Klassekampen.no
Lørdag 24. juni 2017
Etterpå: En vegg av bilder fra minnesmerket i den tidligere konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i Polen. Foto: Joel Saget, AFP/Scanpix
Polsk etterkrigstid: Tadeusz Rózewicz og Zbigniew Herbert skrev for dem som ikke overlevde.
Tradisjon og desillusjon

Under kommunismen i Øst-Europa var poeten en motstandsskikkelse. Det mest kjente tilfellet er russeren og nobelprisvinneren Josif Brodskij som ble stevnet for retten i 1964, beskyldt for parasittisme. Andre kjempet mer indirekte, som den polske poeten Tadeusz Rózewicz eller Zbigniew Herbert, sistnevnte oppfinneren av Herr Cogito, en poetisk persona som skulle bli et symbol på opprøret mot kommunismen på 1980-tallet.

Videre er det Rózewicz og Herbert som skal være våre hovedpersoner. På Milosz-festivalen (den største poesifestivalen i Polen) i 2016 nevnte nesten samtlige unge poeter at Rózewicz er en forfatter de ikke kommer utenom. Rózewicz var den eneste i sin generasjon som lot seg «forurense» av samtidens språk, og den første i Polen som eksperimenterte med moderne skrivemetoder, som collage og kompilasjon.

Herbert bøker kjøpes fortsatt, og han blir doktorert på i det uendelige. Men det finnes en forskjell. Det virker som – i alle fall blant de unge – at Herbert blir lest, mens Rózewicz blir brukt. Mange lar seg inspirere av Rózewicz i egen skriving, selv om de anerkjenner Herbert som autoritet.

Andre verdenskrig skulle i høy grad prege begges liv og poesi. I skoleårene nærleste Tadeusz Rózewicz modernistiske klassikere med sin bror Janusz og beundringen var høy for blant annet den nylig utgitte «Ferdydurke» av Witold Gombrowicz (1937). Da krigen kom, kjempet begge i den polske motstandsbevegelsen.Samtidig skrev de og utga diktsamlingen «Skogsekko». Janusz skal ha sagt: «du kommer til å bli en bedre poet enn meg». I august 1944 ble Janusz Rózewicz arrestert og skutt av tyskerne.

Fakta:

Herbert og RÓZewicz

• De polske poetene Zbigniew Herbert (1924–1998) og Tadeusz Rózewicz (1921–2014) er begge beviser på at det fortsatt var mulig å skrive poesi etter Auschwitz.

I disse dager utgir Aschehoug gjendiktninger av de to: Herberts «I hjertet av tingene» er gjendiktet av Joanna Rzadkowska, og Rózewicz’ «Gråsoner» er gjendiktet av Agnes Banach.

• Joanna Rzadkowska er poet og gjendikter. Agnes Banach er oversetter og gjendikter.

Zbigniew Herbert, på sin side, var bare femten år da krigen startet. Han fullførte videregående via undergrunnen og tok artium i 1943. Han kjempet også i motstandsbevegelsen, mens han livnærte seg av dårlig betalte småjobber. I diktet ‘Regn’ skriver han: «Da storebroren min / kom hjem fra krigen / hadde han en sølvstjerne i pannen / og under stjernen / en avgrunn // en granatsplint / traff ham ved Verdun / eller kanskje ved Tannenberg / (han husket ikke detaljene)»

Herbert tar kanskje utgangspunkt i andre verdenskrig, men trekker på sitt særegne vis de historiske trådene tilbake mot andre kriger, så langt som til den romerske generalen Hannibal fra Kartago.

I et annet dikt, ‘Naturfaglæreren’, skriver han om ofrene som aldri kom hjem: «i krigens andre år / ble naturfaglæreren drept / av historiens bøller // hvis han kom til himmelen – // kanskje spaserer han / på lange stråler / iført grå strømper».

Krigen, men også det å overleve krigen, hadde en pris for dem begge.

Erfaringene som formet Rózewicz’ forfatterskap kan oppsummeres med: «hodene til de jevnaldrende / rullet videre», fra diktet ‘Bebudelse’. Døden, som han selv unnslipper, farger alt han skriver. Han overlever, uten å forstå hvorfor, og kommer aldri over at akkurat han ble reddet da han var tjuefire år, «på vei til slaktebenken». Diktene hans kan leses som et uttrykk for en desperat protest mot døden, men også en form for nasjonal terapi, en søken etter noe som kan gi form til en verden i ruiner. Her fra diktet ‘Reddet’, i Ole Michael Selbergs oversettelse: «Jeg søker en lærer og mester / måtte han gi meg syn og hørsel tilbake / måtte han igjen sette navn på ting og begreper / måtte han skille lyset fra mørket».

Herbert søkte sin mening i det gamle Europas gullalder. I de kommende årene skulle reiseessayene hans bli nesten like populære som poesien. Han skrev lange og lærde tekster om europeisk kultur og historie. Han var stolt over at han fikk besøke Hellas og Italia, men samtidig følte han skyld for at det tilfeldigvis var han som fikk dra. Derfor skrev han: «jeg er delegaten eller sendebudet til alle dem som ikke kunne reise».

Mange av leserne hans satt fast i Polen, de fikk ikke pass eller utreisetillatelse. Han ville derfor at folk skulle få oppleve Sienna eller maleriene til de nederlandske mesterne via ham og hans skildringer. Men selv om han skrev at han ble utvalgt til dette, virker Herbert svært ambivalent til et begrep som skjebnen, ja, nærmest desillusjonert, som i diktet ‘Elegi for pennen blekket lampen’: «Jeg har aldri trodd på tidsånden / et konstruert monster med et morderisk blikk / et dialektisk beist i bødlenes halsbånd / […] jeg sløste vekk årene for å lære om historiens enfoldige tannhjul / en monoton prosesjon og en ujevn kamp / skurker som leder fordummede masser / mot en håndfull av rettskafne og fornuftige».

Rózewicz, derimot, begynner å skrive med en overbevisning om at ideologier bare er ord, at det ikke lenger er mulig å skille mellom sannhet og løgn. Han skriver fra et sted der språket kommer til kort, en moralsk gråsone. Likevel er hans reaksjon på desillusjonen en vending mot språket. Forfatterskapet kan leses som et forsøk på å finne det opp på nytt, gi ordene nye betydninger, tingene nye navn. Mot slutten av livet viser han en ny tiltro til ordene, men bare så lenge skriften har kvaliteten til en skisse, noe han beskriver i diktet ‘Gråsone’: «kanskje skissen er den reneste / kunstformen / en skisse er fylt med / ren tomhet // derfor er skissen / i sitt vesen / nærmere det absolutte / enn et maleri av Renoir».

Historien og mytene festet Herbert til verden, om det var gjennom å skrive om Kong Midas, Marcus Aurelius eller Hamlet. Han prøvde imidlertid å skjære mytologien til beinet, se den historiske helten uten ettertidens kommentarer. Dette er noe av det mest imponerende med Herbert: Han kan spinne lys levende dikt av alt våre nedstøvete biblioteker har å tilby.

Ta for eksempel Barabbas, som blir benådet i Jesu sted, i diktet: ‘Spekulasjoner rundt temaet Barabbas’: «Hva skjedde med Barabbas? Jeg spurte ingen vet / Frigjort fra lenken gikk han ut på en hvit gate / kunne svingt til høyre gått rett fram svingt til venstre / spunnet rundt begynt å gale glad som en hane». Den videre skjebnen til Jesus er nøye beskrevet, men Herbert stiller det tankevekkende spørsmålet om hva som egentlig skjedde med skurken i bibelhistorien.

Det er typisk for Herbert å legge inn slike små perspektivskift. I diktet ‘Kaligula’ ser han ut gjennom den gale, romerske keiserens øyne: «blant alle borgerne i Roma / elsket jeg bare én / Incitatus – en hest». Han tillater også Gud å gi et par tips om livsstil til filosofen Baruch Spinoza i diktet ‘Herr Cogito forteller om fristelsen av Spinoza’: «pass på inntektene / som din kollega Descartes // vær lur / som Erasmus […] se deg om etter / en kvinne / som vil gi deg et barn».

Rózewicz var mer kritisk mot den moderne sivilisasjonens umenneskeliggjørende virkninger. Etter kommunismens fall i 1989 fylles diktene hans av hverdagsspråk, reklamespråk og tomsnakket til politikere, journalister og prester. Fragmenter på fragmenter gjengis og legger seg oppå hverandre. Her gjenskapes en verden i oppløsning, med mening som smuldrer opp i uforståelige bruddstykker. I diktet «fra munn til munn» kommer han med følgende diagnose: «fra politikerens munn / går ideen til / journalisten / krydres med spytt / arroganse / provokasjon // og utskilles gjennom organer / for ‘massekommunikasjon’».

Samtidig fortsetter han å skrive korte, krystallklare dikt som en slags kur mot kaoset som preget det polske samfunnet etter de politiske omveltningene. Samtidens plapring blir gang på gang avløst av taushet, av dikt som holder fingeren på munnen: «sannhetens munn / er lukket // fingeren på munnen / forteller oss / at det er på tide // å tie».

I Rózewicz’ sene dikt er døden av alderdom et tilbakevendende tema. Dette får sitt tydeligste uttrykk i et dikt skrevet natten fra 16. til 17. januar 1992, der Rózewicz opplever seg selv som: «løpende mot kirkegården / graven». På grensen mellom søvn og våkenhet løper han fortere og fortere: «jeg klarer ikke å stanse // våkner / med munnen full / av sand». Den nært forestående døden bringer broren Janusz, døde venner og klassekamerater nærmere, samtidig som det gir den gamle poeten distanse. Hele livet har han skrevet som én som ble reddet uten å forstå hvorfor. Nå han igjen ser døden i hvitøyet, han har tappet av kilden «så lenge at han rører / ved steinen». Først nå, når den aldrende Rózewicz formulerer et ønske om å ikke dø, eller gjøre et forsøk på å stanse tiden, kommer han nærmere en forsoning med at det nettopp var han som ble reddet da han var tjuefire år.

Når man leser en forfatters samlede dikt eller dagbøker, blir det mot slutten flere og flere refleksjoner rundt døden. Tankene om endelighet oppsummerer forfatterskapet som en vemodig epilog. Dødsangsten til Herbert ble tydeligst gjenspeilet i to dikt: ‘Breviarium’ og ‘Slutten’. Fra førstnevnte: «Herre, / jeg vet at dagene mine er talte / med få igjen / […] livet mitt / burde ha sirkelkomposisjon / lukke seg som en velkomponert sonate / mens jeg nå ser / nøyaktig et øyeblikk før koda / istykkerrevne akkorder / dårlig sammenstilte farger og ord / larm dissonanser / alle kaosets språk».

I det andre diktet er døden like nær, men Herbert klarer å sette punktum med sin særegne, bittersøte form for humor: «fra nå av er jeg ikke med på noe / gruppebilde (et stolt bevis på at jeg er død / i alle verdens litteraturtidsskrifter).»

Gjennom hele forfatterskapet skriver både Herbert og Rózewicz for dem som ikke overlevde. Og selv om ingen av dem blir mesteren eller frelseren etterkrigsgenerasjonen ventet på, viser de at det er mulig å skrive poesi etter Auschwitz, som vitne eller sendebud.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 17. juli 2017 kl. 14.16

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk