Klassekampen.no
Mandag 26. juni 2017
Bibelsk inspirasjon: Motivene på Alstadsteinen minner om fortellingen om Abraham som befrir Lot fra Sodoma. Illustrasjon: gerard hoet, 1728
Alstadsteinen fra Østre Toten bærer i seg historier om norsk politikk og kulturliv, og om kristen symbolikk på tvers av landegrensene.
En fugl i flukt
Reist av Jorunn: Alstadsteinen viser tre hester, en av dem uten rytter, og en fugl i flukt. Motivene kan peke i mange ulike retninger, noe som gjør steinen vanskelig å tolke. Illustrasjon fra Arild Hauges runer, arild-hauge.com
Forteller fuglene og hestene på ­Alstadsteinen om Sigurd Fåvnesbane eller Abraham? Eller kanskje begge på en gang?

vikingtid

Ved gården Nedre Alstad i Østre Toten, like vest for Mjøsa, ble en stein med bilder og runer reist på begynnelsen av 1000-tallet. Steinen, som er rikt dekorert og har to separate innskrifter, er et av de få samtidige vitnesbyrdene til kristningen av Norge, og derfor et svært viktig dokument fra en tid fattig på skriftlige kilder.

Fakta:

FAKTA

Alstadsteinen:

• Alstadsteinen er en runestein som ble funnet på gården Nedre Alstad i Hof, Østre Toten kommune.

Skifter i stein

Problemet med Alstadsteinen er at det er vanskelig å tolke den rett. Hva kan den si oss om sosiale endringer, kulturelle påvirkninger, om forestillinger om liv og død? Dette er en periode preget av store forandringer både religiøst gjennom kristningen og politisk gjennom sterkere kongemakt, og steinen kan gi oss et innblikk i hvordan man forholdt seg til disse skiftene.

Den eldste runeinnskriften, som går langs hele den ene kortsiden, røper at en enke lot reise steinen til minne om sin ektemann: «Jorunn reiste denne steinen etter [ ...] som var gift med henne og hun førte den ut fra Ringerike, fra Ulvøy. Og billedsteinen hedrer dem.» Navnet til Jorunns ektemann er tapt, men det kommer uansett fram at det var hun som hadde latt steinen føre til Alstad en gang i perioden da Olav Tryggvason, ladejarlene Svein og Eirik, og Olav Haraldsson kjempet om makten i Norge. Lignende rune- og billedsteiner ble reist i samme region og på noenlunde samme tid, flere av dem av kvinner.

Tre hester, to ryttere

Ornamentikken på den ene siden av Alstadsteinen er i Ringeriksstil, med smale rankeskudd og såkalte kringleformete løpeknuter. Dette kompliserte mønsteret har sitt nærmeste motsats i tysk kunst, spesielt i illuminasjoner i manuskripter som ble laget i Reichenau eller Trier på 900-tallet. Denne stilen fant også veien til England, særlig i de sørlige delene der mange skandinaver holdt til på begynnelsen av 1000-tallet.

Bildene på den andre siden framstiller tre hester, to med ryttere, med det som ser ut som hunder mellom dem. Øverst troner en stor, krumnebbet fugl i bevegelse oppover. Tradisjonelt er billedscenen tolket som en framstilling av legenden om Sigurd Fåvnesbane. De to rytterne er Gunnar og Hogne, Sigurds drapsmenn, mens den tredje hesten mangler sin rytter, Sigurd. Den store fuglen refererer i så fall til hvordan Sigurd forstod fuglespråk etter å ha spist Fåvnes hjerte.

Imidlertid er rytterne så allment framstilt at det er fristende å se bildene som en jaktscene, særlig siden den øverste rytteren ser ut til å ha en jaktfalk på armen. Hesten uten rytter blir imidlertid vanskeligere å forklare, men kan kanskje være hesten til den avdøde ektemannen som steinen er reist til minne om.

Kristent bildeprogram

En tredje mulighet er at dette er et av våre tidligste eksempler på et kristent bildeprogram. Litt sør for Alstad, på Hadeland, finner vi Dynnasteinen, som trolig er fra midten av 1000-tallet. Den er en slags søsterstein til den Jorunn reiste på Nedre Alstad og framstiller Jesu fødsel, Betlehemsstjernen og de tre hellige konger på besøk i stallen. Alstadsteinen dateres gjerne minst en generasjon før Dynnasteinen, og er i så fall blant de eldste bevarte forsøkene på å framstille den nye troen i bilder.

Alstadsteinens runeinnskrift inneholder et spor som peker mot en spesiell kulturell og politisk kontekst. Den forteller nemlig at Jorunn fikk hentet steinen fra Ringerike. Steinsorten er i nyere tid identifisert som ringerikssandstein, som blant annet forekommer på Ulvøya i Steinsfjorden (den nordøstlige armen av Tyrifjorden). Der finnes det rester etter et steinbrudd som skal gå langt tilbake i tid. Andre kjente runesteiner fra 1000-tallet, funnet i Ringerike, Hadeland og Valdres, som for eksempel på Dynna og Gran på Hadeland, er trolig også hogd ut og fraktet herfra. Jorunn og hennes ektemann har derfor sannsynligvis hatt forbindelser til området rundt Steinsfjorden, gjennom familie, allianser eller handel.

Kunstnerisk sentrum

Området ved Steinsfjorden var i Alstadsteinens tid spesielt interessant. En liten svømmetur fra Ulvøya finner vi nemlig den mektige Halvdanshaugen og gården Stein. Det var trolig her Olav Haraldsson, senere kjent som Olav den hellige, vokste opp hos moren Åsta og fosterfaren Sigurd Syr.

Olav kom tilbake til Norge fra sine ferder rundt om i Europa i 1015, og hadde med seg biskop Grimkjell og trolig flere prester og i hvert fall én myntmester fra England. I England kan Olav ha sett utsmykning og manuskripter med illustrasjoner som minnet om Ringerike-stilen. Dette kan ha bidratt til at Stein ikke bare ble et politisk viktig sted, men også et kunstnerisk sentrum. På grunn av sin kontakt med omverdenen kunne kunstnere ha formidlet ideer og former fra England eller Reichenau. Olavs biskop Grimkjell skal selv ha reist til Tyskland i den tidlige fasen, og kan ha fått med seg et manuskript eller en tegnebok som ble brukt som modell for bildene på runesteinene produsert på Ringerike.

Guds miskunn over folket

Den dominerende fuglen øverst på Alstadsteinen kan knyttes til et slikt kunstnerisk verksted på Stein. Den har en nokså nær likhet til fuglen vi finner på en av kong Olav Haraldssons mynter, funnet under gulvet på kirken på Stein. Mynt­typen har sin modell i engelske mynter laget under kong Æthelred II, som Olav tidvis kjempet mot og andre ganger allierte seg med. I 1009 laget Æthelred II mynter med Guds lam som motiv, altså en allegorisk framstilling av Kristus, på den ene siden, og en fugl i bevegelse oppover på den andre.

Dette var en del av et omfattende program for å vekke Guds miskunn over det engelske folk og få Hans støtte mot skandinavene, som angrep landet dette året. Myntene kom samtidig som alle engelskmenn ble pålagt å faste, be og vende seg mot Gud enda mer intenst enn vanlig. Æthelred IIs håp om at dette skulle hjelpe mot den store hæren, ledet av Torkjell Høye og Olav selv, hjalp imidlertid lite. Men de seirende skandinavene festet seg tydeligvis ved symbolbruken, siden mynter med Guds lam kombinert med en fugl dukker opp i Skandinavia i årene etter. Olav selv beholdt fuglen på sine mynter, men satte sitt eget bilde på i stedet for Guds lam.

Due, ørn eller Odins ravn?

Fuglen i flukt mot himmelen kan ha ulike betydninger i kristen symbolikk. Engelske forskere tolker oftest fuglen på Æthelred IIs mynter som en due, altså Den hellige ånd, men noen mener den er den ørnen som er nevnt av profetene i Det gamle testamente som skal hevne lidelsene til Guds folk. Fuglen kan videre være et symbol på sjelens reise til himmelen. Fuglen kan også representere evangelisten Johannes, som hadde en ørn som sitt symbol. Denne Johannes ble gjerne identifisert både med Døperen Johannes og forfatteren av Johannes åpenbaring, og en som hadde en spesiell posisjon som formidler mellom det himmelske og jordiske. Felles for disse betydningene er at fuglen fungerer som en forbindelse mellom det himmelske og jordiske, det guddommelige og det menneskelige, en forbindelse som på Olavs mynter ble koblet til kongen selv.

Mange vil peke på at fugler var koblet til en særegen symbolikk i førkristen tid, der ørner, falker og ravner ofte er nevnt i forbindelse med krig, som gudenes fylgjer eller som Odins informanter. På den andre siden kunne tradisjonell symbolikk også gjøre framstilling av en fugl tvetydig, som noe kjent som ble satt inn i en ny kontekst og fortolkningsramme. I så fall kan rytterne under den store fuglen både vært tolket som et jaktmotiv, men også ut fra en kristen forståelse.

Abraham og Lot

Scenen med ryttere, hesten uten rytter og de andre dyreneminner mest om illustrasjoner i engelske manuskripter av fortellingen om Abraham som nedkjemper fire konger og befrir sin nevø Lot fra Sodoma og Gomorra. Etter seieren bringer Abraham et stort krigsbytte, blant annet husdyr og hester – uten ryttere. Abrahams seier symboliserer også hvordan sjelen og dydene overvinner kroppen og lastene. Denne heroiske og nokså frie versjonen av den bibelske historien om Abraham og Lot var populær i England rundt år 1000, og kan ha appellert til et nylig kristnet publikum på Ringerike og Toten.

bjorn.bandlien@usn.no

Artikkelen er oppdatert: 17. juli 2017 kl. 16.36

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk