Klassekampen.no
Mandag 10. juli 2017
«de ba om det»: Seksuelle overgripere greier ofte å komme seg unna ved å peke mot ofrenes oppførsel, skriver Hedda Lingaas Fossum. Her fra Roskildefestivalen. Foto: Sarah Christine Nørgaard, Scanpix
Ofrenes erfaring trengs i voldtektsdebatten.
Uten samtykke

Da jeg var seksten, fikk jeg mast meg til å dra på Roskilde. Mamma var skeptisk, men lot seg mykgjøre av mine tårevåte forklaringer om hvor viktig det var å knytte vennskapsbånd. Pappa sa nei, men som det kløktige skilsmissebarnet jeg var sørget jeg for å være hos mor den uka. Gjengen vår tilbrakte en ganske slitsom, ganske morsom og ikke minst veldig våt uke på festivalen. Og ja, vi tøyde grenser, drakk oss fulle, snakket med fremmede og kjente – noen av dem ble også tatt med tilbake til teltet. Mest av alt var vi likevel en gjeng på tur, med mål om å oppleve mest mulig musikk.

En ting vi heldigvis slapp var – meg bekjent – å bli utsatt for seksuelle overgrep. Det er et langt fra ukjent festivalfenomen.

I slutten av juni skal minst én tenåringsjente ha blitt voldtatt på den svenske musikkfestivalen Bråvalla. Overgrepet skal ha skjedd under en konsert, midt i folkemengden. Hendelsen er et ekko av fjorårets enda større skandale, da det kom fram at flere titalls jenter hadde opplevd å bli tafset på av gutter og menn som handlet i gruppe. Skandalen ble forsterket av det faktum at svensk politi og media lenge forble tause om det som hadde skjedd. At mange av overgriperne viste seg å være gutter og menn med utenlandsk bakgrunn, helte bensin på innvandringsdebatt-bålet og utløste krav om strenge reaksjoner. Strenge reaksjoner forutsetter imidlertid at det finnes et lovverk, et politi og en kultur som tar slike handlinger på alvor i utgangs­punktet.

Den danske avisa Politiken har i sommer satt søkelyset på voldtekt og trakassering på Roskilde-festivalen, i en artikkelserie med navnet «uten samtykke». Serien lar ofre for festivalvoldtekt komme til orde med sine historier, ofte anonymt og også der sakene til slutt ble henlagt. Flere av kvinnene forteller om å sovne eller få blackout for så å våkne i egne eller andres telt mens en eller flere menn forgriper seg på dem. Noen blir utsatt for fysisk vold eller opplever at skriking, gråt og det å kjempe mot ikke får overgriperne til å slutte.

Nesten mer sjokkerende er historier om hva som skjedde etterpå. Flertallet gikk til politiet. Den tekniske behandlingen av bevismaterialet er profesjonell, holdningene er det noe annet med. En blir spurt «om det her ikke bare var noget, jeg sagde for at få opmærksomhed». Alle de omtalte sakene blir henlagt, selv en gruppevoldtektssak der flere av de involverte hadde forklaringer som ikke samsvarte med hverandre og offeret hadde blåmerker og rifter. En av jentene ble oppsøkt og truet av de anklagde guttene i ettertid, først på arbeidsplassen sin, så hjemme.

I Heidi Helene Sveens «Såpass må du tåle» fra 2015 kom det blant annet fram at norsk politi bruker «fornærmede-utfordringer» som forklaringsvariabel for å forklare hvorfor voldtektssaker så ofte blir henlagt, så vel som faktorer som «den nye seksualkulturen», jenters vanskeligheter med å sette grenser og deres «nye forventninger til voldtektsbegrepet». Dette på tross av at en rapport slår fast at fire av ti voldtektssaker blir dårlig etterforsket.

Vi vet også at deler av det norske rettsvesenet har et attitudeproblem. 13 prosent av norske dommere mener for eksempel at kvinner som «hisser opp en mann seksuelt, men som ikke egentlig ønsker sex, må ta konsekvensene». En Amnesty-undersøkelse fra 2013 viste at en fjerdedel av norske menn mener at en kvinne som er blitt voldtatt er delvis ansvarlig dersom hun åpenlyst har flørtet; én av ti mener kvinnen er delvis ansvarlig dersom hun er kjent for å ha mange partnere.

Seksuell atferd og historie terpes på i retten for å frata ofrene troverdighet. Da fire menn for noen år siden ble frikjent for å ha voldtatt en 20 år gammel jente på en campingplass, la retten vekt på at jenta natta før hadde hatt (frivillig) sex, og «[slo] fast at hun i beruset tilstand ikke er fremmed for å ha seksuell omgang med menn hun ikke kjenner så godt.» Vi ser også at overgripere slipper unna med at de «ikke visste» at det de gjorde var galt, for eksempel i saken der tre syriske brødre ble frikjent for å ha voldtatt en 13 år gammel jente.

Politiken ønsker med serien om festivalvoldtekter å gi ofrene makt over egne historier og bidra til «den forandring, der følger, når flere forstår, hvordan overgreb opleves af offeret.»

I en tid der voldtektsofre fortsatt anklages for å ville «ødelegge livet» til dem som tiltales kan det å eksponeres for ofrenes erfaring være en god motgift. Det er også en kur for «uvitenhet».

heddaling@gmail.com

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Hedda Lingaas Fossum skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 3. oktober 2017 kl. 11.26

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk