Klassekampen.no
Tirsdag 11. juli 2017
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Om staten mangler penger til velferd – hvorfor trykker den ikke bare flere? Moderne økonomer mener at dét faktisk er løsningen.
Økonomiens nye rockestjerner

Tidlig i 2013 gikk Kongressen i USA inn i en dødskamp – eller en gjeldskamp, om du vil – om landets økonomiske fremtid. En hel rekke programmer for offentlig konsum og skattekutt ville utløpe omtrent samtidig, og Kongressen klarte ikke å enes om hverken et budsjett eller hvor mye landet burde låne for å holde hjulene i gang. Det var duket for det sedvanlige partipolitiske kaoset: Republikanerne var sterkt imot å heve gjeldstaket uten tilsvarende forbrukskutt, mens demokratene ikke ville gå med på republikanernes foreslåtte innstrammingstiltak, på tross av at de også var bekymret over gjeldsbyrden.

I fravær av politisk enighet, og mens tiden var i ferd med å løpe ut, boblet det opp en uvanlig løsning fra dypet av den økonomiske bloggosfæren: Hva om finansdepartementet utstedte en mynt verdt 1 billion dollar, som kunne settes inn på regjeringens konto i sentralbanken, og at de deretter bare fortsatte sine aktiviteter som vanlig? Løsningen var teknisk sett mulig uten godkjenning fra Kongressen, ved bruk av en obskur lov som gjelder minnemynter av platina. Dermed ville ikke republikanerne kunne legge hindringer i veien. Kontantene skulle heller ikke settes i omløp, og derfor ville de ikke forårsake inflasjon.

Fakta:

Moderne pengeteori:

• Der tradisjonell tankegang tilsier at staten henter inn skattepenger for å finansiere velferd, sier moderne pengeteori (Modern Monetary Theory – MMT) at myndighetene kan utstede og bruke så mye penger de trenger. Skattleggingen er det som i etterkant av det offentlige forbruket forhindrer inflasjon.

• I denne teksten skriver Atossa Araxia Abrahamian om hvordan den moderne pengeteorier sakte, men sikkert vinner terreng blant økonomer.

• Teksten er opprinnelig publisert i det amerikanske ukemagasinet The Nation.

Tankeeksperimentet virket som en magnet på nerder og bloggere, som har beskrevet det som «absurd, men absolutt lovlig» (Slate), «et monetært party-triks» (Wired), «ekstremt spennende» (Business Insider) og «et gigantisk påvirkningsprosjekt» (The Guardian). Ideen fant veien inn i sene TV-sendinger, politiske talkshows og til pressekonferanser i Det hvite hus, og den levde videre som hashtag: #mintthecoin. Sentralt for all oppmerksomheten sto erkjennelsen av at det ikke var pengene som var problemet her – det var politikken.

For en liten, men engasjert gruppe økonomer, akademikere og aktivister som er tilhengere av doktrinen MMT (Modern Monetary Theory, eller moderne pengeteori) var imidlertid #mintthecoin toppen av det økonomiske isfjellet. Muligheten for en mynt på 1 billion dollar sto for mer enn bare monetær spissfindighet: Den understreket grunnargumentet deres om at fiat-penger (penger uten dekning i for eksempel gullreserver, utstedt av sentralbanken og erklært å være penger, red.anm.) er en sosial konstruksjon, og at det derfor ikke finnes finanspolitiske hindringer for hvor mye en suveren valutautstedende nasjon kan forbruke.

Denne lille gruppen økonomer, medregnet Bernie Sanders’ tidligere økonomiske sjefrådgiver, har en stadig sterkere stemme. Ifølge dem kan vi forsørge alle om vi tenker nytt om penger: Vi trenger ikke sette av penger til å betale for helsetilbud til alle ved å kutte et annet sted i budsjettet. Vår måte å styre økonomien på fungerer faktisk allerede slik: Konsum må gå forut for skattlegging, ellers vil det ikke finnes noen penger i økonomien som kan skattlegges. Det er den politiske viljen til å bruke penger på visse ting, ikke selve pengene, det skorter på.

«Tankegangen om at det ikke er mulig å både skaffe mat til sultne barn og bygge en bro, er et stort problem», sier Stephanie Kelton, økonom ved University of Missoury i Kansas City. «Det er forferdelig å si at vi ønsker å bruke mer penger på utdanning og mat, men må vente på lovgivningen.»

Kelton, som fortalte om mynten på nyhetskanalen MSNBC, er MMTs mest medievennlige ekspert. Hun er 48 år gammel, lynende smart, uten et hårstrå på feil plass – og entusiasmen lyser av henne – noe som er viktig for en som tilbringer halvparten av tiden med å be Wall Street-folk skaffe seg en ny grunntilnærming til økonomi. Da Sanders håpet å vinne nominasjonsvalget, ble Kelton ansatt som hans økonomiske sjefrådgiver på anbefaling fra flere fremstående økonomer på venstresiden, blant annet Dean Baker og James Galbraith. Før det jobbet hun som sjeføkonom for senatets budsjettkomité og på si som redaktør for bloggen New Economic Perspectives.

Kelton ser grunnprinsippene for arbeidet sitt som «en deskriptiv analyse som kan benyttes av begge sider. Både demokrater og republikanere kan bruke innsikten til å fremme skattekutt eller økt offentlig forbruk.» Tanken om økonomisk stimulering gjennom et høyt offentlig forbruksnivå for å få landets infrastruktur på rett kjøl igjen, var felles grunn for Trump- og Sanders-velgerne, som kanskje likte tanken på arbeidsplasser mer enn de mislikte tanken på nasjonalgjeld. Om det er det velgerne ønsker seg, er MMT en sjelden fugl: en økonomisk teori som ikke bare bekrefter intuisjonen deres, men hevder å være nøkkelen til en sunn, stabil, fremgangsrik økonomi for alle.

Moderne pengeteori dukket opp som en egen økonomisk tankeretning på 1990-tallet, da Kelton og kollegene hennes – hovedsakelig professorer som kom fra annerledestenkende økonomiske institusjoner som University of Missouri i Kansas City og Levy Institute ved Bard College i New York – publiserte forskning og diskuterte sine teorier. Om enn hovedsakelig internt – på en nå utdødd e-postliste for «postkeynesiansk tenkning» og ved en konferanse som ble avholdt årlig fra 2003.

De forskjellige retningene innenfor MMT har sitt utspring hos Adam Smith og John Maynard Keynes pluss noen mer moderne tenkere, som Hyman Minsky og Abba Lemer, men det er ikke lenge siden forskerne trakk opp linjene på nettopp denne måten. «Vi har gjenoppdaget gamle ideer», sa Kelton, «og satt dem sammen i en fullstendig makroøkonomisk ramme.»

For en lekperson kan MMT virke svimlende komplekst, men i kjernen står troen på at de fleste av oss har en avleggs oppfatning av økonomi. Tradisjonell lærdom sier at myndighetene beskatter enkeltpersoner og bedrifter for å finansiere det offentlige forbruket. Men myndighetene – som til sist er kilden til alle penger, både beskattede og ikke – betaler eller bruker først og skattlegger etterpå. Når de finansierer programmer, skaper de bokstavelig talt penger ved å bruke dem; de sprøyter kontanter inn i økonomien. Skatter finnes for å kontrollere inflasjonen ved å redusere tilgangen på penger og sikre at det fortsatt er etterspørsel etter dollar, som er den eneste valutaen som aksepteres når man skal betale skatt.

Derav følger at valutautstedende myndigheter kan (og bør, avhengig av politisk tilhørighet) bruke så mye de trenger for å garantere full sysselsetting og andre sosiale goder. MMT-tilhengerne liker å påpeke at regjeringen aldri «går tom for» penger til å finansiere det militære, men at de jevnlig påberoper seg budsjettrestriksjoner som berettigelse for å trekke tilbake finansiering av sosialprogrammer. Penger er med andre ord ikke et knapphetsgode, som sølv eller gull. «For dem som har jobbet i finansmarkedet eller jobber i sentralbanken, er ikke dette kontroversielt i det hele tatt», sier Galbraith, som – selv om han ikke er tilhenger – absolutt kan beskrives som «MMT-vennlig».

Beslutninger om hvordan penger skal utstedes, lånes bort og brukes, har med politikk, verdier og sedvane å gjøre, om målet er å redusere ulikheter eller fremme entreprenørskap. Inflasjon, påstår MMTs talsmenn, kan kontrolleres gjennom skattlegging, og blir bare et problem ved full sysselsetting – noe som er langt unna, særlig hvis vi inkluderer alle som har gitt opp å lete etter arbeid, eller som ikke jobber så mye som de gjerne vil, blant de offisielt «arbeidsledige». Poenget er at hvis du legger fra deg fastlagte oppfatninger om kunstig knapphet, byr MMT på endeløse muligheter. Staten kan garantere jobb til enhver som ønsker det, senke arbeidsledighetstallene og konkurrere med privat sektor om arbeidstakere, slik at standardene og lønningene heves over hele linjen.

MMT fikk først ikke så mye gehør utenfor akademia. Faktisk lå MMT (og ligger fremdeles) i ytterkanten av selve økonomifaget. «Vi holdt alle til på kontorer i samme gang ved Levy Institute», minnes Kelton.

Så kom Warren Mosler, en rik finansmann, som gjennom sin bankvirksomhet hadde kommet frem til noen uortodokse og nye tanker om penger. Mosler ivret etter å få dele disse synspunktene, så han fikk lurt seg til et møte med Donald Rumsfeld i dampbadstuen på den eksklusive tennisklubben Chicago Racquet Club. Rumsfeld tok ham med til Arthur Laffer, den høyreorienterte økonomen som formulerte «Laffer-kurven» som støtte for lave skatter. Laffer satte videre Mosler i forbindelse med sin fremtidige samarbeidspartner, økonomen Mark McNary. I en selvpublisert artikkel om «bløt valuta-økonomi» bygger Mosler på McNarys forskning og hevder at skatter er det som skaper etterspørsel etter offentlig konsum, og at underskudd ikke forårsaker at land misligholder gjelden sin.

Mosler ba også om kommentarer på arbeidet sitt fra akademiske institusjoner. Han nådde ikke frem hos toppuniversitetene, de som kalles Ivy League, men fikk det til på Wall Street av minst én grunn: Han godtok ikke et nei. Derfor sendte han artikkelen sin til e-postlisten Post-Keynesian Thought og fant en gruppe likesinnede som var villige til å engasjere seg.

Stephanie Kelton minnes hvordan hun i utgangspunktet var uenig i noen av Moslers teorier om skatter. Så utfordret en kollega, L. Randall Wray, henne til å skrive om emnet selv for å påvise hvor han tok feil. «Jeg satte meg ned for å skrive en artikkel til Cambridge Journal of Economics for å bevise at han tok feil», forteller Kelton, «men så kom jeg frem til de samme konklusjonene som ham.»

Fra da av ble Mosler en slags «sugar daddy» for bevegelsen. Han finansierte akademisk forskning, donerte penger til Center for Full Employment and Price Stability ved University of Missoury og åpnet til og med et forskningssenter i Sveits. Han var et noe absurd tilskudd til gjengen: Han bor på St. Croix av skattehensyn, er hektet på lekre biler, har tjent en god slump på investeringer og har stilt til valg både på St. Croix og i hjemstaten Connecticut. Mosler er ikke særlig ideologisk, men etter noe nøling beskriver han seg selv per telefon som «i hovedsak progressiv». Likevel insisterer han på at det eneste han gjør, er å åpne allmennhetens øyne for grunnleggende matematikk. «Det er en teori, like mye som aritmetikk er en teori», hevder Mosler.

«Om du fjerner skattebyrden fra folk som jobber for å brødfø seg selv og [lar dem] beholde mer penger, kan en gjennomsnittsfamilie få 625 dollar i lønnsutbetaling. Hvorfor gjør ikke politikerne det? Fordi de tror at skattepengene brukes til trygdesystemet. Men det er feil.» Likevel bemerker Mosler at «om noen skulle foreslå det, er ikke det en demokrat som er for høyt offentlig konsum – det er noe folk fra Tea Party-bevegelsen kunne sagt.»

Tidlig i sine streiftog inn i MMT hyret Mosler Bard-økonomen Pavlina Tcherneva til å hjelpe seg med forskningen. Tcherneva fikk sine 15 minutters berømmelse i 2015, da Bernie Sanders holdt opp en graf hun hadde utarbeidet, for å vise hvor få inntektsøkninger amerikanske arbeidere har hatt siden årene med Reagan. (Grafen spredte seg som ild i tørt gress fra nyhetsnettsiden Vox under overskriften «Den viktigste fremstillingen av amerikansk økonomi du vil se i år».) I dag er Tchernevas forskning konsentrert rundt hvordan MMT kan gi sysselsetting.

«Det er ingen grunn til at samfunnet skal tolerere arbeidsledighet», sier hun til meg, der vi sitter på kontoret hennes på Bard en uvanlig varm februardag. «Arbeid er en grunnleggende menneskerett. Når vi knytter et dollarbeløp til én times jobb i full stilling, får pengene en samfunnsmessig meningsfull betydning, og vi kan skape et system som støtter og strammer inn arbeidsmarkedet, der folk har muligheten til å velge bort dårlige jobber. Trump kjenner arbeidsledigheten på pulsen», legger hun til. «Han viser at han direkte gjenkjenner, nøyaktig gjenkjenner, deres problemer. Men vi må ha noe konkret å tilby.»

I Europa, der en generasjon unge mennesker fortsatt er arbeidsledige eller må ta jobber de er overkvalifisert for, er større offentlig konsum, bedre sosialomsorg og jobbgaranti en spesielt attraktiv kombinasjon. Men siden landene i eurosonen har felles valuta, må EU tillate alle medlemmene sine å låne mer, ikke mindre, for å stimulere økonomien i de mer vanskeligstilte statene. Det finnes noe, om enn begrenset, aksept hos enkelte myndigheter, selv om det antakeligvis er altfor lite til at politikken vil endres. I Hellas sitter for eksempel Rania Antonopoulos som visearbeidsminister i Syriza-regjeringen. Hun administrerer også Bards program for likestilling og økonomi og har foreslått å presse regjeringen til å bli siste arbeidsgiverinstans.

På tross av mangelen på offentlig interesse har det lettfattelige budskapet gitt MMT-økonomene rockestjerne-status. Kelton husker en konferanse i Rimini i Italia for noen år siden, der alle billettene til et arrangement med hennes gruppe ble revet bort, og opplegget måtte flyttes til en basketballarena. «Da vi kom kjørende, var parkeringsplassen stappfull», sier hun. «Vi spurte sjåføren hva som foregikk, og han sa det var på grunn av oss.» Hun trodde han spøkte – helt til hun så MMT-plakatene i bakgrunnen.

Vest for Atlanterhavet har finanskrisen, den trege restitusjonen og Occupy-bevegelsen banet vei for alternative måter å tenke økonomi på. Det som har skjedd mellom 2008 og 2012 har gjort det klart at den amerikanske regjeringen hadde nok penger – men de valgte bare å redde banksektoren, ikke å bruke pengene på sosialomsorg. Alt dette understøtter mange av poengene Kelton og hennes kolleger har fremmet i flere tiår.

«Vi bygde troverdighet», sier Kelton, «og det hjalp oss å bli en etablert tankeretning. Bloggen [New Economic Perspectives] hjalp oss å få en offentlig stemme. Den ga oss også en historisk fortegnelse som viser alle punkter der vi har hatt rett: At hvordan nedgraderingen av USA ikke ville få renten til å stige, at kvantitativ lettelse ikke ville føre til inflasjon, og at eurosonen ville få problemer. Det sa vi allerede i 1998!»

Keltons samarbeid med Sanders ga gruppen enda større legitimitet. De som har fulgt med, vil ha sett at Sanders under valgkampen forsøkte å føre samtalen tilbake på emner som sosiale goder, og snakket om manglende finansiering av utdanning, helsevesen og infrastruktur i stedet for abstrakte negative tall i et balanseregnskap. «Han holdt seg unna det abstrakte», sier Tcherneva, «men det var mye å lære av det han sa. Rammen var nyttig, fordi den representerer noe konkret. Folk ligger ikke søvnløse og tenker på underskudd på statsbudsjettet.»

MMT har noe som de fleste obskure økonomiske doktriner ikke har: en gjeng med lojale bloggere og kommentatorer og en stor gruppe «fotsoldater» med unge, politisk engasjerte mennesker som har lest seg opp på disse teoriene på nett og påtatt seg oppgaven med å spre det gode budskap hvor de måtte ferdes, med en nesten religiøs iver.

Under finanskrisen begynte den populære økonomibloggen Naked Capitalism å publisere artikler om bevegelsen. Økonomene Tyler Cowen og Paul Krugmann er ikke spesielt positivt innstilt til MMT (delvis fordi de har innvendinger mot teoriene om inflasjon), men de ga dem i alle fall respons. I 2012 startet Rohan Grey, student ved Columbia Law School, gruppen Modern Money Network, som har arrangert en rekke seminarer med kjente foredragsholdere, som den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis. På Youtube kryr det av filmer fra MMT-foredrag, -seminarer og -samtaler. «Jeg er forbløffet over omfanget av aktivismen», sier Tcherneva. «Vi har alltid ønsket å demokratisere ideene våre, og nå kan vi det, gjennom de magiske sosiale mediene.»

Det er vanskelig å tenke seg at det vil oppstå radikale endringer i hvordan politikerne snakker om penger. Det kan ta tiår, til og med århundrer, å lage en stor nok bulk i de etablerte tankene om gjeld, knapphet og tilførsel. Likevel virker tiden moden for MMT. Særlig blant unge finnes det en enorm hunger etter nye løsninger på problemene de moderne økonomiene står overfor, fra automatisering til global tjenesteutsetting. Finanskrisen har rusket opp i befolkningens tillit til etablerte tankesett. Se for eksempel på universell borgerlønn: For noen få år siden virket det urealistisk og utopisk, men i dag har både Silicon Valley-magnater, økonomer på venstre- og høyresiden og politikere verden over omfavnet versjoner av borgerlønnen.

MMT er ikke normativ: Den beskriver hvordan penger fungerer på en måte som en åtteåring kan forstå, og er mye mer tilgjengelig enn en doktorgrad (som kan ta motet fra noen hver). «MMT bidrar ikke med nye fakta», sier Galbraith. «Det er en kjernelære som faktisk er ukontroversiell.» Men konsekvensene kan være radikalt humane. «Det eliten føler som truende», legger Galbraith til, «er at narrativet er svært overbevisende».

Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Artikkelen er oppdatert: 3. oktober 2017 kl. 12.01

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk