Klassekampen.no
Lørdag 1. juli 2017
Sliter: Søstrene søstrene Trine Jenssen Waagbø og Lene Jenssen Bremnes er begge blitt unødvendig operert etter å ha fått påvist en genfeil de fikk vite med 80 prosent sannsynlighet ville gi dem kreft. Operasjonene har hatt store konsekvenser for deres psykiske og fysiske helse.
21 kvinner fjernet bryster og eggstokker, men arvestoffet var ikke farlig likevel:
DEN STORE ARVESTRIDEN
Undersak

Her er noe av forskningen sykehuset overså

Et søk i internasjonal litteratur og databaser viser at genvarianten Oslo universitetssykehus fortsatte å klassifisere som farlig til høsten 2014, flere år tidligere var definert som en såkalt «usikker variant», altså en gentype man ikke kjente betydningen av og som derfor ikke skulle ha klinisk betydning.

I artikkelen «Intronic Variants in BRCA1 and BRCA2 …» i tidsskriftet Human Mutation fra 2008, heter det at «Further research (…) will be necessary to fully assess the clinical significance of this variant». Betydningen er altså usikker, og mer forskning kreves. I artikkelen «A High Proportion of DNA Variants of BRCA1 and BRCA2 …» fra mars 2010 heter det om varianten at den er mer usikker og krever mer forskning. Det samme gjentas i artikkelen «An entire exon 3 germ-line rearrangement …» året etter. Sagt på norsk: Siden 2008 har forskning sagt at mer forskning kreves fordi man ikke vet.

I den åpne gendatabasen Clinvar er varianten allerede 17. desember 2010 rapportert som «Uncertain significance». 5. april 2012 er den første gang registrert som «godartet», altså enda et trinn opp i riktig retning.

Gunnar Houge ved Haukeland i Bergen sier de klassifiserte varianten som «usikker» i 2008, seks år før Oslo. I 2014 ble den nedklassifisert til klasse to i Bergen, altså «sannsynlig normal». Nå er den satt til klasse én: en sikkert normal variant. Ifølge Houge har varianten vært klassifisert som «usikker» siden 1999 i den såkalte «BIC databasen».

Avdelingsleder Dag Undlien i Oslo vil ikke kommentere den internasjonale litteraturen, og hvorfor det ikke er fanget opp. Han viser til at de er under tilsyn. Han skriver til Helsetilsynet at tolkninger tidligere har hatt store elementer av skjønn, og det har vært mangel på standardiserte prosedyrer både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. «Selv blant laboratorier som følger (...) retningslinjene er det dokumentert at det er vanlig med ulike tolkninger av varianter», sier han og viser til artikler som dokumenterer dette. Han understreker at variantvurderinger er krevende.

Han skriver samtidig at de har hatt «motstridende prøvesvar på en og samme variant i ulike prøver uten at det ble reagert før i august 2014», og at «man må spørre seg hvorfor vi ikke fanget opp dette tidligere».

Ung: Lene Jenssen Bremnes var bare 30 år da hun fikk beskjed om det som seinere viste seg å være en ufarlig genvariant. Kreftekspert Anne Dørum mener hun er operert altfor tidlig, uansett om genet var kreftgivende eller ikke.
Et brev: De feilopererte kvinnene fikk beskjed om feiltolkningen av genet i et brev. Siden ble det stille.
Tolker genene: Avdelingsleder Dag Undlien og seksjonsleder Lovise Mæhle ved Avdeling for medisinsk genetikk ved Oslo universitetssykehus forklarer de ulike klassifiseringene av brakka-genene. Selv tok de feil i mange år.
Tester: Prøver på Avdeling på medisinsk genetikk. Mens gentester på 1990-tallet var en manuell og kostbar affære, gjør datamaskiner i dag mye av jobben.
Brystoperasjon: Brystavstøpninger henger på veggen i inngangspartiet til Brystdiagostisk senter ved Drammen sykehus.
Ble syk: Trine Jenssen Waagbø har vært nødt til å gjennomføre flere operasjoner etter at hun fjernet bryst og eggstokker. Hun har også hatt blodpropper i lungene.
KREFT: Oslo universitetssykehus sov i timen. Nå må kvinnene leve med konsekvensene av operasjoner som viste seg meningsløse. Velkommen til den lysende ­genforskningens skyggeside.

Hva skal du dø av? Hjerteinfarkt? Blodpropp? Skal du sovne stille inn, gammel og trøtt, sliten og tilfreds? Skal du falle om på åkeren med støvlene på? Noe blir det. Kanskje blir det kreft. Kanskje du har spist feil, røyka for mye. Eller kanskje det er arvestoffet ditt som en dag legger deg i evig hvile.

Da Trine Jenssen Waagbø og Lene Jenssen Bremnes var 33 og 30 år, sto de overfor følgende valg: Fjern eggstokker og bryster, eller lev med en 80 prosent risiko for å få kreft. Det ene valget ville gi dem et dårligere liv. Det andre ville kanskje ikke gi dem noe liv i det hele tatt. Hva ville du gjort?

Genforskerne i Oslo hadde funnet ut at de var bærere av en farlig arv. Men på et vis var de jo heldige, i alle fall trodde de det den gangen: I 2011, da de fikk den tunge beskjeden, hadde den vidunderlige medisinen kommet så lagt at de kunne reddes.

Gjennom avanserte moderne analyser hadde forskerne oppdaget mutasjonen som mest sannsynlig ville gi dem brystkreft. Så langt var medisinen kommet at de kunne spares for lidelse og død. De fulgte legenes råd, la seg på operasjonsbordet. Men alt sammen var basert på en feil.

Fakta:

Kreftgen-skandalen

• I februar i år varslet Avdeling for medisinsk genetikk ved Oslo universitetssykehus (OUS) Helsetilsynet om at de i flere år hadde feiltolket en genvariant de trodde ga kreft i bryster og eggstokker. Fagbladet Dagens Medisin var først ute med å omtale saken.

• 44 kvinner har fått påvist genvarianten som nå klassifiseres som normal. 21 av dem hadde allerede blitt operert – noen hadde fjernet eggstokker, andre hadde operert brystene. Flere hadde gjort begge deler.

• Klassekampen har kommet i kontakt med fem av kvinnene, som i dag forteller om konsekvensene av de meningsløse operasjonene. Samtidig har vi forsøkt å komme til bunns i hva som gikk galt hos genforskerne på Ullevål.

Akutt overgangsalder

Vi sitter på en kafé i Trondheim og de prøver å finne ordene. De snakker om blodpropper, om hetetokter, om en overgangsalder som kom over natta. De forteller om et selvbilde som er knust, om angst og om skam og identitetstap. Og de prøver å sette ord på hvordan det var plutselig å få et brev om at alt de hadde gjennomgått og alt de hadde mistet, var meningsløst.

For arvestoffet deres var ikke farlig likevel, hadde de nå fått besked om.

Det var noe internasjonale forskere hadde visst i flere år. Det visste også andre norske sykehus for lenge siden. Bare ikke i Oslo. Hva hadde gått galt på laboratoriet på Ullevål? Genforskningen skulle være medisinens lysende framtid. Den skulle redde dem.

Storesøster Trine fjernet eggstokkene da hun var 34 år gammel, flere år før leger mener det burde være nødvendig. Hun følte seg presset til det.

Lillesøster Lene var 30 og hadde en nyfødt datter, en jente på bare én uke, da hun testet genene sine. To år seinere lå hun på operasjonsbordet. I dag klarer hun ikke å vise seg naken for sin egen mann, sier hun. Hun klarer knapt stå foran speilet. Angsten vil ikke slippe, og livet er ikke blitt det samme. Den gang hadde hun trodd at alternativet var at den lille jenta skulle vokse opp uten en mor.

Mens vi snakker, kommer hun stadig tilbake til noen ord hun har sagt til seg selv mange ganger de siste årene. Da hun opererte, sa kirurgen til henne: «Husk nå hvorfor du gjør dette.»

– Jeg har klamret meg til de ordene. Jeg har det ikke bra med meg selv, men det har vært en slags trøst de siste årene å tenke på hvorfor jeg gjorde det. Men nå vet jeg jo ikke. Hvis vi ikke har et farlig gen likevel, hvorfor gjorde vi det da?

Det var i februar i år at Avdeling for medisinsk genetikk ved Oslo Universitetssykehus meldte seg selv til Helsetilsynet. De hadde oppdaget at et gen de hadde trodd ga bryst- og eggstokkreft, ikke var farlig likevel. 21 kvinner var gjennom årene operert som følge av feiltolkningen.

Fagbladet Dagens Medisin var først ute med å omtale saken, og avdelingsleder Dag Undlien beklaget feilen. Han forklarte, som han også gjør i et brev til Helsetilsynet, at de hadde oppdaget det i august 2014. Det tok altså to år og seks måneder før Helsetilsynet ble varslet, noe Undlien forklarte med «en glipp». Han sa at mange av pasientene hadde tatt det med fatning. De hadde uttrykt forståelse for at feil kan skje. Samtidig var det pasienter som syntes det var forferdelig, sa han.

21 kvinner under kniven

Klassekampen har i vår sporet opp og intervjuet fem av de 21 opererte kvinnene. Alle forteller om store konsekvenser. Noen har fjernet bryster, andre eggstokker og noen har operert begge deler. Og i ettertid viser det seg altså at det var meningsløse operasjoner. Noen forteller om ødelagte samliv, noen om medisinske problemer. De fem vi har snakket med, reagerer alle på det de opplever som mangel på beklagelse og ydmykhet fra avdelingen i Oslo.

Samtidig har vi prøvd å komme til bunns i hvordan det gikk til at Norges største sykehus i flere år tok feil av et gen og anbefalte kvinner som ikke var syke, til i praksis å kastrere seg.

Vi har funnet internasjonal forskning og internasjonale databaser som ikke betraktet arvestoffet som farlig i samme periode. Heller ikke ved andre norske sykehus klassifiserte de genvarianten som sykdomsgivende. Vi har også funnet at avdelingen i Oslo i 2014 trosset nasjonale retningslinjer og begynte å genteste langt flere pasienter enn myndighetene anbefalte. De orienterte også pasientene om såkalt «usikre genvarianter», noe andre fagfolk advarte om at kunne medføre overbehandling.

Genforskningen skulle altså være den vidunderlige nye medisinen mot de arvelige sykdommene. Den skulle redde kvinner som bar på en farlig arv. Slik ble det ikke for alle.

En dag i 2012 sto Trine Jenssen Waagbø og Lene Jenssen Bremnes i en heis på Radiumhospitalet. De hadde vært på et kurs og lært om genene og prognosene, om livet med kreft og om operasjonene som kunne ta bort risiko. 80 prosent sjanse for å få kreft var beskjeden, og der de sto i heisen på kurset siste dag, sa de til hverandre at de måtte komme seg hjem og få ringt sykehuset og operert med en gang.

Fra Svartedauden til Angelina Jolie

Kreftforskere har i årtier visst at enkelte familier er særlig plaget med bryst- og eggstokkreft, men det var først på 1990-tallet at genforskningen ble avansert nok til at det ble mulig å leite fram feilene i arvestoffet. Forskere fant to gen der mutasjoner kunne medføre kreft. De to brystkreftgenene fikk navnene BRCA1 og BRCA2 – Breast Cancer 1 og 2. Leger kaller dem brakka-genene. På disse genene finnes små mutasjoner som kan koste liv.

Da genetikere ved Radiumhospitalet i Oslo begynte å kartlegge de norske tilfellene av bryst- og eggstokkreft, oppdaget de at det var en enorm opphoping på Vestlandet, og særlig i Rogaland. En teori var at noen få overlevende mennesker etter Svartedauden, med hver sin feil i brakka 1-genet, ble opphavet til den såkalte Rogalandsmutasjonen. Etter pesten var befolkningen tynnet ut, og de få som var igjen ble til store slekter som fikk dominere i sine områder. Slik har vi fått områder i Norge med spesifikke mutasjoner. Ettersom kreften oftest rammer etter at folk har fått barn, har den farlige arven fra Svartedauden overlevd. I tilfellet Rogalands-mutasjonen, har teorien vært at tre eller fire overlevende fra pesten bar på det farlige genet som siden har dominert området.

Genforskningen var medisinen mot disse nedarvede tragediene. Med tida kunne forskerne identifisere bestemte mutasjoner i brakka-genene. De kunne kartlegge hele genet når de fikk inn kreftrammede unge kvinner fra familier med stor opphoping av samme sykdom. Slik kunne man begynne så smått å få et overblikk ikke bare over Rogalands-mutasjonen, men også over andre små feil på de to brakka-genene. Folk som hadde mye kreft i familien kunne teste seg for å sjekke om de var bærere eller om de var blant de heldige som hadde sluppet unna. Forskerne begynte å samle data og tegne opp familietrær, og rekken med kjente farlige varianter vokste fra to til fem, til ti, til tretti.

I mai 2013 skrev skuespilleren Angelina Jolie et innlegg i The New York Times der hun fortalte at hun hadde operert bort brystene fordi hun var bærer av en feil i brakka 1-genet. Hun oppfordret kvinner til å teste seg. I månedene som fulgte, eksploderte pågangen til norske sykehus.

Ved Oslo universitetssykehus økte antall henvisninger med 70 prosent. Ved seksjon for arvelig kreft ved Radiumhospitalet var de fornøyde. Ikke bare fikk de mer data og bedre forståelse for hvilke genvarianter som var farlige, i tillegg kunne pasienter fanges opp, og flere som bar på en farlig arv, kunne reddes. Det var gode nyheter, men alt ble også med ett mer komplisert etter hvert som mengden variasjoner økte. Forskerne fikk se flere og flere varianter av brystkreftgenene, mange av dem unike – sett for første gang. Hva var farlig? Hva var normalt? Hva skulle de si til pasientene hvis de fant genvarianter de rett og slett ikke forsto betydningen av?

Følte seg presset til å operere

Søstrene Trine Jenssen Waagbø og Lene Jenssen Bremnes begynte å snakke om å teste seg da en tante fikk brystkreft. De husket at også bestemora hadde hatt samme diagnose, og selv om bare 5 til 10 prosent av alle brystkrefttilfeller antas å ha med arv å gjøre, ble de redde for om de kunne bære på et farlig gen. I 2011 avla de blodprøver som ble sendt inn fra St. Olavs Hospital i Trondheim til Avdeling for medisinsk genetikk i Oslo.

Noen uker seinere ble de to søstrene innkalt til St. Olavs Hospital. En av Dag Undliens ansatte kom opp fra Oslo for å overlevere resultatene. Først trillet lillesøster Lene barnevogna inn på kontoret til legen fra Oslo og fikk beskjeden. Storesøster Trine forteller at hun så svaret i ansiktet til lillesøsteren da hun kom ut igjen til venterommet. Så var det Trines tur.

– Det første jeg tenkte på da jeg fikk beskjed om at jeg hadde det farlige genet, var ungene mine, som nå hadde 50 prosent sjanse til å arve det. Så kom jeg ut og så Lene som sto der med en nyfødt datter i en vogn. Det var tøft. Siden kom også sorgen med meg selv, forteller Trine Jenssen Waagbø.

Alle de fem kvinnene Klassekampen har intervjuet sier de ikke har opplevd å ha noe reelt valg etter at genfeilen ble oppdaget.

En sier rådet var tydelig under den «genetiske veiledningen». Hun hadde opplevd å miste sin søster noen år før, og nå mente de å kunne påvise at også hun hadde fått det arvelige genet. Hun sier hun ble fortalt at hun nå måtte operere, ellers ville det samme skje med henne som med søsteren.

En annen kvinne, som var rundt 40 da hun ble operert, sier hun følte seg tvunget. Også hun ble minnet om hvordan det gikk med en slektning.

En tredje kvinne forteller at beskjeden var at «du må ta den operasjonen». Hun var 53 år gammel.

Lillesøster Lene Jenssen Bremnes var 30 år og datteren bare en uke gammel. Hun var likevel nokså umiddelbart bestemt på å operere, sier hun. Storesøster Trine Jenssen Waagbø var mer usikker. De fikk begge tilbud om et kurs der de skulle lære om operasjonene og risikoen.

– Etter det kurset var det ingen tvil, sier Trine Jenssen Waagbø.

– Nei, jeg husker bare da vi tok heisen ned. Da tenkte jeg at vi bare måtte dra rett hjem og bestille time med en gang, sier Lene.

– Det var 80 prosent risiko for å få kreft. Genfeilen var i brakka 2-genet, og der er kreften mildere enn i brakka 1. Så vi kunne valgt å gå til årlige kontroller og håpe å oppdage kreften tidlig. Men vi ville jo fortsatt få kreft, så det klare rådet var å fjerne eggstokker og bryster forebyggende. Det var egentlig ikke noen alternativ, sier hun.

De store dilemmaene

Den medisinske genetikken er spekket med etiske dilemmaer. En ting er de åpenbare spørsmålene: Hvor mye vil du vite? Hvis du får beskjed om at du har et gen som gir 80 prosent sjanse for å få kreft, hvor alvorlig operasjon er du villig til å gjennomføre for å fjerne risikoen? Hvis kreften sannsynligvis ikke vil komme før du har rundet 40, vil du likevel opereres og miste sexlyst, havne i overgangsalderen og få økt risiko for beinskjørhet og hjerte- og karsykdommer litt før – for sikkerhets skyld? Hvor lenge før? Hva gjør du hvis forskerne sier de har funnet en genvariant de ikke forstår? Noe skal du dø av, men hvor langt vil du strekke deg for å fjerne én risiko?

Også for fagfolkene står dilemmaene i kø. For mange av oss høres genetikken så komplett og klar og tydelig ut. Du tester genene dine, og svaret du får, forteller deg om du har et kreftgen eller ei. Sannheten er det motsatte. De to brystkreftgenene kommer eksempelvis i tusenvis av varianter. Hvilke av dem er farlige, og hvilke er normale? I dag deler forskere variantene de finner, inn i fem klasser. I den ene enden av skalaen har du de «sikkert sykdomsgivende» og «mulig sykdomsgivende». I den andre enden «sikkert normal» og «sannsynlig normal».

Midt i er alle «vus-ene» – varianter av usikker signifikans. Når pasienter undersøkes, finner forskerne unike varianter, genvarianter de sjelden eller aldri har sett før. Noen ganger er de usikre på om det de ser i arvestoffet ditt gir forhøyet risiko for kreft eller ikke. Skal de gi deg beskjed om det?

Vil du vite om usikkerheten også?

I Norge har to skoler vokst fram. Mens Haukeland sykehus i Bergen ikke opplyser om såkalte vus-er annet enn unntaksvis, gir Oslo universitetssykehus beskjed også om usikre varianter de måtte finne. Avdelingsleder i Bergen Gunnar Houge sier det slik:

– I Bergen er vi mer paternalistiske.

Årsaken er at de mener både pasienter og leger vil ha problemer med å forholde seg til usikre varianter. Folk kan bli skremt til å gjennomføre alvorlige operasjoner de ikke forstår rekkevidden av og som det kanskje ikke er behov for. Houge forklarer at de tror «utsvaring» av usikre varianter skaper mer usikkerhet og forvirring enn det opplyser. Faren blir stor for unødvendige operasjoner fordi fastleger, lokalsykehus og pasienter ikke vet hvordan de skal tolke funnet, ifølge Houge.

Avdelingsleder Dag Undlien i Oslo understreker at det også hos dem finnes ulike syn, selv om de i dag svarer ut usikre varianter ved testing av brystkreftgenene. Han ønsker velkommen en felles policy nasjonalt.

Oslos alenegang

På 1990-tallet var gentestingen manuell og fryktelig kostbar, og ettersom de fleste brystkrefttilfeller ikke kan knyttes til arv, oppsto spørsmålet om hvor mange som bør testes. De gen-relaterte tilfellene rammer tidlig i livet, mens de ikke-arvelige tilfellene oftest kommer seinere. Dermed ønsket fagfolk å teste de unge pasientene som kom inn. I tillegg ville de se på unge kvinner i familier med stor opphoping av brystkreft. Men hvor burde aldersgrensa gå, og hvor mange slektninger med kreft burde du kunne vise til før de skulle ta seg råd til å teste deg?

I den medisinske genetikkens barndom var den komplette kartleggingen av genet – en såkalt fullsekvensering – en kostbar affære. Dermed utviklet forskerne en enklere «hurtigtest», som så målrettet etter de kjente genvariantene i stedet for å teste hele genet med alle dets unike variasjoner. Det var enklere og billigere, og samtidig fanget hurtigtesten opp de fleste feil den gang. I Bergen inngikk 25 kjente varianter i hurtigtesten, som har vært deres metode helt fram til januar i år. I Oslo kuttet de hurtigtesten ut allerede i 2014, til fordel for den komplette testingen av hele genet.

En annen forskjell var at mens Haukeland fortsatte å teste bare de yngste pasientene og dem med stor opphoping i familien, begynte Oslo i januar 2014 å tilby en komplett gentest av alle nye pasienter med brystkreft, uansett alder, såfremt testen kunne få betydning for valg av behandling. De testet altså langt flere i Oslo enn i Bergen. Og de testet langt grundigere.

Det høres jo umiddelbart bare positivt ut, men Helsedirektoratet reagerte. For det første var «fullsekvenseringen» de nå tilbød omtrent alle nye pasienter ekstremt kostbar. Mange spurte seg også hvor mye man fikk igjen for det: De fleste med genfeil hadde tross alt de kjente variantene som inngikk i den mer målrettede og billigere hurtigtesten. I tillegg til kostnaden har mange vært bekymret for at man gjennom så omfattende testing får inn mer informasjon enn man klarer å håndtere. Hva blir konsekvensene hvis pasienter, lokalsykehus og fastleger får til svar at de har funnet en genvariant de ikke vet om gir kreft eller ikke? Hvordan vil pasienter reagere, hva vil legene deres, som ikke er trent i genetikk, råde dem til?

Våren 2015 sendte Helsedirektoratet et brev der de ba Oslo om en redegjørelse. I brevet skrev direktoratet at full sekvensering av brakka-genene, i motsetning til den såkalte hurtigmetoden, kunne gi en mengde funn man ikke kjenner betydningen av. Avdelingsleder Dag Undlien bekrefter at praksisen de innførte i 2014 brøt med de nasjonale retningslinjene.

– Vi har opplevd at pasienter har dødd fordi de ikke har blitt testet før, og har lenge hatt ønske om å tilby gentest til flere. Selv om det ikke var i retningslinjene, var det klart at det kunne ha konsekvenser for behandlingen. Vi bestemte derfor at vi skulle tilby fullsekvensering til de pasientene der det kunne ha behandlingsmessige betydning. Det skjedde litt før dette var satt inn som et eget punkt i Nasjonalt handlingsprogram, sier han.

Han påpeker at det året etter at de endret praksis i Oslo, kom en ny formulering inn i det nasjonale handlingsprogrammet: Gentest kan også rekvireres av brystkreftpasienter som faller utenfor kriteriene over etter individuell vurdering, dersom behandlende lege finner det avgjørende for pasientens kreftbehandling. Men Oslo gikk forsatt for langt, ifølge direktoratet.

– Vi tolket da vår praksis å være i tråd med retningslinjene. I seinere dialog ble det fra direktoratet presisert at vår tolkning var for liberal. Det har vi tatt konsekvensen av, sier Undlien.

Trosset advarsler

Torunn Fiskerstrand var leder i Norsk forening for medisinsk genetikk den gang. Hun jobber ved Senter for medisinsk genetikk og molekylærmedisin i Bergen og har i flere år vært en av flere kritikere av ledelsen i Oslo. Hun sier hun allerede i 2015, lenge før det ble kjent at Oslo hadde feiltolket et gen og dermed forårsaket alvorlige operasjoner som var meningsløse på 21 kvinner, advarte om Oslo-avdelingens praksis. Hun reagerte på flere ting.

– Praksisen med full gentest av alle nye brystkreftpasienter brøt med retningslinjene. Videre ga de pasienter beskjed om funn av «usikre varianter», sier Fiskerstrand, som i 2015 skrev følgende i en uttalelse:

«Å undersøke en dame på over 80 år med brystkreft der sannsynligheten for BRCA-genfeil (full gentest) er lav er ikke fornuftig bruk av ressurser. Sannsynligheten er mye større for at man sitter igjen med en usikker variant som vi ikke kan tolke, enn at vi påviser en sykdomsgivende variant.»

Seksjonsoverlege Gunnar Houge ved samme senter sier det er kombinasjonen av den utstrakte testingen og informasjon de gir ut om usikre funn som skaper problemer i Oslo. Houge, som er en erfaren fagmann – han har vært generalsektretær og visegeneralsekretær i European Society of Human Genetics, har i flere år vært kritisk til praksisen i Oslo.

– I Oslo begynte de med fullsekvensering og også utsvaring av vus-er lenge før de hadde kunnskap til å håndtere informasjonen de fikk, sier han.

Fanget ikke opp litteraturen

Da søstrene Trine Jenssen Waagbø og Lene Jenssen Bremnes i 2013 lå på operasjonsbordet for å gjennomføre inngrep som skulle endre livene deres til det verre, visste fagfolk i hele verden – og ved andre norske sykehus – at arven de bar på, ikke var farlig likevel.

Et søk gjennom internasjonal litteratur og databaser viser at genvarianten Oslo fortsatte å klassifisere som farlig til utpå høsten 2014, var definert som en usikker variant flere år tidligere (se egen sak under).

Vi har også funnet varianten klassifisert som usikker i en internasjonaledatabase i 2010. Samme database klassifiserer den som «godartet» i 2012.

Gunnar Houge ved Haukeland i Bergen sier de klassifiserte varianten de to søstrene i Trondheim hadde fått påvist som «usikker» allerede i 2008.

På det tidspunktet skulle det fortsatt gå seks år og flere unødige operasjoner før Avdeling for medisinsk genetikk i Oslo i sluttet å fortelle pasienter med denne genvarianten at de hadde 80 prosent sjanse for å få kreft.

«Jeg føler meg ikke som en kvinne»

Vi har fått kontakt med fem av de 21 kvinnene som er utsatt for meningsløse operasjoner. Tre av dem ønsker å være anonyme, og vi kan av hensyn til anonymiteten deres ikke skrive hvordan vi har kommet i kontakt med dem. De andre 16 har vi ikke snakket med, og vi har dermed ingen forutsetninger for å vite hvordan de har taklet operasjonene. Avdelingsleder Dag Undlien har ikke snakket med noen av kvinnene selv, men sier han har forstått at de har reagert forskjellig: Noen har hatt forståelse for at feil skjer, sier han. Andre, som blant annet de fem vi har snakket med, har tatt det tungt. Operasjonene skulle ta bort risikoen for å dø. I stedet ødela de muligheten for et normalt liv for flere av dem vi har snakket med.

En kvinne var 40 år og alenemor da hun ble operert. Hun forteller om følelsen av å vente på svar og om hvordan hun tenkte på barna – om de skulle vokse opp uten mor. Hun sier operasjonen har gitt store vansker.

– Da jeg fikk brevet om at genet likevel ikke var farlig, ble jeg forbanna. Jeg var 40 år og enslig da jeg opererte. Det å operere brystene er en stor kvinnelig greie. Jeg følte det ble vanskelig å gå inn i et nytt forhold. Jeg har også slitt med å komme tilbake i jobb, og det har vært flere operasjoner i ettertid, sier hun i dag – ni år seinere.

En annen var 53 år da hun ble operert. Hun fjernet både brystene og eggstokkene og sier hun ikke opplevde at hun hadde noe valg. I ettertid opplever hun at mye i livet er ødelagt.

– Jeg var ikke fornøyd. Jeg følte meg handikapet, sier hun.

Det er fem år siden hun opererte. Hun er av utenlandsk opprinnelse og sier hun tror bakgrunnen hennes er grunnen til at hun har holdt problemene hun har fått for seg selv.

– Det er nok kulturbetinget. Min mann sier jeg må ha mot til å stå fram. Men jeg klarer det ikke, sier kvinnen, som forteller at hun er blitt deprimert og at selvbildet og samlivet er ødelagt.

– Jeg føler meg ikke som en kvinne lenger. Jeg føler jeg har mistet min identitet. Jeg har ikke vært naken foran min mann etter operasjonen, og vi sover ikke på samme rom. Jeg kan ikke se meg selv i speilet. Hvis jeg går på trening og må dusje, velger jeg et tidspunkt når ingen andre er der og kan se meg, sier hun.

Lene Jenssen Bremnes er etter hva Klassekampen erfarer den yngste av de 21 kvinnene. Operasjonen fant sted i 2013, flere år etter at internasjonal litteratur og andre norske sykehus hadde forstått at genvarianten ikke var farlig. Selv om de fysiske komplikasjonene ikke er like store som for søsterens del, har den psykiske belastningen vært tung, sier hun.

– Jeg er bitter og lei meg for at jeg ser slik ut. Jeg vil ikke vise meg foran min mann. Jeg sover med topp på. Når min mann vil holde rundt meg, vil jeg ikke at hendene hans skal være i nærheten av brystene mine. Når vi skal handle klær, går han inn på butikken og leiter mens jeg står utenfor og gråter. Det hjelper ikke hva han sier. Jeg skulle ønske jeg fortsatt kunne ha lyset på når jeg kler av meg, sier hun.

– Jeg gikk inn i dette som frisk og har kommet ut som et nervevrak som ikke orker å se meg selv i speilet.

Trine Jenssen Waagbø var bare 34 år da hun opererte eggstokkene og 35 da hun fjernet brystene. Hun forteller at rådet var å fjerne eggstokker før 35 års alder og at hun gjorde det som 34-åring fordi hun ikke så noe poeng med å vente ett år, siden hun likevel nærmet seg anbefalt alder og hadde havnet i en høyrisikogruppe.

– Jeg har ikke fått et normalt liv etterpå. Samlivet med min mann er sterkt preget. Jeg har ikke klart å komme tilbake i full jobb, og blir nok delvis ufør resten av livet, sier hun.

Hun forteller at overgangsalderen kom over natta.

– Da jeg kom hjem etter eggstokk-operasjonen, fikk jeg feber. Jeg trodde det kunne være en infeksjon og dro opp igjen til sykehuset. Der fikk jeg beskjed om at det nok var hetetokter knyttet til overgangsalderen. Jeg havnet i overgangsalderen umiddelbart. Også brystoperasjonen ga plager. Jeg har blant annet hatt blodpropp i lungene, noe som kan være relatert til operasjonen, sier hun.

34 år, altså. Det er 18 år før normal overgangsalder.

«Glemmer pasienten»

Anne Dørum er overlege på avdeling for gynekologisk kreft ved Radiumhospitalet i Oslo og en av nestorene på feltet. Hun har tidligere jobbet ved Medisinsk genetikk ved Radiumhospitalet, og har skrevet doktorgrad om arvelig kreft i bryst og eggstokker. Dørum har vært med å utvikle tester som påviser genfeil, og jobber mye med pasienter som har påvist genfeil og gjennomført operasjoner. Når jeg forteller henne om eggstokkoperasjonen til Trine Jenssen Waagbø, blir hun målløs.

– … Hva? 34 år? De kan jo ha ødelagt livet hennes, det var uvanlig ungt sier hun.

– Retningslinjene har vært at eggstokker bør fjernes «ved førti års alder», hvis det ikke er særskilte forhold i familien. Det er det gode grunner til. Det er sjelden eggstokkreft rammer før den tid. Dessuten er dette operasjoner med store konsekvenser, sier Dørum, som har jobbet med denne gruppen friske kvinner med påviste genfeil i 20 år.

– Vi regner normal overgangsalder som 52 år. Når du opererer ved 40 år, er det fortsatt minst tolv år hvor man må prøve å erstatte tap av kjønnshormoner gjennom behandling. 34 år er veldig, veldig tidlig, sier Dørum, som mener saken er sjokkerende.

– Dette er 21 friske kvinner som er påført sykdom av helsevesenet. Dette er operasjoner som medfører infertilitet, beinskjørhet, økt risiko for hjerte- og karsykdommer, tap av seksualdrift og av selvbilde. Jeg tror kanskje genetikerne mer vurderer epidemiologi og risiko for sykdom, mens vi som ser den enkelte pasient på nært hold, forstår kanskje bedre hvor store konsekvenser disse operasjonene kan ha i livene til pasientene, sier hun.

Peker på fusjonen

Avdelingsleder Dag Undlien ved Medisinsk genetikk viser til at Fylkesmannen i Oslo og Akershus har staret tilsyn, og så lenge det pågår, vil han ikke svare detaljert på hvordan det har seg at genvarianten ble feiltolket i så mange år etter at andre sykehus og internasjonal forskning hadde definert den som usikker og etter hvert ikke sykdomsgivende. Helt fram til august 2014 fortsatte forskerne ved OUS å sende friske kvinner til operasjonsbordet, bekrefter han.

I et brev til Helsetilsynet skriver Undlien at varianten er blitt tolket forskjellig opp gjennom årene. Han peker blant annet på fusjonen mellom Radiumhospitalet, Rikshospitalet og Ullevål: «… dette skjedde før OUS-fusjonen og (…) analysene har blitt gjort i det som den gang var ulike avdelinger med ulike rutiner for variantfortolkning og prøveutsvaring».

I brevet medgir han at det er «grunn til å stille kritiske spørsmål til håndteringen av dette i vår avdeling etter fusjonen». Det har vært motstridende prøvesvar «uten at det ble reagert før i august 2014, og man må° spørre seg hvorfor vi ikke fanget opp dette tidligere», skriver han og peker blant annet på for dårlig IKT-system, for dårlige rutiner for historiske variantfortolkninger og mangelfulle interne retningslinjer.

Mens måneder ble til år, havnet stadig flere friske kvinner under kniven uten at noen ved genetikkavdelingen i Oslo fanget opp databaser, forskningsartikler eller praksis andre steder.

Selv om de brøt med retningslinjene i 2014, understreker Undlien at måten de har gjort det på i Oslo nå blir standard overalt. Han bekrefter at overdiagnostikk kan være et problem, men mener underdiagnostikk har vært et større problem.

– Det er to grøfter. Den ene er at folk gjennomfører unødige operasjoner. Den andre er at folk med genfeil ikke oppdages. Dette gjør selvfølgelig ikke den svært beklagelige saken med feilklassifisering av den aktuelle varianten noe mindre belastende for dem som er rammet av den, men det er en viktig del av totalbildet, sier Undlien.

Han sier de har påvist genfeil hos 972 pasienter de siste tre årene. Halvparten av dem ville ikke blitt fanget opp med den gamle hurtigtesten, mener han. Dermed har den utstrakte testingen reddet liv, ifølge Undlien.

Gunnar Houge i Bergen sier de nå har innført fullsekvensering i Bergen også, og at hurtigtesten ble faset ut i februar 2017. Hurtigtesten var god å ha når kunnskapen om betydningen av brakka-varianter var mer begrenset enn den er i dag, sier han. I dag vet de mye mer, og det er ikke lenger et like stort problem å tolke funnene.

– Faren for at fullsekvensering fører til overbehandling er ikke like stor nå. Forutsetningen er at usikre varianter som hovedregel ikke svares ut. Det er lett å misforstå betydningen av disse og tolke dem som et patologisvar der usikkerhet ofte betyr at pasienten må følges opp. Slik er det ikke med usikre genvarianter. De forblir usikre og klinisk unyttige inntil det motsatte en sjelden gang blir bevist, sier Houge.

Det offisielle svaret

Dag Undlien vil ikke svare om enkeltpasienter, ei heller kommentere når vi legger fram et skriv som opphever taushetsplikt. Han vil heller ikke si stort om hvordan det gikk til at de i så mange år unnlot å oppdage at BRCA2 – 296-7>A likevel ikke var farlig. I dag har varianten faktisk forflyttet seg helt opp til kategori 1 også i Oslo. Det er altså en «sikkert normal variant». Det er ikke lenger tvil: Genfeilen som ble påvist og som medførte operasjoner for 21 kvinner, var faktisk ikke farlig i det hele tatt.

– Hva tenker du nå om saken? Hvordan oppleves det å få den i fanget?

– Det har vært tungt. De som har jobbet med det, har sikkert hatt det minst like tungt. Det har satt sitt preg på meg og de avdelingene som har jobbet med det. Og selvfølgelig så er man lei seg på vegne av pasientene, men så er det også en stor belastning for avdelingen. Så det har vært tungt, det må jeg bare si.

– Men for pasientene?

– Det er selvfølgelig fryktelig leit.

– Hva tenker du om det de har vært gjennom?

– Jeg tror ikke jeg er den rette til å uttale meg om det. Jeg har ikke snakket med dem. Det jeg får høre, er at det er ganske ulike reaksjoner.

– Det dreier seg om operasjoner som kan ha store konsekvenser?

– Det offisielle svaret er ja. Men … Jeg er bare opptatt av jeg ikke bagatelliserer, men … Nei. Så la det være med det. Svaret er ja, sier Undlien.

Det andre svaret

For de fem kvinnene Klassekampen har intervjuet, er svaret på spørsmålet om konsekvensene er store, et uforbeholdent ja. De har hver på sitt vis fått forringet livskvalitet etter operasjonene. Alle sier også at de reagerer sterkt på kommunikasjonsformen til Dag Undliens avdeling. De fikk beskjed om feilen i et brev. Ingen av dem opplever at de har fått noen form for beklagelse. På spørsmål om behandlingen pasientene har fått i etterkant, viser avdelingsleder Dag Undlien til en skriftlig redegjørelse han har laget til Klassekampen. Der heter det:

«Vi syns det er leit å høre at pasienten har opplevd at vi ikke har kommunisert på en god nok måte. Kommunikasjon knyttet til vanskelige saker som dette er krevende, og vi kan forsikre at vi har gjort så godt vi har kunnet etter vårt beste skjønn, men merker oss at vi til tross for dette ikke synes å ha fått det til godt nok (…). Hvis pasienter har opplevd det slik er de velkommen til å kontakte oss for nok en time slik at vi kan snakke om dette».

Mens de to søstrene i Trondheim stilte opp på et orienteringsmøte i Oslo, sier de tre andre at de aldri har hørt fra OUS annet enn gjennom «et kaldt brev», som en av dem kaller det. Kvinnen som var alenemor da hun ble operert, forteller at hun prøvde å ringe etter å ha mottatt brevet.

– Det sto at jeg kunne ringe hvis jeg ville snakke med dem om saken. Jeg prøvde fire–fem ganger, men fikk aldri svar, så jeg ga opp. Det er tungt at det ikke er noen å snakke med, sier hun.

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) opplyser at fire av de 21 kvinnene har levert erstatningssak. Lene Jenssen Bremnes har ikke orket, sier hun. Hun har ikke energien og overskuddet. En av dem som har krevd erstatning, viser fram et brev der Dag Undliens avdeling gir sin redegjørelse i saken. Der heter det avslutningsvis: «Det er selvsagt en belastning å få vite at de operasjonene man har gjennomgått ikke hadde vært nødvendige.» Kvinnen, som ønsker å være anonym, ler litt av det, men er blank i øynene.

– Hva syns du? Er det ikke kaldt? spør hun og legger til: – Alle kan jo gjøre feil. Men det hadde da i anstendighetens navn vært mulig for et eller annet menneske å ta meg i hånda og si unnskyld? Det er tross alt livene våre de ødelegger, sier hun.

Frykten som ikke slipper tak

Søstrene i Trondheim dro til en samtale i Oslo etter å ha fått et brev om mulige nye tolkninger av genfeilen de hadde fått påvist. Lillesøster Lene Jenssen Bremnes sier ingen beklaget noe og at hun forlot møtet i raseri. Hun følte de bare syntes det var spennende at de hadde funnet nye tolkninger.

– Man skulle tro de da ringte meg, tok kontakt igjen, spurte om jeg ville ha en ny samtale siden jeg hadde reagert som jeg gjorde. Men det har vært helt stille, sier hun.

Hun sliter fortsatt med angst, og tankene slipper ikke tak. For selv om det arvestoffet likevel ikke var farlig, kan det jo være noe annet?

– Vi har jo en del kreft i familien. Men genetikerne har aldri tatt kontakt med meg, jeg har ikke hørt noe om at de skal undersøke meg videre. Så jeg vet ikke. Kanskje har de mistet interessen for meg. Jeg har slitt med bekymringsangst. Jeg medisineres for angsten, men jeg er fortsatt redd for kreft, redd for å dø fra barna, sier hun.

Det er fire år siden operasjonen. For tida er hun 50 prosent ufør. Hun er fortsatt bitter, av og til rasende.

– Jeg har det ikke bra med meg selv. Det verste øyeblikket jeg har i løpet av en dag, er når jeg må dusje. Det er ikke sånn at jeg vil se bra ut for andre, det handler ikke om det. Det er meg selv og en følelse inni meg. Det er litt av identiteten min, kroppen min. Den er ødelagt, og … Jeg har prøvd å trøste meg med det kirurgen sa: «Husk nå på hvorfor du gjør dette.» Det er de ordene jeg har sagt til meg selv gjennom årene. Men da det brevet kom, så jeg jo at alt hadde vært meningsløst, sier hun.

knuto@klassekampen.no

christophero@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 8. august 2017 kl. 16.03

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk