Klassekampen.no
Fredag 30. juni 2017
Staycation: Hardanger var så fint at Olav H. Hauge ikke trengte å reise noe sted. Verden fikk han inn gjennom bøkene han bestilte. Foto: Nasjonalbiblioteket
Turisme
De som ikke reiser
Hjemme best: Forfatteren Olav H. Hauge likte seg best hjemme. Kari Bøge og Einar Økland ser heller ikke poenget med å reise.
Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

Folk reiser og reiser. Hva kan vi lære av dem som takker nei til reisepresset og velger å bli?

Det bygges nye flyplasser på Gardermoen, i Bergen og ved Mo i Rana. Nye og rimelige interkontinentale flyruter kan ta deg hvor du vil, når du vil. Enkelte har flere helger på reise enn hjemme. Men noen velger å bli. Noen har faktisk aldri reist.

Hovedpersonen i den svenske folkelivsforskeren Dan Korns 25 år gamle fotobok «De som aldrig sett havet», heter Gustaf Johansson Vacker. Boka dokumenterer folkeliv i skogsbygdene i Vest-Sverige, og i samtale med forfatteren sier Vacker: «Jeg har holdt meg mest her omkring i disse bygdene: Falköping, Skövde og Skara. Lenger har jeg ikke vært.» På spørsmål fra Korn om han aldri har sett havet, svarer Vacker: «Nei, det har jeg ikke rukket.»

Om det finnes folk i Sverige som fremdeles ikke har sett havet, er muligens lite trolig. Gustaf Johansson Vacker døde i 1990 og beskrives av forfatteren som «en merkelig rest fra det gamle Fattig-Sverige». Forfatter og fotograf Dan Korn er i dag bosatt i Manchester, hvor han er blitt rabbiner. Han mener det fortsatt finnes folk som rett og slett ikke er så interessert i verden der ute.

– Trives man hjemme, hvorfor må man da reise andre steder?

Korn møter fremdeles mennesker som ikke reiser.

– Her jeg bor, i Manchester, møtte jeg for noen år siden en ekstravakt i en butikk. Han var rundt 25 år og fra et lite sted nord for Newcastle. Han fortalte at reisen til Manchester var den lengste i hans liv. Hans lengste reise før det hadde vært til en bed and breakfast i Leeds!

Fakta:

• Nordmenn gjennomførte 21,9 millioner reiser i 2016, viser Statistisk sentralbyrås reiseundersøkelse.

• Vi brukte 160,5 milliarder kroner på reiser i 2016, som er 2 prosent mer enn i 2015.

• Det er likevel fortsatt mange som ikke reiser, men foretrekker å være hjemme.

• På engelsk kaller man det å feriere hjemme for staycation, eller hemester på svensk.

Det er forresten ikke helt sant at Gustaf Johansson Vacker aldri hadde reist. Han hadde vært i utlandet ved en anledning. I ungdommen hadde han og en kamerat reist på moped i de nordligste delene av Värmland. De hadde kjørt til grensa mot Norge, men på grunn av passtvangen som fremdeles fantes den gang, fikk de først ikke slippe inn i Norge.

Grensepolitiet lot dem likevel gå over grensa, hvor de gikk inn på en såkalt ølcafe. Vackers helt egne oppfatning av Norge, skriver Korn, var dermed bare preget av dette ene kafébesøket: «Där inne satt nörr­männen. Å fulla va di allihop. Fulla som schvin.»

Utsyn fra Ulvik

Det finnes gode grunner til å reise, skal vi tro forskningen: Det kan gjøre oss smartere, lykkeligere, mer kreative og åpne. Hva er gode grunner til å ikke reise? Kan vi oppnå noe ved å bli værende hjemme? Og er vi så sikker på at reisene gjør oss åpnere – eller blir vi som svenske Vacker preget av misvisende enkeltopplevelser?

En av Norges viktigste lyrikere på 1900-tallet, Olav H. Hauge, omtales også som en av hundreårets mest stedbundne forfattere. Hans gård i Ulvik i indre Hardanger utgjorde for det meste hans fysiske verden. Han var av og til på Voss, og de gangene han måtte til Bergen eller hoved­staden, skjedde det med noe motvilje, forteller forfatter Einar Økland.

– Han var jo på gartnerutdanning i mellomkrigstida og reiste litt da han ble gift seint i livet, men ellers reiste Hauge svært lite og fikk sin intellektuelle nysgjerrighet dekket på annen måte. Han bestilte bøker fra hele verden, hentet dem på posthuset og satte seg inn i ting og verden utenfor Ulvik på den måten.

– Tror du han hadde et bevisst forhold til det å ikke reise?

– Både og. På en måte ble det bare slik. Han hadde ikke bil og hadde mye gårdsarbeid som holdt ham i Ulvik. Samtidig gjorde han et poeng ut av å ikke reise, at han mislikte å reise og at han kunne ha like mange gode observasjoner hjemmefra.

I diktet «Kvardag» kan man kanskje skimte litt av dette perspektivet. I midten av diktet heter det blant annet: «Men det gjeng an å leve / i kvardagen òg, / den grå stille dagen, / setja potetor, raka lauv / og bera ris, / det er so mangt å tenkje på her i verdi, eit manneliv strekk ikkje til. / Etter strævet kan du steikja flesk /og lesa kinesiske vers.»

– Også hans mest kjente dikt, «Det var den draumen», handler jo om en reise. Han snakker om å runde et nes og gli inn på en våg han ikke har visst om. Her beskriver han en mental forflyttelse og gjennomskuer at man ikke trenger flytte seg fysisk, sier Økland.

– Noen reiser, andre har sex, bruker religion eller drikker seg fulle. Alt handler om å søke en bevissthetsforandring.

– Hauge er kjent for sin internasjonale orientering til tross for sin stedsbundethet.

– Ja, og han var absolutt en intellektuell verdensborger. Han leste enormt mye og var spesielt interessert i forfatterbiografier. Møtte han noen som hadde besøkt hjemmet til J. W. von Goethe i Frankfurt, kunne han fortelle hvilke planter og trær som sto i hagen, selv om han aldri hadde vært i Tyskland. Å briljere med slik kunnskap var et av hans glansnummer.

Nekter å reise

Og som et litt skarpere ekko av Hauge ser ikke Einar Økland heller mange gode grunner til å reise fra Valevåg i Sunnhordland.

– Jeg nekter som regel å reise. Jeg tenker ofte på en gammel karikatur av tyske turister på et kunstgalleri, hvor kona går foran og leser på bildene, mens mannen går bak og kontrollerer med guideboka og sier: «stimmt, stimmt, stimmt». Både Sigbjørn Obstfelder og Dag Solstad har jo noen fine betraktninger om turisme.

Økland reiser sjelden frivillig – det må i så fall være for å arbeide.

– Når jeg først reiser, reiser jeg for å få gjort noe, sier han.

For noen år siden ville kona hans ha han med til Machu Picchu i Andesfjellene. Han nektet.

– Hvorfor skulle jeg til Machu Picchu? Jeg har ikke behov for å være i slike feriemiljøer. Hun endte opp med å reise uten meg, og Machu Picchu så likt ut som det vi visste på forhånd, humrer Økland.

– Hvorfor er du blitt en som ikke reiser?

– Iblant er det en protest i det valget. Det tjenes enorme penger på menneskers rastløshet, men egentlig kan alle de tilsynelatende frivillige reisene være ganske så samfunnsnedbrytende. I tillegg handler det om at det å forflytte seg over store avstander med fly ikke er noen stor opplevelse i seg selv.

– Er det miljøperspektivet du tenker på?

– Nei, det er i så fall et sjølbedrag. Det finnes helt andre måter å være effektiv miljøverner på enn å slutte å reise.

– Men det finnes jo en del gode sider ved å reise?

– Ja, det kan være, men jeg tror ikke folk blir bedre verdensborgere av å reise, og jeg tror ikke folk tar imot observasjoner og gjør seg ettertanker av reising som kan forsvare alle reisene de gjør. Det å reise har mer blitt en forførelseskult.

Bøge i Hyggen

Økland er ikke den eneste forfatteren som har funnet sitt sted. Da forfatter Kari Bøge var tolv år gammel, fant hun ut at hun ikke trengte å reise mer. Faren jobbet som navigatør i SAS, og Bøge hadde vokst opp delvis i Roma og Lisboa, og blant annet reist med faren over Grønland til Japan og USA. Det var inntrykkene fra Los Angeles som påvirket beslutningen hennes.

– Det var noe med det enorme blå havet, hawaiiskjortene og de kraftige inntrykkene. Jeg tror det ble for mye, og jeg tenkte at det å reise trenger ikke å være en del av mitt liv. Det er nå over 50 år siden.

I stedet overlater Bøge reisingen til dem som har bruk for det, som hun sier. Ifølge forlaget Aschehoug er likevel erfaringene fra Bøges reiser som barn – det å komme utenfra – «en grunnstein i hennes livsoppfattelse».

– Jeg har fylt min kvote og stiller min plass til rådighet. Andre som trenger det mer, kan bruke min reisekvote. Men jeg har stor for­ståelse for at folk med mindre frie jobber og kun fire uker ferie på sommeren, trenger å reise vekk.

Forfatteren, som også er billedkunstner og illustratør, beskriver likevel en mild irritasjon over hvor billig reiser er blitt, at det kamuflerer at fly forurenser.

– Jeg opplevde nok en verden uten at turismen var styrt av tunge økonomiske interesser. I dag er jeg også mer bevisst ressursbruken som går med på all reisingen.

Reisetrang og nye reisemåter setter også sitt preg på språket, ikke minst på engelsk. Bare smak på det merkelige ordet «bleisure», som er funnet opp for å beskrive reisene hvor «business» og «pleasure» blandes – at man blir igjen noen dager i Lisboa etter seminaret. I kjølvannet av finanskrisa i 2008 ble et annet begrep skapt. Mange hadde ikke råd til å reise og valgte å bli hjemme. Da ferieukene kom, ville de likevel på ferie og planla dagene som om de skulle reise vekk.

Fenomenet fikk navnet staycation og blir nå ironisk nok brukt av turistindustrien selv, som ser det som et nytt marked tilpasset den lokale økonomien. På svensk heter hjemmeferie hemester.

Å bare eksistere

For Kari Bøge er det kanskje alltid hemester. Og de ovennevnte begrunnelsene for hvorfor hun ikke reiser, innrømmer hun, er mest til bruk når folk spør. For mest av alt handler reisenekten om at hun trives så godt hjemme, nær barndomshjemmet i Hyggen. Her har hun en vakker hage med utsikt til Drammensfjorden. Og enten man sitter i fattigdom i skogene i Sverige, som forfatter i Valevåg eller i Ulvik, er kanskje Kari Bøges ro på hjemstedet nøkkelen til å forstå hvorfor noen trosser reisepresset.

– Jeg har nok med å se meg rundt her hjemme. Se hvordan dagene forandrer seg med nye lysskiftninger og naturopplevelser i hverdagen. Man kan oppleve uendelig mye ved bare å bli hjemme og løfte blikket. Særlig i Norge. En skyformasjon og en lysgjennombryting er en opp­levelse i seg selv. Det handler om å bruke sansene bevisst.

Hun tror hun også muligens kan være genetisk kodet til å ha en slik innstilling.

– Min oldemors bror var Christen Købke fra den danske gullalderen. Han hadde én reise til Italia og bodde for det meste ett sted etter det, ved en innsjø i Danmark. Kanskje er det der det kommer fra?

– Blir du aldri rastløs?

– Nei, aldri! Hverdagen er jo så proppfull av gleder. Jeg har mer enn nok med å eksistere.

– Hva kan vi som reiser oppnå ved å reise mindre?

– Jeg vil tro at det viktigste er at man får en annen opplevelse av tid ved å være på ett sted i tiår etter tiår. Det gir en ro til kontemplasjon som man ikke får ved å reise mye. Det handler om å reise vertikalt i stedet for horisontalt.

modernetider@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. juli 2017 kl. 14.32

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk