Klassekampen.no
Fredag 14. juli 2017
Sommerens høydepunkt: Midtsommer feires på tradisjonelt svensk vis, med sild, poteter og sprit, skriver Stefan Sundström. Her fra Sölvesborg. Foto: Wikimedia Commons
Tanker fra en hengekøye i Stockholms grønne plastlunge.
Midtsommerblues

Nå har jeg satt alt som måtte settes. Tomater, løk, purre. Persille og bønner.

Poteter. Nå ligger jeg i hengekøya og venter på midtsommer. Det er litt sørgelig hele greia. Meteorologene har varslet regn, og selv om de for tida synes å bomme oftere enn før, så tenker jeg, ja vel, det blir en sånn midtsommer. Regndråper som trommer melankolsk på tomme ølbokser blant skitne tallerkener på et forlatt midsommerbord med små bløte matjesfileer og sneiper. Men hva vet vel jeg.

Nede i den gamle folkeparken har noen ungdommer reist sirkusteltet på nytt. Det blåste i stykker i en av de merkelige stormene i begynnelsen av juni. De har kledd på seg selebukser og står og trekker i de tykke reipene sammen, og jeg, sliten og 57, kan ikke annet enn å heie på dem, de tror fortsatt at vi kan gjøre noe bra sammen her på jorda, de blir motarbeidet av den jævla kommunen, men de står på likevel. De skal ha midtsommerfest to dager til ende, og alle som vil kan komme.

Men ølen blir ikke levert før om et par dager, så jeg går tilbake til hengekøya. Det finnes ingenting annet i denne kommunen som jeg ønsker å se, enn utsikten fra hengekøya mi: Et stykke himmel med hvite skyer. Nyperoser som har begynt å vokse innover taket. En rovfugl som sitter som limt fast i den blå himmelen over meg. Over oss.

I denne kommunen feires midtsommer på tradisjonell svensk vis. Alle setter seg ned i villahagene sine og spiser sild. I lokalavisen spør en journalist tilfeldig utvalgte mennesker hva de skal ha på bordet på midtsommer, og alle svarer sild. Noen nevner også poteter. Ingen nevner all spriten som vil renne ned strupene til disse stakkars bilkjørende villaeierne. Slikt snakker man ikke om i denne kommunen.

For bare 30 år siden var dette bondelandet. Nå vokser det villaer og golfklubber, og jeg ligger her og ser opp mot himmelen og skulle ønske jeg kunne fly.

Dette er et samfunn som nekter å bygge utleieleiligheter, for en vil ikke få feil folk hit. Dette er en kommune som er en av Sveriges dårligste til å ta imot flyktninger. Dette er en kommune som stilltiende tillot en utbygger å rive Cornelis Vreeswijks barndomshjem (da han kom hit som innvandrer fra et sønderbombet Holland). Dette er en kommune som først sa nei til en ringvei rundt Stockholm, men da de fikk grave hele greia ned i bakken, motorveien altså, sa de ja. At den kommer opp igjen i de fattige nordlige distriktene i Stockholm og omringer boligområdene der totalt, det dreit man vel i.

Dette er et samfunn der innbyggerne heller bruker halvannen time i trafikken hver dag enn å sette seg på bussen og kjøre forbi køen. Dette er et samfunn som kaller seg Stockholms grønne lunge, og midt i denne lungen er en stor og mye trafikkert rundkjøring som innbyggerne passerer når de skal inn til byen. Den er kledd i kunstgress.

Så jeg applauderer de unge når de inviterer en haug med folk fra byen, popband som bråker gjennom hele den lyse sommernatten og forstyrrer ordenen i denne grønne plastlungen.

Men hvorfor så mye eder og galle? Jeg burde vel flytte da? Jeg kan vel fly til et annet sted, som rovfuglene der oppe?

Jeg flyr ikke mer. Jeg var med på å skrive en kronikk her om dagen, en haug med idrettsutøvere, meteorologer, forskere og kunstnere skrev en kronikk med tittelen «Nå holder vi oss på bakken». Den handlet om at dette ikke holder, at jorden har feber og det her holder på å gå til helvete. For å vise at vi mener alvor, forpliktet vi oss til ikke å fly mer. For meg er det ikke vanskelig, jeg har alltid hatet flyplasser og fly, hatet flyvertinnenes sjefete smil og trøtte øyne, hatet den ydmykende sikkerhetskontrollen (der slipspyntede alfahanner kan få utløp for sin skjulte masochisme, og lykkelig ta av seg jakka og skoene) hatet Mr. Bean på skjermen (som ville fortsette å gå når vi stupte loddrett nedover og all menneskelig varme og solidaritet forsvant på et blunk). Jeg har bare flydd to ganger de siste ti årene, så det ville ikke gjøre stor forskjell.

Selvfølgelig ble jeg fylt av anger da jeg så artikkelen på trykk. Aldri igjen. Men faen heller, en gang må jo være den siste. Nå er det sommer og man kan ligge i hengekøya og tenke at snart er det høst. Tvinge villaeierne til å spise surstrømming i stedet for sild! Spille Ebba Grön på maksvolum. Forby slips i det offentlige rom!

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 3. oktober 2017 kl. 12.28

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk