Klassekampen.no
Lørdag 8. juli 2017
I det fri: Slik, sånn omtrent, ser det ut når Norge bygger nye hytter. Fellesforbundets to sheriffer fortviler over mangelen på stillas.
• Konkursryttere rir i fjellheimen • Arbeidere fortviler over at brakkene forsvinner
Ville vesten i Telemark
Stopper arbeidet: Rune Tønnesen (nærmest) forteller en polsk arbeider om fordelene med å være organisert. Geir Kaasa (bakerst) tar en telefon til byggherren og forklarer at arbeiderne ikke får holde på på taket før stillaset er på plass.
Dokument om brakkeliv. Brakkene holder på å forsvinne til fordel for forferdelige brannfelle-hybler. Dette gir ikke bare dårligere og farligere forhold for arbeiderne, men er også et problem for norske arbeidere i konkurransen mot billig arbeidskraft fra øst. ¬ ¬ Foto: Tom Henning Bratlie
På hybelen til Patrik Aronsson, på Lahaugmoen i Skedsmo kommune. Foto: Tom Henning Bratlie
Arbeidsliv: Vi ble med to hensynsfulle sheriffer på jakt etter cowboyer i ville Vest-Telemark.

Dokument

Det var jo ikke helt sånn denne dagen skulle ende. Fellesforbundets avdeling åtte, representert ved Rune Tønnesen og regionalt verneombud Geir Kaasa, så da også unektelig en anelse slukøret ut der de sto på en liten byggeplass øverst i et hyttefelt i Vest-Telemark. De hadde nok håpet det hele skulle bli en anelse med spektakulært.

Og hva veit vi; kanskje var de redd de to reporterne ikke hadde merket seg de små detaljene som tross alt kunne fortelle en hel del om hvordan det sto til sånn egentlig.

Målet var jo – la oss innrømme det – at noen av det norske arbeidslivets mørkeste skyggesider skulle åpenbare seg her oppe i fjellheimen. Det håpte nok Fellesforbundets avdeling åtte også, uten at de sa det høyt.

Men det var altså ikke helt sånn denne dagen endte. Fellesforbundets to menn dro gjennom spørsmålene sine, og de fem østeuropeiske arbeiderne bladde pliktskyldigst i brosjyren de akkurat hadde fått i hende. De smilte og svarte høflig, og i grunnen visste Rune Tønnesen og Geir Kaasa hva som kom. De hadde hatt denne samtalen en god del ganger denne dagen.

– How much do they pay you?

– 181 kroners per hour.

– How many hours do you work?

– Seven and a half every day.

– How many days per week?

Fakta:

Vill vest i Telemark

• I 2016 kontrollerte Arbeidstilsynet 3500 virsomheter i bygg- og anleggsbransjen. Over 500 fikk arbeid stanset grunnet overhengende fare for arbeidstakeres liv og helse.

• Under en storaksjon i 2015 avdekket myndighetene blant annet at arbeidere hadde 23 kroner i timelønn ved en byggeplass i Vest-Telemark. Det har vært avdekket en rekke eksempler på sosial dumping og farlige arbeidsforhold i Holtardalen i Rauland.

• Skien kommune og Telemark fylke har igangsatt en omfattende plan for å motarbeide den sosiale dumpingen i fylket.

• Fra 2000 til 2014 ble det bygget 2200 hytter i Rauland i Telemark. I mai 2014 godkjente Vinje kommune det som er en av Norges største reguleringsplaner for hytter.

– Five days.

– Really? Not Saturday? What do you do Saturday and Sunday? It seems…

– Ehhh… just relax. Just maybe go fishing. Maybe see the mountains.

Hvert eneste forbaska sted vi stoppet denne dagen, hadde denne samtalen utspilt seg. Det begynte å bli kveld nå, og hver eneste sjel her oppe i fjellheimen med en hammer, en vinkelsag eller en drill tjente nøyaktig norsk minstelønn og overholdt på en prikk arbeidstidsbestemmelsene. Ikke et minutt avvik! Ikke en krone!

De hadde kontrakter også liggende et eller annet sted, selvsagt hadde de det. Og de hadde egentlig stillas, de hadde bare tatt det ned akkurat i dag fordi… fordi… fordi de måtte grave rundt hytta, og de skulle sette det opp igjen i morgen.

Sånn var det, altså; det norske arbeidslivet var friskmeldt! Det var jo i grunnen litt av en nyhet å komme hjem med: Sosial dumping foregår ikke! De tjener det de skal, selv på de mest avsidesliggende byggeplassene lengst inn i fjellheimen!

Gir blanke, kjører på

Da vi tidlig denne morgenen i slutten av juni møttes på en parkeringsplass på Rjukan, levde håpet ennå. Vi satte oss inn i Fellesforbundet avdeling åttes bil og vendte nesene mot fjellheimen. Vi tok oss selv i å innrømme overfor Rune Tønnesen og Geir Kaasa at vi håpte det var forferdelige forhold å finne der ute. De lo litt.

– Jeg kan jo ikke garantere noe, men jeg har ennå til gode å reise på en runde her oppe uten å finne dårlig sikkerhet, sosial dumping og dårlige boforhold, sa Rune Tønnesen.

Han begynte å romstere i sekken og dro etter hvert opp en plastmappe full av avisutklipp – for det meste oppslag fra Varden og lokalavisene Telemarksavisa og Vest-Telemark blad. En av sakene var helt fersk: Politiet, Arbeidstilsynet og Vinje kommune hadde gjennomført kontroll med byggeplasser i hyttefeltene. Resultatene var nedslående. Det var elendig søppelhåndtering, det var dårlige byggetekniske forhold, det var usikret arbeid i høyden, og det var folk som ikke kunne gjøre rede for hvem de jobbet for.

– Dette sto i avisa i går, men ingen gjør noe. Så snart kontrollen er over, kan de bare fortsette som før. Bare vent og se, sa Rune Tønnesen og ristet på hodet.

Og det begynte for så vidt lovende for dem av oss som hadde sett fram til en reise gjennom elendigheten. Geir Kaasa, som kjørte bilen, hevet armen.

– Se der. Da er vi i gang, sa han.

Mann på taket, mann på taket!

Vi befant oss kanskje hundre meter fra den første hyttetomta, nederst i Holtardalen i Vinje kommune. Fellesforbundets avdeling åtte steg ut av bilen, iførte seg sine gule jakker og gikk rolig opp mot byggeplassen, der en arbeider sto inne i hytteskallet og saget mens den andre spankulerte rundt på takbjelkene, usikret, uten stillas og mest sannsynlig uten spesielt nær kjennskap til brosjyren «Sikring ved arbeid på tak – minimumskrav», som Geir Kaasa naturligvis hadde med seg i en hel rekke forskjellige oversettelser.

– Hello. I am Rune. This is Geir. He takes care of the security, I take care of you, begynte Rune Tønnesen.

Han smilte avvæpnende. Man skulle kanskje tro arbeiderne ble skremt da to menn iført gule jakker marsjerte opp til byggeplassen, men dette hadde Rune Tønnesen gjort før. Geir Kaasa, som brøt isen med noen gloser på polsk, fikk også fram smilet hos arbeiderne.

Rune Tønnesen åpnet kofferten. Her ute i det ville Vest-Telemark kunne han kanskje tenkt seg kraftigere ammunisjon enn brosjyrer, men han delte dem ut og forklarte. Dette var fordelene med å organisere seg. Det gikk an å være hemmelig medlem også, sa han.

Og så fikk vi høre den første versjonen av samtalen som skulle fortone seg som hele denne dagens rungende refreng:

– How much do they pay you?

– 181 kroners per hour.

– How many hours do you work?

– Seven and a half every day.

– How many days per week?

– Five days.

Rune Tønnesen pekte på den ene brosjyren og forklarte: Minstelønn var faktisk hevet til 185,50 kroner, med virkning nå for et par uker siden. Akkurat det hadde ikke arbeiderne vært klar over, og de bedyret at de skulle ta det opp med sjefen sporenstreks.

Geir Kaasa, som i mellomtida hadde ringt sjefen i selskapet de to var ansatt i, for å forklare dette med at det ikke var helt i orden å ha arbeiderne vandrende rundt på et takmøne usikret, kom tilbake og forklarte at de ikke kunne jobbe mer i høyden før stillaset var på plass igjen.

Ok, sa arbeiderne, og la til at de faktisk hadde ventet på det. Det skulle komme i dag, dette stillaset. Sjefen var faktisk litt irritert over at det ikke var her allerede. Det kom nok seinere i dag, seinest i morgen. Selvsagt skulle det være stillas der, det var det alltid. Det var nok akkurat bare i dag at…

Vi satte oss i bilen og kjørte videre.

– Hva gjør de når vi har svingt rundt hjørnet, sa Rune Tønnesen og humret. Vi så i bakspeilet at Geir Kaasa, som kjørte bilen, smilte og himlet med øynene.

Rune Tønnesen dro fram en ny artikkel, denne gang fra Vest-Telemark blad. «Lovløysa held fram i Holtardalen», sto det.

– De bryr seg ikke, sa han.

– De veit godt hvor langt unna myndighetene de er her ute i vest. Så bryr de seg ikke, sa han og fortalte om konkursryttere – spekulanter som bare fortsatte i samme spor etter at de var tatt, og tatt igjen og tatt igjen. Det var ofte NUF-er, drevet av nordmenn med utelukkende litauere eller polakker som ansatte, sa han. Norskregistrerte utenlandske foretak, altså. Selskapsformene som får Økokrim og Finanstilsynet til å sperre opp øynene.

– Han ene karen her…, sa Tønnesen og pekte på avisutklippet.

– Jeg har tatt ham åtte ganger. Han har vel gått konkurs åtte ganger også, men rett før han går konk, oppretter han et nytt selskap, kanskje i en slektnings navn, så er han i gang igjen. Akkurat som før, sa Rune Tønnesen.

I en annen artikkel han la i fanget mitt, fra Telemarksavisa, het det at en gruppe litauere jobbet for 23 kroner timen. Det var fra en jakt Rune Tønnesen var med på her oppe i det ville Vest-Telemark i mai 2015.

Det var i sannhet ville tilstander i Vest-Telemark. Hverdagen her oppe i det urnorske fjellandskapet kunne for eksempel se slik ut – og her gjelder det å holde seg fast: I 2011 går selskapet Grenland Skien Utvikling konkurs. I 2012 går Grenland Skien Eiendom AS konkurs. Så går en av eierne konkurs med SF Eiendom AS. Så starter de to parhestene som har drevet alle selskapene på nytt – med stort underskudd og negativ egenkapital. De to har bygd og levert hytter i Holtadalen siden 2006, og nå er de i gang med Raulandshytter AS. Oppi alt sammen dømmes banken Holla og Lunde Sparebank, som siden ble fusjonert med Sparebanken Telemark, til å betale 592.000 kroner til konkursboet.

Grunnen? Ansatte i banken hadde gjort en serie kontantuttak fra minibanken som var plassert inne i banken. Bare i 2008 ble det gjort 25 uttak. I et tilfelle på 215.000 kroner. I fire andre tilfeller 160.000 kroner. Retten slo fast at banken hadde medvirket til svart økonomi i selskapet.

En norsk bank betaler altså en halv million for å reparere skaden etter at de har bidratt til svart økonomi. Og fortsatt hamres hyttene opp i fjellheimen her oppe. Som om ingenting har skjedd, skal vi tro Rune Tønnesen.

Han mener cowboyene får herje altfor fritt. Det bygges ut enorme mengder rådyre fjellhytter til rike nordmenn her, og alle veit hva som skjer. Men hva skal man gjøre?

Geir Kaasa og Rune Tønnesen kan kjøre fra sitt kontor i Skien grytidlig på morgenen, ta en håndfull useriøse aktører på fersk gjerning, overnatte på hotell og ta dem på fersk gjerning dagen etter igjen også.

Så må de kjøre hjem igjen, og så veit de at alt mest sannsynlig er tilbake til sitt vante jeg i det ville Vest-Telemark.

Medaljens forside

Noen uker før dette, en styggtidlig morgen, sto vi på en parkeringsplass på den gamle militærbasen Lahaugmoen i Skjetten kommune, to mil øst for Oslo. Vel vitende om at vi skulle tas med på en roadtrip i det nye arbeidslivets elendighet i Vest-Telemark, ville vi først prøve å få et innblikk i livet i de moderne brakkebyene og livet som pendler i det organiserte arbeidslivet.

Klokka var kvart over fem. Det var fortsatt mørkt ute, og vi ble sittende i bilen og kikke mot det ene bygget, som skuffende nok ikke liknet en brakke i det hele tatt, men var utrustet med skråtak og panel. Det var mørkt inne fra rommene, men plutselig tentes lyset bak en av gardinene og snart et til og et til. En arbeider kom ut fra oppgangen og vandret over parkeringsplassen til bilen sin, til atter en brutalt tidlig start på en arbeidsdag.

Lahaugmoen består av over 600 boenheter. Det er stort sett nokså fullt, og prisen per rom er rundt 7500 kroner måneden. Arbeiderne betaler typisk en egenandel på 2000 mens bedriften dekker resten. For pengene får hver arbeider sitt eget rom, med eget bad og hybelkjøkken.

Det var lite som minnet om bildet av en klassisk brakkeby. Bygningene framsto som ordinære lavblokker eller billige moteller. Det var fire oppganger, to etasjer, store ytterdører. Innenfor var posthyller til hvert av rommene, og fra trappeoppgangen var det inngangsdører utstyrt med navneskilt som minnet om en svunnen tid da Brattås, Johannsson, Kveen og Kulmann bygde landet.

Fucking Åmål

Fellesområdet i oppgangen der vi gikk inn, var innredet med en liten sofakrok, og på bordet lå VG fra tirsdag 25. oktober 2016. Utenfor vinduet på baksida sto utbrente vrak og brannbiler. Det var av og til øvelser der ute, sa en av arbeiderne vi møtte i gangen før han småløp videre til dagens arbeid.

Det var kanskje ikke et sted å leve, men i det minste et sted å bo. På et vis utgjorde det kontrasten til det vi skulle se på hyttefeltene i Vest-Telemark.

Patrick Andersson hadde satt vekkerklokka på kvart på seks denne dagen. Arbeidstida var fra sju til seks på ettermiddagen. Det var slik de jobbet, mandag til og med onsdag, så var det normal arbeidstid til halv fire torsdag. For Anderssons del bar det så hjem til kona og barna hjemme i Åmål i Sverige. Og søndag kveld kjørte han tilbake til Lahaugmoen for å ta fatt på en ny uke med å bygge opp den nye bydelen Kværnerbyen i Oslo øst.

– Vi har eget rom med dusj og bad og et par kokeplater. Det er som et litt enkelt hotell, sa han og viste oss inn. På veggen hang en pizzameny, og på hylla sto to bokser cornflakes.

På dørene sto de ramset opp: 104B: O. Brattås. 101A: A. Sveen. 102B: R. Johannesson. 103C: Patrik Aronsson. 204A: S.T. Kveen. 204B: Thorbjørn Nilsson. 203B: L. Svennsson. 201A: R. Kulmann. Man kunne blitt industrinostalgiker av mindre. Og Lahaugmoen er et sjeldent sted.

Oslo jaget brakkebyene ut

Faktisk har tillitsvalgte i en rekke store Oslo-bedrifter gått sammen for å kreve de gode gamle brakkeriggene tilbake. Mange bedrifter har måttet legge ned sentralriggene sine ettersom Oslo kommunes holdning er at «de helst ikke vil ha etablering av flere brakkerigger i Oslo», som det het i et leserbrev fra en samling tillitsvalgte.

Det passer seg vel ikke i en moderne by. Men mangelen på brakkerigger gjør det vrient for firmaene å engasjere fagarbeidere bosatt utenfor Oslo. Det finnes ikke nok bygningsarbeidere i byen, og «hvis vi vil ha et seriøst arbeidsliv uten sosial dumping, er det ekstremt viktig at vi legger forholdene til rette for at fagarbeidere utenfor Oslo har ett godt tilbud om å bo på ordentlige brakker (…)», het det i et leserbrev fra en samling tillitsvalgte i byggefirmaer i Oslo. «Vi er bekymret for at hvis de må ut å lete i det private markedet for midlertidig bolig, så vil vi igjen få flere tilfeller av dårlige boforhold som blant annet er brannfarlige (…). Brakkerigger er god boform for ukependlere», skreiv de.

Sånn er det i Oslo: Byen har for få bygningsarbeidere og har ikke engang lyst til å stille med pendlerboliger til dem som kunne tenke seg å reise til byen for å bygge den. Og hva får vi da, hvis ikke pendlere har tilbud om et greit sted å bo når de er på jobb? En skog av underleverandører fra lavkostland som spurter mot bunnen for å vinne kontrakter mens det organiserte arbeidslivet fases ut og Fellesforbundets avdeling åtte står og stanger i den ville Vesten?

Det var ettermiddag på Lahaugmoen, og arbeiderne var på vei tilbake etter tolv timer med tungt arbeid. I den store felleskantina samlet arbeidslagene seg. En ukependler satte seg ned med kotelett og noen rimelig godt kokte rotgrønnsaker, og fortalte om gamle dager, da hvert selskap hadde egen brakkerigg i byen. Da var det felles toaletter og dusjer. I dag har hver av dem eget bad og eget hybelkjøkken. Dermed var tilværelsen som pendler blitt mer levelig, sa han.

En reparatør fra Trøndelag som satt i kantina, sa han følte han hadde vunnet i lotto som var født i Norge. En gjeng maskinførere fortalte at de var fra Gudbrandsdalen, fra Vest-Telemark, fra Østerdalen. Det var folket fra disse dalene som hadde bygget Oslo. De var her fortsatt, men de stammet på et vis fra en annen tid.

– Vi er jo oppdratt sånn. Det var sånn det var – vi måtte til Oslo for å finne jobb. Det er jo ingen oslofolk som jobber her, sa en av dem.

Ingen av dem hadde planer om å gjøre noe annet. Brakkelivet og pendlerlivet var blitt ålreit, sa de.

– Det er mer ordnede forhold her enn hos en lokal cowboy i Vest-Telemark, sa en av dem.

– Damene veit ikke om noe annet, uansett. Det er sånn det har vært hele tida, svarte en annen.

– Ja, jeg kunne jo prøvd å finne noe sånn at jeg kunne vært mer hjemme, men da hadde hun hjemme bedt meg reise rett ut igjen, sa en av dem.

– Jeg har ligget vekke siden 1987. Tror ikke forholdet mitt hadde holdt hvis jeg hadde vært hjemme, la en annen til.

«Et nitrist liv»

I åttetida på kvelden var Patrick Andersson og resten av arbeidslaget tilbake etter en lang dag med bindingsverk og isolering av yttervegger. Litt mat, en dusj, og før ti var det tid for å sove.

Hovedtillitsvalgt i AF Gruppen Arne Sveen, nabo med Andersson, var også tilbake etter en dag på kontoret. Han skulle selvsagt ønske seg et arbeidsliv der brakkebyer som Lahaugmoen var standard. Og lønna Patrick Andersson fikk, var normalen.

– Det blir færre ansatte og flere underleverandører i de store firmaene. Oslo kommune vil ikke ha brakker. Hadde de stilt tomter til disposisjon, kunne vi fått dette under ordnede forhold, sånn som det er her. De farlige hybelhusene kommer fordi det mangler brakker, sa han.

En steikte fiskepinner, en annen hadde pølse og lompe. Det begynte å bli natt på Lahaugmoen. Snart var en epoke over i norsk arbeidsliv også, trodde Sveen.

– Pendlerlivet og brakkelivet fases ut for norske arbeidere. Hvis det ikke kommer en regelendring som gjør at det lønner seg å ansette norske fagfolk, vil det være borte om ti–femten år. Det er jo et nitrist liv, veit du. De fleste har tv og internett på brakka. Det er ikke noe sosialt liv. Folk ser på tv og tar kvelden. Forskjellen er på 200.000–250.000 i året. Såpass må det være. Du lever et jævla avstumpa liv.

Patrick Andersson syntes ikke det. Men det var hardt, sa han.

– Det er vel derfor mange trapper ned når de passerer femti. Jeg er snart 44. Det går bra i Sverige, så skulle noen ringe og tilby en jättebra jobb i sommer, sier jeg kanskje ikke nei.

I kjelleren i boligbrakka var bordtennisbord, to nye ergometersykler og noen treningsapparater. Det ene treningsapparatet var utstyrt med AF-logoen. Det tilhørte arbeidsgiveren og var til fri bruk for pendlerne.

Brakkelivet er kanskje nitrist, men alternativet så mye verre.

Rune Tønnesen i Fellesforbundet Telemarks avdeling åtte var mannen som oppdaget en gjennomhullet kurvstol som fungerte som toalett for to polakker som jobbet for et norsk selskap i Skien. Bildene han tok av kurvstolen og etterlatenskapene som lå under den, havnet i alle kanaler. De brukte hageslangen som dusj.

Han har også sett sin andel branner. Som den i Porsgrunn i 2013, da en polsk mann døde og kommunens byggesaksavdeling etterpå sa at det ikke var lov å bo i brakkene. Mannens kjæreste sa til Porsgrunns Dagblad at hun hadde fryktet at noe skulle skje. Den største katastrofen var i Drammen, der sju polakker omkom i flammene i 2008. De var huset i en diger enebolig, og noen hadde tuklet med sikringene. Det er slike hendelser leder i Oslo bygningsarbeiderforening Petter Vellesen og Arne Sveen i AF Gruppen frykter vi kan komme til å se flere av.

Pendlerlivet på Lahaugmoen var tross alt ganske bra. Rommene på var enkle, men ålreite. Lønna var god. De kan stå som et bilde på hva norsk fagbevegelse har oppnådd. Det er bare så dumt hvis det ikke lenger er de som skal bygge landet. I alle fall ikke i Vest-Telemark.

Djevelen og detaljene

– How much do they pay you?

– 183 kroners per hour.

– And how many days…

Vi var ute på en ny byggeplass i Vest-Telemark, og vi hadde allerede lært oss dagens refreng og visste alle hva som kom. Rune Tønnesen sukket. Alt var selvsagt i sin skjønneste orden her også. Stillaset var på vei. Det skulle settes opp i morgen. De hadde hatt stillas, sa de. Det samme sa absolutt alle vi snakket med denne dagen: Stillaset hadde stått der, men de måtte ta det ned fordi de måtte grave noe. Og nå skulle de sette det opp igjen.

Og på fritida? Jo, nei, de pleide å kjøre rundt å se på fjellene på fritida. De bodde i en fin hytte. Ja, de hadde hvert sitt rom. Ja, det var bra forhold der, ja visst, ja visst. Ja, de fikk betalt hvis de jobbet overtid, og de hadde HMS-planer i en mappe – den lå, skal vi se… Den, jo, den hadde de vel glemt akkurat i dag, men den…

Det lugget litt for Fellesforbundets avdeling åtte denne dagen, det må det være lov å si. Vanligvis var det alltid et eller annet menneske som sa det som det var, bare ikke akkurat i dag, da pressen var med.

Rune Tønnesens teori var sånn: Det hadde nylig vært tilsyn her oppe i fjellheimen, og nå hadde alle arbeidere en kontrakt som sa at de tjente minstelønn – rett nok den som gjaldt fram til 1. juni. Så kunne de sende den kontrakten til Arbeidstilsynet og dokumentere at sju og en halv time om dagen fem dager i uka ville gi det beløpet de alle hadde fått utbetalt. Og Tønnesen hadde marginal tro på at et eneste menneske her oppe jobbet sju og en halv time dagen. Han trodde de var oppe i ti–tolv timer, og at verken lørdagen eller selveste helligdagen ble forbeholdt annet enn arbeid.

– De har øvd inn en ny bløff hele gjengen. De veit hva de skal si, og hva skal vi gjøre, sa han.

Neste sted vi stoppet og fikk høre om den perfekte arbeidsavtale, mente Tønnesen å se at arbeideren sto og skalv som et aspeløv mens han røykte etter at de hadde snakket sammen.

Noe hadde nemlig skurret, og han sleit litt da han skulle forklare om lønna. Han visste på krona hva han tjente i Norge. Betalingen fikk han i sin egen valuta, i banken hjemme. Men han visste ikke hva lønna var i egen valuta. Ikke timelønna, ikke månedslønna.

Det var noen små detaljer av denne typen – noen spor som manglet i grusen, noen pussige logiske brister. Det var noe med klokkeslettene, med valutakursene, med arbeideren som sleit litt med å telle. Noe skurret. Hva var det cowboyene hadde på gang i ville Vest-Telemark?

Telle til sju og en halv

Et ektepar satt og beiset en terrasse utenfor ei hytte i Holtardalen i Vinje kommune. De var selvstendig næringsdrivende, fakturerte greit og hadde det fint, sa de. Da vi spurte om det var sant at arbeiderne på hyttefeltene rundt omkring i området faktisk jobbet sju og en halv time, fem dager i uka, lo de.

– De er i gang i sekstida på morgenen, tror jeg. Jeg legger meg i titida. Da skal det være ro her, men jeg hører dem gjerne klokka elleve også, sa kvinnen.

Opp mot toppen av et av hyttefeltene så vi røyken stige fra en søppelhaug. Dagen før hadde lokalavisa skrevet om mangelen på konteinere her oppe. De hadde fått pålegg om å slutte å brenne avfall, men i dag brant det igjen.

Rett nok hadde Rune Tønnesen, som startet dagen med å be oss rope hvis vi så en konteiner, erkjent at det var kommet et par ekstra konteinere siden sist. Akkurat der, på konteinerfronten, så det ikke så hakkende galt ut, selv om det var et og annet bål her ennå.

Vi ble stående og kikke oppover bakkene. Det var folk på takene både her og der, og Rune Tønnesen flirte og sa at vi måtte gi beskjed hvis vi så et stillas noe sted.

Utenfor en diger hytte som lå vakkert til øverst i en åsside, sto en hvit varebil. Der inne, gjennom vinduene, kunne vi se arbeidslaget som jobbet på. Tønnesen og Kaasa gikk ut av bilen, hentet de gule Fellesforbundet-jakkene i bagasjerommet og diskuterte kort hvor de skulle gå først – til hytta med den hvite varebilen, eller til den der en kar surret rundt på et usikret tak.

En mann gikk ut av hytta pratende i mobiltelefonen like ved den hvite varebilen. Han pekte mot oss med tommelen mens han pratet, tilsynelatende smått stresset.

Kaasa og Tønnesen bestemte seg likevel for å ta for seg mannen på taket og hans arbeidslag først.

– Hello, I am Rune. He is Geir. He takes care of the safety. I take care of you. How much do you make, spurte Rune, og smilte slik han hadde gjort hele denne dagen.

– 181 kroners per hour.

– And how many hours per day? …

Rune Tønnesen og Geir Kaasa gikk videre til neste arbeider. Vi ble stående og prate med den unge mannen, prøvde å si at de nå kunne hviske oss i øret hvor lenge de faktisk jobbet hver dag.

– You really work just seven and a half hour five days a week?

– Yes, yes.

– What do you do in the evening?

– Maybe just see the mountains. Drive around. We don’t have mountains in Latvia, sa mannen.

De startet klokka ni om morgenen, sa han.

– Og når slutter dere?

– It depends, sa han og avbrøt seg selv. Han flakket litt med blikket.

– Well… Ehm…, sa han, og det var som om vi kunne høre ham telle til sju og en halv inni seg.

Ni, ti, elleve, tolv, ett, to, tre, fire, halv fem.

– Four thirty, utbrøt han omsider.

Jeg spurte om han hadde arbeidsavtale, noe han sa han selvsagt hadde.

– Hvis ikke hadde jeg vel kommet i fengsel, spurte han.

Da vi kom ut fra den hytta, var dørene låst på nabohytta. Lysene var skrudd av inni, og den hvite varebilen hadde kjørt.

– Kanskje vi skal dra ned og spise, og ta turen opp igjen i kveld, sa Kaasa.

Kanskje det. Da kunne de se selv hvordan folk de hadde møtt tidlig i morges sto her ennå og jobbet da mørket senket seg over det ville Vest-Telemark.

Men først måtte de ha mat. Fellesforbundets avdeling åtte satte seg i bilen og kjørte oss ned mot Rjukan sentrum, der vår egen bil sto.

Vi tok farvel. Da vi reiste tilbake mot Oslo, tikket en tekstmelding inn fra Rune Tønnesen. Noe hadde slått ham: Alle han hadde snakket med denne dagen, visste hva de tjente i norske kroner. De visste også månedslønna i norske kroner. Men alle opplyste at de fikk betalt i sine egne valutaer i banken sin hjemme. Og ingen av dem kunne svare på hva lønna var i egen valuta.

knuto@klassekampen.no

tomhenningb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 26. oktober 2017 kl. 12.33

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk