Klassekampen.no
Tirsdag 11. juli 2017
Når det går mot valgkamptider, er det på tide å friske opp argumentene.
Hvorfor likhet?

Likhet – sosial og økonomisk – har vært et ideal for sosialister som ikke har delt Stalins hånlige bemerkning om «likhetsmakeri». Dette har vært nesten sjølsagt. Men kanskje det er nyttig å friske opp noen argumenter når det nå går mot valgkamptider. For spørsmålet om ulikhet er mer aktuelt enn på lang tid. Nå har også NHO ifølge Klassekampen 28. juni 2017 slått fast at inntektsforskjellene har økt globalt – og i Norge. I USA har den best betalte prosenten nesten 20 prosent av inntektene. I Norge har dette mindretallets andel steget fra fire til åtte prosent av inntektene fra 1980-tallet til i dag. I tillegg kommer forskjellene i formue.

Så – hvorfor likhet?

Rettferd. Som mennesker har vi de samme grunnbehovene, og burde ha samme adgang til å få dem dekket. Men mange goder i verden fordeles rett og slett ut fra arv, flaks eller valutaspekulasjon, ikke som resultat av noen spesiell innsats. Det betyr ikke at reell innsats ikke skal kunne belønnes. Historisk har ikke fagbevegelsen insistert på 100 prosent økonomisk likhet; den har anerkjent at ansiennitet og fagkyndighet skulle telle. Men den har i lange perioder vært skeptisk til akkordsystemet fordi det åpnet for forskjeller av en annen størrelsesorden, som ville underminere kollektivene på arbeidsplassen.

Et godt samfunn. For et par år siden kom boka «Ulikhetens pris» av Kate Pickett og Richard Wilkinson. Basert på data fra en lang rekke land viste de at opp til et visst nivå økte velferden med økende inntekt. Men over dette nivået ble velferd styrt av noe annet – at samfunnet hadde en høy grad av sosial og økonomisk likhet. Dette slo ut i en lang rekke forhold – hvor mange som satt i fengsel, vold, sjølmord, familier med enslige forsørgere og så videre. Et likhetsorientert, egalitært samfunn er et godt samfunn.

Maktbalanse. I det norske samfunnet har det i nyere historie ikke vært mulig for én klasse – det være seg bønder, arbeidere eller borgere og middelklasse – å dominere over begge de to andre. Det var nødvendig med allianser og kompromisser. Dette – og det som iblant kalles «den norske modellen» i arbeidslivet – har hvilt på en maktfordeling. Økt ulikhet betyr maktforskyvning.

Makt. Når noen rår over langt større økonomiske ressurser enn andre, kan de erstatte politiske argumenter med å kjøpe seg til innflytelse, for eksempel ved å gi stønad til partier. Et annet – kanskje litt komisk – eksempel: Kolonialgrossist Odd Reitan lot sin bok med tanker om verden stille ut ved kassa i de butikkene han kontrollerte.

Samhold. Når forskjellene blir store, vil de rike og mektige vanskeligere se at deres liv har noe å gjøre med «de andre». De kan ikke gjenkjenne seg sjøl i andres liv. Og viljen deres til å bidra til fellesskapet synker. Ideologier om at de som har lav inntekt har seg sjøl å takke, brer om seg. Større avstand produserer flere som faller utafor. Og flere svarer da kanskje i vrede, ikke med politisk kamp, men med destruksjon.

Økonomisk evne. Norsk næringsliv har hatt en – forholdsvis – sammenpresset lønnsskala med færre ekstremt høytlønte også blant de med høy kompetanse. Her har bedriftene hatt et konkurransefortrinn i internasjonalt.

Slik er det flere argumenter for likhet. Det finnes også motargumenter til dem som argumenterer for forskjell:

Rekruttering av ledere. Det argumenteres iblant med at ledere i privat og offentlig arbeidsliv må ha høye lønninger og ymse goder, for å motivere dem til å bli i jobben og yte sitt beste. Ellers vil de søke arbeid annet steds. Nå er det jo stort sett de samme folkene som resirkuleres. Og ikke svært mange «geniale» norske ledere har gått til utlandet. Dessuten er det jo en pussig tankegang at de som har mye, må ha mer for å ville yte, samtidig som det hevdes at de som lite har, må fratas mer for å ville stå på.

Likhet hindrer mangfold. Det lever en tanke om at likhet innebærer konformisme, at alle skal være like, at likhet skaper et grått samfunn. Men det er å rote sammen egalitet, å være likestilt, med homogenitet, ensartethet. Tvert imot – hvis færre har dårlig råd, vil flere mennesker kunne forme ut livene slik de vil, ikke slik de må. Mangfoldet vil øke.

Årsaker til økt ulikhet og hva som kan gjøres for større likhet er det ikke rom for å ta opp her. Så la meg slutte med Ivar Aasens oppsummering: «millom jamningar helst er eg nøgd».

knut.kjeldstadli@iakh.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 3. oktober 2017 kl. 12.02

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk