Klassekampen.no
Mandag 26. juni 2017
Å invitere til «abortfest» i gatene var en strategisk skivebom.
Et vulgært stunt

Stortinget vedtok 13. juni 1975 Lov om svangerskapsavbrudd som fastslo den gravide kvinnens suverene rett til å avgjøre om hun vil ha barnet eller ta abort. Det er i praksis ingen partier eller organisasjoner som truer denne loven, men det er selvsagt mange som av religiøse grunner kjemper for at livet skal betraktes som hellig og beskyttet fra unnfangelsen og derfor ser på abort som illegitimt.

Blant disse er presten Ludvig Nessa som har viet sitt liv til kampen mot «fosterdrap». 13. juni hvert år arrangerer Aksjon Nytt Liv sørgemarsj for det ufødte liv, der anslagsvis 40 personer går fra Stortinget til Vår frelsers gravlund, der Ludvig Nessa og Børre Knudsen i 1988 ble arrestert da de forsøkte å gravlegge et foster som hadde ligget på sprit i et norgesglass i flere år.

Sørgemarsjen er knapt til sjenanse for noen, får ingen oppmerksomhet og er trolig bare viktig for deltakerne selv.

Kvinnefronten, støttet av en rekke organisasjoner – deriblant partiet Rødt – inviterte i år til «Abortfest». Festen skulle være en motdemonstrasjon mot Nessa og en feiring av abortloven. Man ville vise at «holdninger som Aksjon Nytt Liv forfekter ikke er velkomne lenger!». I et intervju i landets største kristne ukeavis sier Kvinnefrontens Jorunn Friis Reset at «Markeringen ‘Sørgetog for ufødte’ er en hån mot kvinnekampen».

Som kvinne, lege og ateist uten snev av etiske betenkeligheter rundt abort, kjenner jeg meg ikke igjen i Kvinnefrontens virkelighetsbeskrivelse.

Loven er på plass. Ludvig Nessa og Aksjon Nytt Liv representerer en liten minoritet og kan vel få tusle i fred under paraplyene sine i ytringsfrihetens navn. Det er ingen grunn til å bringe dem til taushet. Vi skriver 2017, ikke 1974.

I det overveiende sekulære Norge er selvvalgt abort et praktisk og politisk ikke-anliggende. Lett tilgjengelige angrepiller sørger dessuten for at kvinner kan kvitte seg med eventuelle befruktede egg dagen derpå dersom man har feilberegnet prevensjon eller ble akutt stormforelsket på nachspiel og må rydde opp.

Fra tid til annen reises nødvendige debatter om etikk, eksempelvis om diagnostisering av fostre med kromosomavvik eller reservasjonsrett for fastleger. Men selve loven er trygt forankret i flertallet i befolkning og parlament. Unge kvinner i dag er oppvokst med denne vissheten.

Selv om kvittering av anlegg til liv er etisk uproblematisk, er abort en emosjonell påkjenning for mange. I mine møter med ufrivillig gravide kvinner handler det ikke lenger om skam, men ofte om drømmer og håp som knuses mot livets realiteter. Hun vil kanskje ha barnet, han vil ikke – eller omvendt. Noen tør ikke føde barn uten en å dele omsorgen med. Andre har ikke fast jobb eller råd til egen bolig.

Det er sjelden en fest å velge bort et barn. Selv normalt robuste kvinner som har bestemt seg for abort opplever ofte sterke følelser og irrasjonell ambivalens når graviditeten er et kroppslig faktum. Disse som er lei seg – altså ikke skamfulle – for sine aborter, er neppe i festhumør selv om de har ryggdekning i lovverket. For dem kunne nok invitasjon til «abortfest» kjennes både bagatelliserende og invaderende.

Når Kvinnefronten og deres medarrangører gjør abort til et partytema med konfetti og dans i Spikersuppa, sier de implisitt at de som har det dårlig med sine aborter er festbremser og uverdige feminister. Kanskje var det festarrangørene og ikke Ludvig Nessa som utløste skamfølelse hos kvinner 13. juni i år.

elswense@online.no

Artikkelen er oppdatert: 17. juli 2017 kl. 16.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk