Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Polsk etterkrigstid: Tadeusz Rózewicz og Zbigniew Herbert skrev for dem som ikke overlevde.

Tradisjon og desillusjon

EssayAgnes Banach og Joanna Rzadkowska24. juni 2017

Etterpå: En vegg av bilder fra minnesmerket i den tidligere konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i Polen. Foto: Joel Saget, AFP/Scanpix

Under kommunismen i Øst-Europa var poeten en motstandsskikkelse. Det mest kjente tilfellet er russeren og nobelprisvinneren Josif Brodskij som ble stevnet for retten i 1964, beskyldt for parasittisme. Andre kjempet mer indirekte, som den polske poeten Tadeusz Rózewicz eller Zbigniew Herbert, sistnevnte oppfinneren av Herr Cogito, en poetisk persona som skulle bli et symbol på opprøret mot kommunismen på 1980-tallet.

Bokstavelig talt: Den lille skrifthistorien i skinnet fra historiens store menn.

Skriften på veggen

AnmeldelseBjørn Ivar Fyksen24. juni 2017

Om vi tenker oss et kostbart armbåndsur – hva er viktigst, merkevarenavnet på urskiven eller de små tannhjulene i urverkets indre? Det kommer an på om man først og fremst betrakter uret som statussymbol eller som et funksjonelt verktøy. Hva med historien – skapes den av sterke menn med store navn, av modige hærførere og mektige fyrster, eller er det heller fotsoldatene, bygningsarbeiderne, sjømennene, bøndene og slavene vi må forstå om vi skal få innsikt i hvordan vår og fortidens kultur er blitt til?

Språk og liv: I Adelheid Seyfarths nye roman finst det restar av håp blant dei håplause.

Arv og anleggsarbeid

AnmeldelseEivind Myklebust24. juni 2017

I Finnskogen: Adelheid Seyfarth, fotografert i 2010. Foto: Tom Henning Bratlie

Adelheid Seyfarths fjerde roman «Den hvite elgen» er tettpakka med språk og liv. Historia om Robert Langberget, ein anleggsarbeidar som vekependlar frå Grue i Finnskogen til hovudstaden «innafær», spelar seg ut på kryss og tvers av den «opprevne sårkanten mellom bygd og by». Lausarbeidet sikrar Robert småpengar til livets opphald, men fører også med seg sinne og sjukdom, som får utslag i ei rablande forakt for alt som er urbant, og i ein dødsangst som herjar i kroppen og sinnet hans gjennom heile romanen, før den mot slutten blir sett ord på: «’[J]eg skal dø’. Faen så skremmandes ord når dem uttalas på fint vis». Adelheid Seyfarth vil hovudpersonen sin inn på livet.