Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Et arrangement i regi av SV på Grünerløkka på Verdens flyktningdag.

Politisk enkeltsak: Likestilling mellom menn og kvinner, etnisiteter, voksne og unge.

Hva tror du på: Menneskeheten, Allah og sosialisme.

Forbilde: Linn Firdaous Nikkerud og Charlotte Lysa.

Leser daglig: Masse artikler om Midtøsten, aktivisme, feminisme og demokrati.

Ditt lydspor: Musikk fra Midtøsten, som motivererer meg til å se lysere på fram­tida i Midtøsten.

Det verste du vet: Krig.

Hva er det folk ikke vet om deg: De vet ikke hvem jeg er. Jeg blir ofte dømt på utseendet.

Thee Yezen Al-Obaide hadde egentlig regnet med rabalder. I flere dager gikk han rundt i Oslo med angst i hele kroppen, og håpet han ikke skulle møte noen han kjente. For hadde han ikke stukket hodet inn i et vepsebol? Men nei.

– Én melding. Én melding! Det er det eneste.

Han viser fram meldingen på mobilen: noe med «infliltrert analfabet» og «homsereligion».

I forrige uke ble det kjent at Thee Yezen Al-Obaide har planer om å starte en feministisk moské i Oslo. Her skal kvinner kunne lede bønnen, kvinner og menn skal be side om side, og døra skal være vidåpen for LHBT-personer. Nå er det satt sammen et styre, og jakten på lokale er i gang.

Vi møter aktivisten og den vordende dokumentarfilmskaperen Thee Yezen Al-Obaide i lokalene til et filmproduksjonsselskap på Grønland i Oslo. Her jobber han for tida med en dokumentar om barn i irakiske flyktningleirer. Al-Obaide er energisk og pratsom, han veksler mellom dypt alvor og høy latter. Han sier at han er lei av spørsmålene fra mediene om hvilke reaksjoner feminist­moskeen har møtt i det muslimske miljøet.

– Det som er interessant, er hvorfor jeg vil gjøre dette.

– Og hvorfor vil du?

– Jeg mener det er kritisk nødvendig. Hvis vi som minoritet skal klare oss i dette landet, må vi ha kvinnene med oss, sier han.

Fakta:
Thee Yezen Al-obaide

Alder: 33.

Sivilstand: Singel.

Bakgrunn: Samfunnsdebattant, jobber med dokumentarfilm og sitter i SVs inkluderingsutvalg.

Aktuell med: Har tatt initiativ til en feministisk moské i Oslo.

Dessuten handler den nye moskeen om å konfrontere høyrepopulismen og islamofobien.

– Nå mobiliserer ytre høyre mot oss på alle fronter. De snakker om at vi snylter på velferden, og de snakker om homofili og kvinnesyn. Da skulle det bare mangle at vi motmobiliserer på de samme frontene. Det er mulig at jeg er teologisk på bærtur, men det politiske poenget står. Vi trenger dette.

Thee Yezen Al-Obaidi er sjiamuslimen som «konverterte» til sunniislam, og avholdsmannen som jobbet som bartender på Cafe Sør i Oslo iført en caps med påskriften «Haram». Han er iraker og sørlending, og har arrangert demonstrasjoner mot Den islamske staten (IS) og mot Pegida. Han sjokkerte sin akademiske og vel­stående familie ved å begynne på barnehagelærerutdanningen, og ypper seg nå med det konservative muslimske miljøet ved å starte en feministmoské.

Første gang Thee Yezen Al-Obaide stakk hodet inn i den norske debatten om islam, var for tre år siden. Da tok han initiativ til en massemobilisering mot IS blant norske muslimer. Det begynte som en liten tanke, og endte med at rundt 5000 mennesker gikk gjennom Oslos gater for å vise sin avsky mot det da nylig opprettede kalifatet i Syria og Irak. Toget endte foran Stortinget, hvor statsministeren var en av talerne. Det hele ble mye større en Al-Obaide hadde kunnet forestille seg. Før dette var han bare en fyr i 20-årene som studerte, jobbet litt på bar, og ikke fulgte noe særlig med på nyhetene.

Men noe skjedde våren 2014. Først ble Thee Yezen Al-Obaide invitert inn i den nå nedlagte Facebook-gruppa Brodins snakkeboble, hvor debatten om innvandring og islam foregikk med en støyfrekvens Al-Obaide ikke ante at fantes i Norge. Her fikk han for alvor øynene opp for alt hatet mot islam og muslimer som finnes der ute. Omtrent på samme tid rykket IS fram og tok kontroll over Mosul, den nest største byen i Irak, Al-Obaides opprinnelsesland. Midt mellom disse ekstreme motpolene sto de vanlige muslimene i Norge og Europa.

– Se på oss muslimer! Ja, det er mange kvinner og menn med høy utdanning, men den generelle situasjonen ser ikke bra ut. Du har IS sin ekstremisme, som tar helt av, og så har du den ekstreme høyresida, og vanlige muslimer har falt mellom dette. Det råder en slags håpløshet.

Etter demonstrasjonen mot IS har Thee Yezen Al-Obaide blitt en fast bidragsyter i den norske debatten om islam og innvandring. Og jo mer han begynte å engasjere seg, jo flere saker dukket det opp, som han ville ta tak i.

Nå er Al-Obaide mest opptatt av den såkalte homonasjonalismen, altså at ytre høyre har tatt til seg homosaken, og bruker den som argument mot islam.

– Jeg er klar for kamp. Jeg vil danne en ny bevegelse, og den er i ferd med å reise seg. Vi skal kjempe, og vi skal slå hardt tilbake mot galskapen som kommer fra ytre høyre. Som muslimer har vi vært ganske passive til det som foregår rundt oss. Mange mener man skal være ydmyk og ikke blande seg i politikk. Det er en gal tanke. Vi er en del av dette kontinentet, og vi har ikke tenkt å forsvinne herfra.

Thee Yezen Al-Obaide var tenåring da han kom til Norge som flyktning. Han er født i Bagdad, mens krigen mellom Iran og Irak raste. Faren var offiser i hæren, og moren oppdro barna, langt fra frontlinjen, men likevel i en krig. Al-Obaide ble lært opp til å hate Iran, og når forslåtte iranske gisler ble paradert gjennom gatene, måtte han stå på på sida og rope «død over Khomeini, hurra for Saddam!». Da krigen var over, fikk de et lite pusterom på to år før den andre golfkrigen begynte i 1990.

– Jeg har sett grusomme ting, sier Al-Obaide.

Han forteller om den gangen familien av en eller annen grunn valgte å likevel ikke dra til tilfluktsrommet de egentlig skulle til den natta. Den natta ble rommet bombet sønder og sammen.

– Jeg så det dagen etter. 400 for­kullede lik ble stablet foran meg. Etter krigen dro jeg på tur med skolen til det tilfluktsrommet, og der kunne man se at folk hadde smeltet inn i veggen når de løp fra bombene. Skjønner du? Dette er min bakgrunn i Irak.

Etter hvert begynte Al-Obaides far å arbeide mot Saddam Husseins regime. Han ble tystet på av en kamerat og havnet i fengsel. Moren ville ikke si noe til Al-Obaide og de fire søsknene, så de fikk bare høre at faren var bortreist. Samtidig forsvant det ene møbelet etter det andre fra huset. Moren solgte unna alt familien eide for å prøve å få ektemannen fri. Og til slutt lyktes hun. Men hun fikk klar beskjed om at det ikke lenger var trygt for familien å være i Irak.

På slutten av 1990-tallet flyktet familien på sju. De oppholdte seg en stund i Kurdistan og deretter i Iran og så tilbake igjen til Kurdistan, og til slutt kom de seg til Istanbul i Tyrkia. Der betalte familien en menneskesmugler for å få dem til Europa. I ti dager kjørte de sammen med fire andre store familier i en trailer nesten fullstappet av varer. Underveis ble familiene sluppet av, og til slutt var det Al-Obaides tur. Trailerdørene åpnet seg, og iskald luft slo inn. Det var desember, og flyktningene var ankommet Oslo.

– Vi ble satt av i en sidegate på Grønland, rett her borte, sier Al-Obaide og peker ut av vinduet.

Han ler mens han forteller resten av historien:

– Sjåføren pekte på politistasjonen og ba oss om å gå inn der og holde armene i været. Og vi gjorde det! Vi sto inne på politistasjonen, en familie på sju, med armene i været. Og politifolkene skjønte ingenting. De bare gikk forbi oss.

Til slutt kom en politimann bort og spurte hva de drev med, og faren, som kunne engelsk, forklarte at de ville søke asyl. Så fulgte et år med venting.

– Den venteperioden er det verste jeg har vært med på. Du sitter der, og det eneste du vil, er å bli, men du vet ikke om du får lov.

Familien fikk til slutt innvilget politisk asyl og begynte på et nytt liv i Kristiansand. Al-Obaide lærte seg norsk og kom seg inn i det nye samfunnet, men han følte hele tida at han ikke passet inn, at han hadde feil hudfarge.

– Akkurat som i «Skam». Jeg relaterer meg så mye til Sana at det er helt sykt. Hvis jeg ikke ville være med på noe, spurte folk «å ja, er det på grunn av familien din?» eller «er det på grunn av religionen din?».

Og som Sana i Skam var det ikke bare ute i det norske samfunnet han møtte reaksjoner. Også hjemme var det vanskelig å være både iraker og nordmann. Da Al-Obaide skulle begynne på videregående, valgte han musikk, dans og drama.

– Det var helt krise, sier han og bryter ut i latter.

– Pappa er advokat, mamma er høyt utdannet, og alle onklene mine er leger. Han yngste er Iraks mest kjente hjernekirurg. Alle er veldig høyt utdannede mennesker, og der kommer jeg – musikk, dans og drama liksom. Min mor klikka helt. Men så sa jeg at det betyr ikke at jeg ikke kan bli lege eller advokat. Da gikk det bra, fram til jeg sa at jeg skulle bli barnehagelærer.

Islam var ikke en særlig viktig del av hans identitet da Thee Yezen Al-Obaide kom til Norge. I Irak hadde han fått en sjiamuslimsk, men ikke særlig religiøs oppdragelse, og han så på seg selv først og fremst som iraker. Men da han ble konfrontert med fordommer mot islam her i Vesten, begynte noe å skje.

– Jo mer jeg ble utsatt for islamofobi, og jo mer jeg så hva muslimer sliter med her, jo sterkere ble min muslimske identitet. Vi kommer fra Somalia, Pakistan, Irak, alle mulige land, men det er én ting som samler oss, og det er at vi blir utsatt for diskriminering og rasisme.

Han tok imidlertid et utradisjonelt valg da han gikk vekk fra sin barndoms sjiaislam, for å bli sunnimuslim i stedet.

– Jeg begynte å undersøke islam, og ble opptatt av guds enhet. Jeg skjønte ikke hvorfor vi som sjiamuslimer skulle dyrke døde mennesker. Det føltes ikke riktig.

– Du har tatt flere utradisjonelle valg opp gjennom. Hvordan vet du at du har tatt en riktig beslutning?

– Jeg pleier alltid å bare kaste meg ut i ting og tenke på konsekvensene etterpå. Men jeg har tatt mange gale valg. Herregud.

– Hvilke?

– Av og til skriver jeg veldig menings­sterke innlegg på Facebook, og så ser jeg at jeg har tatt feil. Men jeg vil heller si mine tanker høyt og bli konfrontert enn å gå rundt og gruble på dem og lage mine egne konklusjoner. Hvis jeg tar fullstendig feil, koster det meg ikke en kalori å legge meg flat og si beklager.

Al-Obaide begynte på barnehage­lærer­utdanningen, slik han hadde sagt til sine foreldre, men ombestemte seg underveis. Og nå vil han bare drive med dokumentarfilm. Det fikk han smaken på da han jobbet med «Dugma – The Button», Pål Salahdin Refsdals dokumentar om al-Qa’ida i Syria.

Nå ferdigstiller Al-Obaide sin egen dokumentar. I desember i fjor reiste han tilbake til Irak, som igjen er herjet av krig. Sammen med en kollega besøkte han flyktningleirer og snakket med barn som har flyktet fra IS.

– Filmen skulle egentlig handle om at jeg som traumatisert iraker skulle dra dit, og snakke med barna for å forstå hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Men når jeg kom dit, tenkte jeg bare: «Du tar deg sammen. Dine traumer er barnemat i forhold til disse.» I stedet blir det en dokumentar om fire barn.

Skjønt, barnemat er nok ikke Al-Obaides traumer. Barndommen og den nesten konstante krigen rundt ham, har satt dype spor.

– Hvilken kid ville sett 400 lik stablet foran seg uten å bli traumatisert? Jeg har ofte mareritt om det. Hvis jeg lukker øynene og det er helt stille, kan jeg høre skrikene fra den dagen. Men det er en styrke i det også.

– På hvilken måte?

– Jeg bruker mine egne opplevelser for å forstå. Du vil aldri skjønne hvordan en irakisk ekstremist tenker hvis du ikke selv har vært utsatt for krig.

– Kan du forstå ekstremisme?

– Nei, jeg forstår ikke ekstremisme, men jeg vet at hvis familien din blir drept uten at du har gjort noe som helst, og du blir arrestert og torturert … når du ser den amerikanske arrogansen mot deg som menneske, jeg forstår at folk klikker.

For Al-Obaide har det hatt stor betydning å bo i Europa og se at det her finnes en stor opposisjon mot de USA-ledede krigene i Midtøsten.

– IS prøver å påvirke muslimer til å tro at den vestlige befolkningen konspirerer mot islam. Men jeg vet godt hva flertallet her mener om disse krigene. Jeg er en del av Vesten og vet min plass i demokratiet her.

Men Al-Obaide ser med stor bekymring på den høyrepopulistiske bølgen som skyller over kontinentet.

– Hva skjer ved neste valg? Vinner Gert Wilders? Vinner Marine Le Pen? Blir Donald Trump sittende en periode til? Dette er sånt som bekymrer meg veldig. Den der «aldri igjen» – det er bare tull. Vi er mennesker. Mennesker kan klikke. Igjen og igjen.

– Du har ikke så stor tro på mennesket?

– Jojo, jeg er veldig positiv, hvis vi engasjerer oss og står sammen. Og det er det jeg prøver å gjøre nå, engasjere muslimer i denne debatten.

– Synes du det i dag ser lysere eller mørkere ut enn det gjorde da du begynte å engasjere deg i 2014?

– Lysere, mye lysere. Nå ser jeg at det også finnes en motstandsbevegelse, så jeg ser lysere på framtida. Hvis vi klarer å engasjere muslimer flest mot høyrepopulismen, går det bra. Men hvis vi ikke tør, fordi det er motstand mot kvinner i lederposisjon eller at homofile er med oss, da går det ikke.

lines@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 8. august 2017 kl. 16.13

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk