Klassekampen.no
Torsdag 13. juli 2017
Startskudd for moderniteten: I morgen er det 228 år siden den franske revolusjonen startet gjennom stormingen av Bastillen, skriver Lars Gule. Maleri: Jean-Pierre Houël, Bibliothèque nationale de France
Moderniteten er ikke statisk, den er i kontinuerlig utvikling.
Tro er ikke nok

I morgen er det 228 år siden den franske revolusjon startet gjennom stormingen av Bastillen. Dette ble også starten på det moderne Frankrike, men enda viktigere – den franske revolusjonen innebar det største politiske gjennomslaget for det moderne eller moderniteten.

«Det moderne», som i seg selv bare betyr «i pakt med tiden» eller «mote», er et begrep som fra og med opplysningstiden fikk et nytt og positivt innhold ved at det viser til en distinkt epoke som inneholder sine egne idealer og derfor ikke behøver å se til tidligere tider for å finne sine normer. «De moderne» i opplysningstiden var nettopp dem som mente at deres samtid var den beste med hensyn til kunnskaper og kultur, mens motstanderne deres viste til antikkens kunnskaper og kultur som fortsatt uovertrufne idealer. I den moderne epoken står individet i sentrum, og det er menneskets forhold til naturen, til andre mennesker og til seg selv som gir kriteriene for framskritt og utvikling.

I menneskets forhold til naturen er det økningen i vitenskapelig kunnskap, og dermed i muligheten for naturbeherskelse, som representerer utvikling. I menneskets forhold til andre mennesker er det etableringen av en rasjonell intersubjektivitet som er kriteriet på framskritt, det vil si at forholdet til medmennesker skal være preget av forutsigbarhet, forståelighet og tilfeldighetsminimering. Handlingsnormene bør være allmenne og universaliserbare.

I den siste dimensjon vil moderne oppførsel bety at man søker kunnskap om natur og andre mennesker, og at man utviser ro og selvkontroll. Det er altså en menneskelig, men differensiert fornuft som danner basis for etableringen av en stadig større rasjonalitet på alle livets områder.

Filosofen Immanuel Kant (1724–1804) er viktig i denne forbindelse. Som en konsekvens av den betydning han tilla det autonome individet, framstår rasjonaliteten som differensiert. Dette framstiller han i sine tre berømte kritikker: «Kritikken av den rene fornuft» som handler om teoretisk tenkning og vitenskap, «Kritikken av den praktiske fornuft» som handler om etisk tenkning og «Kritikken av domskraften» som handler om estetisk vurdering. Gjennom disse arbeidene har Kant gitt en filosofisk begrunnelse for differensieringen av fornuften, og etter Kant har det vært sett på som et kjennetegn ved moderniteten at den rommer en erkjennelse av virkelighetens ureduserbare mangfoldighet.

Vi bruker altså forskjellige målestokker innenfor disse områdene: På vitenskapens og den teoretiske kunnskapens område er målestokken om noe er sant eller falskt, på det etiske/moralske området om noe er rett eller galt og på estetikkens område om noe er vakkert eller stygt.

I det religiøse verdensbilde er det ikke en slik differensiering. Der finnes én målestokk med opphav i guden. Det sanne er også vakkert, og det som er riktig er også sant, og så videre. Fortsatt er det mange religiøse som forsøker å fastholde et slikt udifferensiert verdensbilde. I moderniteten er det imidlertid oppstått en dikotomi mellom tro og (vitenskapelig) kunnskap. Religionene er ikke forsvunnet i det moderne samfunn, men de kan ikke lenger gi mening til et omfattende og helhetlig verdensbilde. På mange måter har moderne religion oppgitt forestillingen om å kunne gi en altomfattende forklaring, og henviser til vitenskapelig kunnskap for å forklare den fysiske og sosiale virkeligheten. Derfor kan fundamentalistiske religiøse bevegelser ses som reaksjoner på moderniteten og som forsøk på å gjenetablere religionens altomfattende forståelse.

Gjennom modernitetens gjennombrudd og utvikling blir menneskerettighetene et ikke-religiøst normgrunnlag som universaliseres i stadig større grad, og som blir målestokk for den positive lovgivningen. Slik sett blir også samfunnsmoralen sekularisert – i takt med sekulariseringen av individ og samfunn(ets institusjoner) ellers.

Moderniteten er ikke statisk, tvert imot – og den er heller ikke avløst av en post-moderne tilstand, selv om postmodernister avviser modernitetens søken etter sannhet og universelle moralske normer til fordel for en omfattende relativisme. Moderniteten innebærer en kontinuerlig utvikling av kunnskap og etikk. Derfor fortsetter også sekulariseringen. For tro alene er ikke lenger nok.

lars.gule@hioa.no

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Anne Kalvig skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 3. oktober 2017 kl. 12.20

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk