Mandag 3. juli 2017
Ny kvartett, nytt territorium: Fredag kveld i Kongsberg kirke spiller Susanna, Ida Løvli Hidle, Giovanna Pessi og Tuva L. Syvertsen. Foto: Anne Valeur
Neste stopp, Kongsberg Jazzfestival: Susanna setter sitt preg på årets festival, med tre helt forskjellige konserter.
Der nye ideer spirer
Trippelt Kongsberg Jazzfestival-aktuelle Susanna om festivalen hun vokste opp med, og veien fram til årets konserter.

Kongsberg

Kongsberg er byen min, men Kongsberg Jazzfestival var ikke min første festival. Jeg kan huske at vi kjørte Volvoen med campingvogn til Skjærgårdsgospel i Kragerø, og at det i oppveksten også ble en del andre sommerstevner rundt omkring. Jeg antok vel at alle byer hadde en musikkfestival i starten av juli, og for meg var Kongsberg Jazzfestival en integrert del i byen og i livene våre.

Når jeg tenker tilbake på Kongsberg, er det sommer og barndom som igjen og igjen dukker opp. Hvorfor er det alltid så godt vær i disse minnene? Sol, grønt gress, grilling, kanskje is, bading i Jondalsdammen, eller Saggrendadammen, iskaldt vann og litt skummelt, det tok lang tid før jeg svømte helt ut til Sukkerbiten. Så er det andre minner. Festivalgata, Pavescenen, lørdagskonsert klokka 12 på formiddagen. Da må vi være der, sitte på gressplenen og lytte til musikken, spise en is, se fossen bruse. Alle i byen er ute, smiler og hilser, og ferien starter snart.

Det var vel ikke før brødrene mine begynte å spille på festivalen at jeg, som barn og etter hvert tenåring, var til stede. Jammen i kjelleren på Grand, i en tid da røyken enda lå tjukk i lokalet (1990-tallet …) og jeg fikk oppleve hoderistende og tyggende musikere i aksjon. Bugge Wesseltoft, Audun Kleive og Nils Petter Molvær gjorde inntrykk på en ung sjel. Jeg fikk autografen til Nigel Kennedy i 1993, den lappen hadde jeg hengende på veggen en stund. Bassisten Johannes Eick gikk barbeint og med kniv i slire. Storløkken og Vespestad sov i vår campingvogn på gårdsplassen. Airamero spilte. Close Erase, Element og The Source med Motorpsycho i Kongsberghallen, så utrolig spennende det var å høre noe for første gang, få kick av noe jeg hørte live. Det er en grunn til at jeg drømte om å spille i band fra jeg var 11–12 år.

Fakta

Susanna:

• Susanna K. Wallumrød er musiker og komponist, født 1979 på Kongsberg.

• Debuterte på plate i 2004 med Susanna and the Magical Orchestra, og har til sammen gitt ut elleve album under eget navn, samt samarbeidet med bl.a. harpisten Giovanna Pessi og Bonnie «Prince» Billy.

• For albumet «The Forester» (Susanna and Ensemble neoN) vant hun i 2013 Spellemannprisen i Åpen klasse – en pris hun også ble tildelt i 2014 (for «Meshes of Voice», med Jenny Hval) og i 2016 (for sitt eget album «Triangle»).

• Hun samarbeider jevnlig med en rekke musikere fra forskjellige felt, står bak plateselskapet SusannaSonata, og er tildelt flere andre priser – bl.a. Kongsberg Jazzfestival-prisen for jazzmusikere, DNB-prisen, for 2016. Som del av prisen skal prisvinneren holde en konsert på festivalen året etter.

Forberedelsene til årets jazzfestival inneholder øvinger i mange formater, alenetid og reisetid. Togturer, grønne skoger, gråvær, fuktige klær, skritt i sølevann, forlatte gater, ja rett og slett Kongsberg en helt vanlig hverdag, Kongsberg uten festival – stengte butikker, en og annen bil.

Jeg nærmer meg korøvelse, hører kvinnestemmer som snakker, og etter hvert kvinnestemmer som synger. Musikk har vært en så stor del av livet mitt alltid, jeg kjenner ikke til noe annet. Men det betyr ikke at jeg har visst hvor musikken skulle ta meg med, tvert imot.

For meg har musikk vært noe som blir til underveis, som regel i samarbeid med andre. Slik jeg i ungdomsåra så musikerne på Kongsberg Jazzfestival der og da komme opp med helt nye saker. Noe jeg nå om dagen finner svært fascinerende, er hvordan små spirer av ideer oppstår og får utvikle seg over kortere eller lengre tid. Prosjektet «Susannas musikk» føles som et byggverk i utvikling, en konstruksjon som blir til etter hvert; en intrikat vev, der instrumenter, samspill, lyder, stemmebruk, samarbeid, låter, dikt, ny og gammel musikk er bestanddeler.

Da jeg startet å spille med Morten (Qvenild) i 2000, ønsket jeg å fokusere all min musikalitet inn i dette duosamarbeidet. Det føltes som viktig å destillere mitt uttrykk og vårt samspill for å komme frem til noe av betydning. I ettertid er det enkelt å få dette til å høres ut som en reflektert masterplan, men det var til enhver tid kun drevet av magefølelse og instinkter. Denne magefølelsen har styrt utviklingen videre. Jeg fant veien tilbake til pianoet, jeg måtte glemme det stive forholdet jeg hadde til instrumentet, med pianotimer og noter og stykker jeg aldri øvde nok på og fingerstillinger jeg aldri fikk til.

Når jeg ser tilbake, føles tiden med pianoet og alle låtene jeg lagde til albumet «Sonata Mix Dwarf Cosmos» (2007) som helt essensiell, som en døråpner. Å etablere pianoet som en forlengelse av stemmen og musikaliteten min har vært en stor berikelse, og det var et veldig tydelig skritt for min egen del. Da jeg fikk brevet i posten fra Bonnie «Prince» Billy med svært gode ord om det spesifikke albumet, betød det enormt mye. På denne tiden begynte noe å bevege seg for meg – i flere lag, samtidig og i mye større grad enn tidligere.

En del av meg stritter så sykt mye imot det å gå inn i noe nytt, og en annen del av meg pusher hardt for at det skal skje. Så selv om jeg nå kan se tilbake på en hel rekke nye ting jeg har gjort – som samarbeider, nye instrumenter, nye arbeidsfelt som å komponere musikk til dikt av Gunvor Hofmo, eller side om side med Jenny Hval, Tuva Syvertsen, Jessica Sligter, eller å ta del i Stian Westerhus eller Tord Gustavsens musikalske verdener – har jeg en side som egentlig ikke tror det kan gå. Denne dynamikken føles paradoksal, men jeg tror den også er en drivkraft i mitt arbeid.

Sveitsiske Giovanna Pessi spilte barokk harpe på én låt på «Sonata Mix Dwarf Cosmos», det gikk noen år etter dette før hun tok kontakt og ville gjøre sanger av Henry Purcell med meg, noe jeg gjerne ville prøve meg på. Etter mange møter og øvinger på diverse hotellrom i Oslo eller hjemme hos Giovanna i Basel, resulterte samarbeidet i en utgivelse på tyske ECM Records som heter «If Grief Could Wait» (2011). Vi fikk med oss musikere som spiller det gamle ærverdige instrumentet viola de gamba, og det litt nyere svenske/italienske nyckelharpe. Med sanger av Purcell, Cohen, Nick Drake og meg selv har vi spilt i svære katedraler i Slovakia, små steinkirker i Tyskland, konsertsaler i Østerrike og, ikke minst, Universals etablerte konsertserie Yellow Lounge på en klubb i Berlin.

Sistnevnte var et heller utfordrende spillested for strengeinstrumenter fra 1600-tallet, fullpakket med folk, dårlig fungerende aircondition og lyskastere som fikk treverket til å sprake. Gøy var det, selv om jeg har altfor få vitser å fortelle i en konsert med så mye stemming.

De siste årene har jeg reist en del til USA for å spille konserter eller skrive musikk, og i den forbindelse har jeg fått større kjennskap til gamle innspillinger fra den amerikanske sangboka, spesielt folkemusikk fra USA og da særlig utgivelser på Folkways. Dette er en gullgruve av folk, blues, gospel og ville historier som jeg har fått veldig sansen for. Å lytte til en slik original-vinyl og lese tekstheftet som ofte har info om utøvere og historier tilhørende låtene, er helligdom i heimen. Jeg har vært nysgjerrig på om dette repertoaret kan kombineres med europeisk tidlig musikk og nyere skandinavisk musikk. Sanger som «Go Dig My Grave» og «Freight Train» skraper i sjelen og gir gjenklang hos meg, på samme måte som de andre låtene vi skal gjøre. (Akkurat hvilke må dere komme på konserten for å høre, noen overraskelser må det være ...)

Åpne munnen og la lyden slippe ut. Jeg elsker stemmer, det er noe veldig stofflig og direkte med lyden av stemmer. I fjor spurte Kongsberg-kvinnekoret Acta Musicae om jeg kunne lage et stykke til dem, og samarbeidet gav mersmak. Jeg tror vi trenger å høre mange ulike stemmer, og at stemmen brukes til andre ting enn dagligdags konversasjon. Stemmen er personlig for hver og en av oss, men vi kan også samles og lage en fasettert felles lyd. Lørdagens konsert i Musikkteateret vil presentere stemmen i forskjellige utgaver, der Acta Musicae vil bidra med en vokal utvidelse i form av sin gjesteopptreden. Det nakne og åpne i de andre to konsertene jeg skal gjøre under festivalen, vil således bli stående i kontrast til lørdagens mer innpakkede format, omgitt av instrumenter eller andre stemmer.

Da jeg for en tid tilbake siden komponerte musikk til dikt av Hofmo, fikk jeg en ny erfaring med å kombinere min stemme med noen andres. Og til lørdagens konsert har jeg laget nye sanger av Baudelaire-dikt fra samlingen «Flowers of Evil» – enda en ny stemme som er med å påvirke min musikk, mine melodier og akkorder. Nye ideer spirer og utvikler seg best over tid, under gode vekstforhold som jazzfestivalen på Kongsberg bidrar til.

Nå har det etter hvert blitt mange festivaler rundt omkring i Norge. Først og fremst er festival et møte med fine folk, kolleger, frivillige sjåfører og artistverter, og publikum. Spesielt her i langstrakte Norge trenger vi disse konsentrerte møtepunktene, der en ellers søvnig småby, eller halvstor by, får tilgang på nye og andre konserttilbud enn til vanlig.

Så er jeg igjen på toget, på vei til festival. Jeg ser på skjermen på veggen i kupeen: Gulskogen, Mjøndalen, Hokksund, Vestfossen, Darbu, siste stopp Kongsberg. Gule blomster, grønne strå, hvite fluffy sommerskyer, Fiskumvannet, det nærmer seg. Kongsberg nærmer seg, festivalen nærmer seg. «Skal du av på denne stasjonen, må du ta kontakt med konduktøren.» Nei da, det er Darbu, det. Neste stasjon og togets endestasjon, Kongsberg. Neste stopp Kongsberg Jazzfestival.

musikk@klassekampen.no

Mandag 11. desember 2017
Global strømmeopptur der ute, med nok et hiphop-gjennombrudd her hjemme – på godt norsk, dessuten.
Mandag 4. desember 2017
Kenneth Engebretsens albumdebut gir deg den hardbarkede, desperate og sårbare sannheten om Oslos gater.
Mandag 27. november 2017
Björks utopiske lydlandskaper, møysommelig skåret ut i skjærings­punktet ­mellom natur og kultur, er ikke et ­manifest. Men en manifestasjon.
Mandag 20. november 2017
Han synger om henne, til henne og for henne. Og framført på en scene føles Phil Elverums sanger om å miste kona både sterkere og tettere på livet.
Mandag 20. november 2017
Årets bestselger «Reputation» er ikke like rett-fram som man skulle tro, laget av en popstjerne som leker seg med identitet – nye Taylor eller gamle?
Mandag 13. november 2017
Når Anja Garbarek nå er tilbake, er det med et musikkdramatisk bestillingsverk til Festspillene 2018, i samarbeid med koreograf/regissør Jo Strømgren.
Mandag 6. november 2017
Karin Dreijers andre plate som Fever Ray er en mektig triumf; en plate som ikke bare sier mye, men som også låter makeløst.
Mandag 30. oktober 2017
77-årige Calypso Rose er ambassadør for musikken fra Trinidad og Tobago. Tirsdag spiller hun på Oslo World.
Mandag 23. oktober 2017
Selv om det er noe lite forfinet ved klaverkomposisjonene til Friedrich Nietzsche, er der en dybde som nesten kan måle seg med de filosofiske verkene hans.
Mandag 16. oktober 2017
Historien om rockebandet X Japan er en fascinerende fortelling om sorg og skygger, kameratskap og kreativitet.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk