Klassekampen.no
Fredag 14. juli 2017
Barnehjemsbarn
Søker svar i journalene
Papirer: Det er en internasjonal trend at tidligere barnehjemsbarn søker innsyn i journalene sine.
Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

Stadig flere dansker søker innsyn i en barndom som ofte har vært kaotisk og som ingen andre kan fortelle dem om.

Tidligere barnehjemsbarn Bente Nielsen fant ikke et eneste dokument. David Pedersen, som ble tvangsfjernet fra familien, fikk utlevert over 3000 sider. Det er stor forskjell på utbyttet for dem som søker om å få tilgang til sin egen journal. Men stadig flere vil lese dokumentene om seg selv. Årsaken kan være alt fra nysgjerrighet til et oppgjør med fortida.

– Barndommen er viktig for å skape den identiteten mennesker har resten av livet. Men for mange som måtte vokse opp uten sin egen familie, var barndommen et kaos, og de husker ikke så mye. Journalen kan bidra til å etablere noe så grunnleggende som en kronologi og for eksempel gi svar på hvor barna var plassert og hvorfor, sier Bente Nielsen, nestleder i den danske foreningen Tabuka – Landsforeningen for nuværende og tidligere anbragte.

Fakta:

Journalene erstatter livsvitner

Stadig flere danske barne­hjemsbarn søker innsyn i sine tidligere journaler. Men minnene og papirene forteller ofte ulike historier, forteller historikeren Jacob Knage Rasmussen. Han har undersøkt de ulike fortellingene i sin doktorgrad, som har fått tittelen «Hvem troede de egentlig, jeg var?».

Mange barnehjemsbarn mangler livsvitner: Familien har de kanskje ikke kontakt med, eller de er døde, og andre barn som var på institusjon med dem samtidig, har de kanskje ikke holdt kontakt med. Derfor blir journalene så viktige.

– Det handler om å få lagt et puslespill. Bare en sånn helt enkel bit som kronologien. For ofte husker de ikke selv hvor de var når. En av mine informanter var plassert 20 forskjellige steder. Det kan være mange svarte hull i en slik barndom, sier Rasmussen.

Men hva gjør man om man ikke kjenner seg igjen i historien som journalene forteller? I Australia vurderer man om tidligere barnehjemsbarn skal få mulighet til å lage tillegg til den opprinnelige journalen. Det syns Jacob Knage Rasmussen er en interessant idé, selv om selve journalen er urørlig som historisk dokument.

– Men man kan vedlegge et dokument eller lage en kryss­­referanse til barnehjemsbarnets fortelling. Så kan historikere seinere lese at det hadde en annen versjon av saken, sier Rasmussen.

– Jeg syns det er en interessant idé, for disse menneskene går jo bort en dag, og med dem dør deres versjon av det som har skjedd.

Stigende interesse

Det finnes ikke offisielle tall på hvor mange det dreier seg om, for saks­papirene kan ligge både i riksarkivet, i kommunen og ved de enkelte institusjonene, der de færreste har oversikt over antall henvendelser. I noen kommuner, som har registrert antallet, har det vært en tredobling i løpet av noen få år. Og flere institusjoner og organisasjoner opplever det samme.

– Vi opplever en stigende interesse fra personer som har vært eller er under omsorg hos institusjoner eller fosterfamilier. De vil vite hva som har skjedd med dem. Noen har kanskje vært gjennom en livskrise, vært for unge, eller er først nå blitt i stand til å se nærmere på hva som egentlig skjedde. Og det kan være bra å gå tilbake og se på om den opplevelsen de husker, stemmer med beskrivelsene i journalen, sier Laust Westtoft, sekretariatssjef i Lands­organisationen los – De private sosiale tilbud.

Ulike historier

Men slik er det ikke alltid, forteller historiker Jakob Knage Rasmussen fra Danmarks Forsorgsmuseum. For journaler og erindringer forteller som regel ulike historier. Det viser hans doktorgradsprosjekt, der han analyserer gamle barnehjems­journaler og samtidig intervjuer de som har fått lese journalene sine. Likevel spiller sakspapirene en avgjørende rolle når de skal skape en sammenhengende livshistorie, forklarer han.

– Mange står uten noen de kan snakke med. Vi andre kan spørre foreldrene eller besteforeldrene våre, eller vi kan bla i familiealbumet. Disse personene har ofte ingen som kan fortelle om barndommen. Journalen kan bidra til å gi dem noen av de opplysningene de leter etter, sier Rasmussen.

Dette er helt i tråd med en internasjonal trend på området, der tidligere barnehjemsbarn på forskjellige vis tar et oppgjør med fortida, forteller han.

– Det har vært en bølge av studier i Australia, Norge, Sverige, Irland og Danmark. Og i kjølvannet av slike rapporter er det flere som har søkt om dokumentinnsyn for eventuelt å søke om erstatning.

Men det kan være psykisk belastende og praktisk vanskelig å få tak i sakspapirene, forteller Bente Nielsen, som arbeider i prosjektet Mikado, som forsøker å støtte folk som står i denne situasjonen.

– Ut fra det hver enkelt forteller, forsøker vi å pusle sammen historien og går i ganger med å lete. Og så hjelper vi dem med å bearbeide det de leser. For noen kan det være en voldsom opplevelse, sier Nielsen.

Målet er å lage en manual som kan hjelpe andre på vei. Det var noe Bente Nielsen savnet selv, da hun for noen år siden lette etter sine egne sakspapirer. Men hun fant ikke noe som helst.

For ingen hadde tatt vare på de gamle journalene. Blant annet gikk mye tapt i forbindelse med kommune­sammenslåingene i 2007. I 2015 kom det en forskrift fra Kulturdepartementet med krav om at dokumentene skulle tas vare på, men mange steder hadde skaden allerede skjedd.

På gamle trakter

I forbindelse med danske tv-serier som «Sporløs» eller dokumentaren «Er du mors lille dræng?» er det ofte en økende interesse, forteller Charlotte Vestergaard, bestyrer ved døgninstitusjonen Bethesda. De mottar henvendelser hver eneste måned:

– Så seint som i går fikk jeg et fint maskinskrevet brev fra en kvinne som hadde bodd her med moren sin i 1970. Hun fortalte om livet sitt, barna sine og sendte med bilder. Så noen vil bare fortelle at de har kommet videre. For andre kan det handle om å få historien til å falle på plass.

Noen velger også å besøke sine gamle barnehjem. Særlig om sommeren er det mange som kommer, forteller bestyrer Tina Bill fra Ungdomshøjskole Søndbjerggård i Thyholm, som fra 1917 til 1984 var et barnehjem. Hun har opplevd en merkbar stigning i de siste årene.

– De forteller at de kommer for å se stedet og for å lukke et kapittel i historien sin. Noen tar med familien, og så viser de rundt og forteller historier fra den gangen. De fleste opplever det som positivt å komme hit, selv om en del av dem bryter sammen og blir veldig berørte, sier Bill.

modernetider@klassekampen.no

©Information

Oversatt av Lars Nygaard

Artikkelen er oppdatert: 3. oktober 2017 kl. 12.23

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk