Klassekampen.no
Tirsdag 27. juni 2017
Heiagjengleder: Kristin Clemet later som om bedriftseiere er på lag med fellesskapet. Men utviklingen går i motsatt retning, skriver Ottar Brox. Foto: Christopher Olssøn
Norge fjerner seg mer og mer fra det rettferdige samfunnet vi har bygget.
Bør vi heie på Røkke?

Det er noe umiddelbart sympatisk med Kristin Clemets prosjekt: Å få oss alle til å tale vel om og juble like mye for norske bedrifters suksesser som for norske idrettsrekorder. Men det er en ekstremt fordummende og derfor nyttig jobb ho her gjør for de direktørene som finansierer Civita. Hennes budskap er at bedriftseierne, lederne med millionlønn og alle vi andre er på samme lag. Eiernes suksesser er også våre.

Noe er det sjølsagt i dette budskapet: Jo mer eierne tjener, jo mer kan de gi sine ansatte i lønn, og – om de betaler skatt – bidra til utvikling av velferds­staten. Men at det kan dryppe litt på klokkeren når det regner på presten, er bare ett aspekt ved forholdet mellom eierne og samfunnet.

I utgangspunktet er det lett å se for seg eiere, ansatte og oss som skal kjøpe produktene, som sjølstendige og jevnbyrdige, at maktforholdet mellom klassene er stabilt – og at profittene og lønnsnivået stiger i samme takt.

Men slik er det altså sjelden – og etter hvert stadig sjeldnere – om vi ser på de viktigste endringene som nå skjer i det norske næringslivet: Norge fjerner seg mer og mer fra den blandingsøkonomien som har vært et så viktig element i vårt samfunn – det som så mange andre har ment var ikke bare rikt, men også rimelig rettferdig.

For noen veker siden skisserte jeg i denne spalta hva som er i ferd med å skje med den norske vasskraftproduksjonen – bygd opp av fellesskapet, på dugnad som i mi heimbygd, eller på andre måter i fellesskapets regi, som kommunale eller statlige selskaper. Slik ble lokale naturressurser tatt i bruk for å sikre oss i dette kalde landet billigst mulig lys og varme. Nå har regjeringer av forskjellig kulør organisert et ugjennomsiktig, men halvprivatisert system der overbetalte direktører skalter og valter med oss eiere, som de manipulerer med som «kunder». De legger kabler til land der strømmen er dyr – med entydige konsekvenser for hva de skal kunne kreve av oss ...

Televerket, som i min barndom fikk bygd lokalstasjoner og linjer finansiert gjennom bygdefester og basarer, mens det statlige fellesskapet må ha sørget for at landsdelene ble bundet sammen, ble plutselig et globalt konsern. Lederne fikk mange-millionlønninger – for å spekulere med og tape våre penger i forsøk på å konkurrere ut fattige folks forsøk på å bygge ut sine egne televerk.

Jeg behøver kanskje ikke atter en gang å bruke spalteplass på å fortelle om det kombinert statlig-private forsøket på å la noen rederier overta de felleseide ressursene som har vært det økonomiske grunnlaget for en stor del av kystens mange små samfunn? For meg er det merkelig at ikke riksrevisoren kan gripe inn overfor det ressurs- og kapital­sløseriet som foregår i denne oppskrytte sektoren, og som koster den samlete norske økonomien milliarder hvert år. I en situasjon der den eneste måten å forbedre det økonomiske resultatet for næringen på, var å redusere kostnadene, satte Fiskeridepartementet i gang et investeringskappløp: Kan du investere i en stor og dyr båt, skal du få en stor del av vår felles fisk gratis! Kystfolket får finne seg noe annet å leve av!

Slik misbruker og demonterer vi et av de menneskesamfunn som langt på vei har klart å gjøre alle sine medlemmer produktive og fullverdige. Mest mulig av det vi lever av, skal «omstilles» til privat eiendom for dem som virkelig kan få pengene til å yngle, og som har «begrenset ansvar» for dem som fratas muligheter. Ikke bare kraftverkene, fisken og havbruksmulighetene, men også fellesskapsgoder som barnehager, eldreheimer og – som i Sverige – skoler, som blir privat kapital og altså kilder til arbeidsfrie inntekter. Det må være slike grunner til at arten «mangemillionær» i Norge vokser like sterkt som arten «kanin» i land der de ikke har naturlige fiender.

Når jeg ikke melder meg inn i Kristin Clemets heiagjeng, er det ikke fordi norske kapitalister tjener penger på å finansiere produktutvikling, skape nye arbeidsplasser og betale skatt som oss andre. Jeg er gjerne med på å klippe klørne av hennes oppdragsgivere fordi de bruker sine ressurser til å ødelegge den norske blandingsøkonomien, der den «gammeldagse» kapitalismen spilte en viktig positiv rolle – i samspill med det folkelige fellesskapets mangfoldige organer.

ottar.brox@gmail.com

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 18. juli 2017 kl. 12.30

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk