Klassekampen.no
Torsdag 29. juni 2017
Å velge et barn: I dagens samfunn velges nesten alle barn med Downs syndrom vekk. Hva sier det om signalene vi gir, spør Eivor Oftestad. Foto: Colorbox
Å be mødre om å velge om barn med Downs skal få leve, er umenneskelig.
Det totale ansvaret

Mennesker med Downs syndrom står frem i hele den vestlige verden. Noen av dem har talt til FN, andre har skrevet eller latt seg intervjue. I Norge er Marte Wexelsen Goksøyr, som selv har Downs, en viktig stemme. Felles for dem er at de opplever at en hel menneskegruppe er i ferd med å utryddes. Det hjelper lite at rektor ved Universitetet i Oslo kaller sammenligningen med tidligere tiders eugenikk for en grov feilslutning. «A world without Down syndrome», som er tittelen på Sally Philips BBC-dokumentar fra 2016, er ikke lenger en utopi i vår del av verden.

Vi er mange som ønsker et samfunn hvor barn med Downs er like velkomne som andre. Det har vårens debatt vist. Hvorfor velges allikevel nesten alle disse barna vekk? Mye handler om usikkerhet. Handler det også om en dypere angst i kulturen?

Filmen «24 uker» av Anne Zohra Berrached går rett inn i situasjonen. Den ble omtalt i Klassekampen 9. juni og kommer på kino i august.

Astrid og Markus er et ressurssterkt par som venter barn nummer to. Hva skjer når de får vite at barnet har Downs, og siden hjertefeil? De elsker jo barnet og ønsker først å beholde det, men så begynner Astrid å tvile på beslutningen.

En senabort starter med en gift­injeksjon i fosterhjertet. Det slutter å slå. Barnet med Downs fødes dødt og legges på morens bryst før det tas vekk. Er ikke dette et umenneskelig valg å legge på foreldre? Det vil si, far har ikke noe valg. I filmen er Markus fratatt muligheten til omsorg og ansvar for sitt eget barn. Hvordan oppleves det for han? For Astrid gjør det valget og ansvaret enda større og mer ensomt. Det handler om dypt menneskelige følelser og refleksjoner som springer ut av det å være mor eller far. Om kjærligheten til barnet, ønsket om et godt liv, om ansvar, skyld og usikkerhet.

Hvorfor vurderer Astrid senabort når hun har alle ressurser? Berrached lar vendepunktet komme da Astrid observerer et annet barn i kuvøse som trenger operasjoner og behandling. Hun opp­lever at det ligger et ansvar på henne for å velge liv eller død for sitt barn. Velger hun døden, kan hun aldri svare på om det er riktig eller galt. I Tyskland er abort på grunnlag av avvik som Downs tillatt frem til fødsel.

I «A world without Downs Syndrome» har regissøren selv en sønn med Downs som er en stor glede i livet hennes. Hun snakker blant annet med en kvinne som har valgt bort sin sønn. Han het Max, og moren forteller at hun var i 25. uke da sprøyten ble satt. Hun kjente at Max sprellet litt, og så ble han stille. Hvorfor valgte hun døden for Max? Hun forteller at hun var redd for at han skulle være av dem som hadde ekstra lidelser. Hvis hun hadde latt ham leve, og det viste seg å være slik hun fryktet aller mest, ville hun fått skyldfølelse. Hun hadde jo blitt gitt et valg.

Skyldfølelse for å la barnet sitt leve? Hadde moren til Max levd i et samfunn som ga andre signaler, ville hun kanskje tenkt annerledes.

Både Astrid i filmen og kvinnen i dokumentaren opplever at de har ansvaret for å velge liv eller død for barnet de bærer. Det er ikke moralfilosofiske spekulasjoner, men det er ansvarsopplevelsen og usikkerheten som styrer de valgene som til sist tas. Ansvar er knyttet til kontroll, og da er det vanskeligere å våge seg på livet enn å velge døden.

Opplevelsen av det totale ansvaret er ganske nytt i vår kultur. Det er en konsekvens av nye teknologiske muligheter, samtidig som forestillingen om skjebnen, eller om Gud som Herre over liv og død, avvikles. Det er god grunn til å spørre om et slikt ansvar er så stort at det fører til en angst for å hengi seg til livet.

Jeg har ingen problem med å kjenne på angsten som ansvaret det å få barn bringer med seg. Men fra mitt perspektiv er det totale ansvaret for andres liv eller død et u-menneskelig ansvar. Jeg tror ikke det tilhører det å være menneske. Det blir som å løfte seg selv fra bakken.

Fra et religiøst perspektiv handler det om at vi trenger en erfaring av, og forestilling om, at livet løftes av noe som er større enn oss selv.

Hvis det er usikkerhet og angst som fører til at foreldre velger vekk fostre med Downs slik at hele grupper av sårbare mennesker utryddes, må vi møte denne angsten. Mennesker med Downs er selv de beste til å gjøre det, når de står frem og sier «Ikke vær redd! Jeg er som deg, bare med et ekstra kromosom».

eivor.a.oftestad@mf.no

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Anne Kalvig skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 19. juli 2017 kl. 14.25

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk