Klassekampen.no
Lørdag 24. juni 2017
Egen marsj: Jan Sjunnesson ledet i 2015 an den islamfiendtlige prideparaden i stockholmsforstaden Kista, hvor mange innvandrere bor. Han redigerer bladet til ytre høyre-partiet Sverigedemokraterna, og regner seg som homonasjonalist. Foto: Hampus Andersson
I sin kamp mot islam har høyrepopulister i Europa og USA blitt homoaktivister:
Homonasjonalist, ja visst
På jobb: Hans Heen Sikkeland er leder for Fri Oslo og Akershus. Han synes det er rart å se ytre høyre bruke regnbueflagget. Denne uka er Sikkeland med på å arrangere Oslo Pride, som tar opp problemstillingen. Foto: Brian Cliff Olguin
Kamp: Denne uka er det Oslo Pride. Der skal det blant annet snakkes om homonasjonalisme. Foto: Brian Cliff Olguin
Tea party: Milo Yiannopoulos er en av lederskikkelsene i den nye ytre høyrebevegelsen. I fjor skulle han egentlig delta på Pride Järva i Sverige. Her fra en aksjon i USA, hvor regnbue­flagget er påført Tea Party-bevegelsens karakteristiske slange.Foto: AFP/NTB scanpix
Mot islam: Max Hermansen er en av Norges mest profilerte motstandere av islam. Hans politiske oppvåkning sammenfalt med at en som står ham nær kom ut av skapet. Foto: Margit B. Selsjord
Forfatter: Anna-Maria Sörberg har nylig gitt ut boka «Homonationalism». Foto: Alexander Mahmou, Leopard Forlag
Liberal: Geert Wilders holder fram homofiles rettigheter som en vestlig verdi.
Drept: Politikeren Pim Fortuyn kombinerte antiislamisme og homokamp.
Ny drakt: Ytre høyre har røsket homofobien ut av rekkene. Møt homonasjonalistene.

En onsdag i juli 2015 har et tjuetalls personer samlet seg på et torg i en forstad til Stockholm. De har med seg regnbueflagg og en høyttaler festet til en tralle. De roper «we’re here, we’re queer» et par ganger, før de skrur på musikken og begynner å danne et lite tog. Rundt dem surrer omtrent like mange journalister som demonstranter. De oppmøtte danner en prideparade, men den avholdes noen dager før den offisielle paraden i Stockholm, og den svenske skeive bevegelsen har tatt avstand fra den.

Fremst i toget går en mann kledd i rosa cowboyhatt og lateksdrakt. Det er Jan Sjunnesson, en tidligere sosialist som i løpet av det siste tiåret har beveget seg mer og mer mot høyre. Til slutt har han blitt redaktør for Samtiden, magasinet til det svenske ytre høyre-partiet Sverigedemokraterna. Arrangementet han har dratt i gang, har fått navnet Pride Järva, etter navnet på området toget går gjennom: en innvandrerdominert forstad til Stockholm. Sjunnesson og de andre deltakerne vil konfrontere fordommene mot homofili i innvandrermiljøer.

Fakta:

homonasjonalisme

• Begrepet ble første gang brukt av queer-teoretikeren Jasbir K. Puar i 2007. Begrepet viser til høyreradikale grupper som bruker kampen for LHBT-personers rettigheter som argument mot innvandrere og islam.

• Tidligere i vår utga den svenske forfatteren og journalisten Anna-Maria Sörberg boka «Homonationalism». Her skriver hun om hvordan høyrepopulistene i Europa har kvittet seg med homofobien og nå bruker LHBT-personer aktivt i sin retorikk mot muslimer.

• Sörberg mener homonasjonalismen vokste ut av 1990-tallet, da homofile ble en del av mainstream-kulturen, men også ut av tidlig 2000-tall, da krigen mot terror definerte et nytt «oss» og «dem».

• LHBT er en forkortelse for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

«Ikke et trygt sted»

I fjor gikk arrangementet av stabelen igjen. Denne gangen hadde Sjunnesson gjort et virkelig scoop. Den lille paraden i den svenske forstaden skulle få besøk av den nye radikale høyresidas store stjerne Milo Yiannopoulos.

Yiannopoulos er tidligere redaktør i ytre høyre-organet Breitbart News, en dedikert Trump-tilhenger og kontroversiell internettpersonlighet. Han blir sett på som en av lederne av den såkalte alternative right-bevegelsen. Han hakker på feminister, muslimer og alt som kan lukte av politisk korrekthet – og han drar alltid spøken og angrepene lengre enn alle andre. Bare i løpet av den siste måneden har Yiannopoulus rukket å sammenlikne islam med aids og hevde at Ariana Grande er dum som ikke advarte fansen mot farene ved å komme på hennes konsert i Manchester, der 22 mennesker ble drept i et terrorangrep.

Yiannopoulos er selv homofil, og han bruker dette aktivt i sin kamp mot islam. Og nå skulle han komme og kaste glans over lille Pride Järva.

Men før han rekker å komme seg til Sverige, avlyser Yiannopoulos besøket. Sammen med sin arbeidsgiver Breitbart News har han kommet fram til at Sverige ikke lenger er «et trygt sted for en homofil mann, for en person som tør å si ting som de er».

Paraden i Järva blir gjennomført likevel. Rundt 40 stykker møter opp og går i tog gjennom den søvnige forstaden. Sjunnesson går i front – denne gangen iført en caps med påskriften «Trump 2016».

Homonasjonalisme

Pride Järva og Milo Yiannopoulos er begge slående eksempler på et fenomen som går under navnet «homonasjonalisme». Det betegner hvordan beskyttelse av homofile og homofiles rettigheter har blitt til en del av «våre felles verdier», og dermed et våpen som ytre høyre bruker mot islam og innvandring. Begrepet ble først tatt i bruk av queer-teoretikeren Jasbir K. Puar for ti år siden, men har fått ny vind i seilene etter hvert som den høyrepopulistiske bølgen tiltar over USA og Europa. Nå vil den svenske journalisten og forfatteren Anna-Maria Sörberg bringe diskusjonen til oss i nord. Denne våren utgir hun boka «Homonationalism».

– Det er stor oppslutning om LHBT-spørsmål fra maktens side. Det har gjort at LHBT-personer har begynt å bli brukt i en fortelling som handler om å løfte dem fram som en del av et nasjonalt vi, sier Sörberg og bruker samlebetegnelsen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner – LHBT.

I sin nye bok beskriver hun hvordan LHBT-spørsmål i løpet av 1990- og 2000-tallet gikk fra å være noe kontroversielt til å bli en del av en politisk mainstream. I dag blir åpenhet og prideparader brukt når land og byer skal markedsføre seg selv, og homofiles rettigheter og kår blir ofte et utenrikspolitisk pressmiddel overfor mindre tolerante land.

– Det har ikke nødvendigvis noe å gjøre med virkelig maktomfordeling, sier Sörberg, som mener LHBT-rettigheter har blitt et symbol det lønner seg for stater å stille seg bak.

I forlengelsen av dette har også ytre høyre trykket homofile til sitt bryst. Dette ser vi blant annet i retorikken hos Nasjonal front i Frankrike, tyske Alternativ for Tyskland og hos Geert Wilders i Nederland. Her i Norge har Frp vært blant de mest konservative når det kommer til homofiles rettigheter, men også her har det de siste årene skjedd en helomvending.

Partiet stemte mot felles ekteskapslov i 2008, men er i dag for loven. Og tidligere partiformann Carl I. Hagen har gått ut med en offentlig beklagelse for sine tidligere fordommer mot homofili. I dag har ikke likestillings- og inkluderingsministeren Solveig Horne fra Frp noe imot kallenavnet Homo-Solveig, og hun poserer gjerne svøpt i regnbueflagget. Islamkritiker Hege Storhaug har betegnet sin meningsfelle Christian Tybring-Gjedde (Frp) som «den mest ihuga homoforkjemperen på Stortinget».

Homofobiens ansikt

Initiativtaker til Pride Järva, Jan Sjunnesson, sier til Klassekampen at han synes homonasjonalisme er et greit begrep, men han er litt usikker på om han selv faller inn i den kategorien.

– Nei, jeg vet ikke. Ideologisk sett er jeg homonasjonalist. Men jeg går ikke rundt og er det hele dagen. Douglas Murray (britisk islamkritisk og nykonservativ kommentator og forfatter, journ.anm.) er representant for dette, og han og jeg står på samme side.

Sjunneson er oppgitt over det han mener er feighet hos den svenske LHBT-bevegelsen.

– Man skal kunne leve ut sin legning. Men i forstedene kan man ikke det. Den svenske loven fungerer ikke der. Og gay-bevegelsen i Sverige tør ikke å ta tak i homofobi blant muslimer, fordi de tolker alt slikt som rasisme og islamofobi, sier han.

– Stemmer det at ytre høyre plutselig har blitt opptatt av homofile på grunn av islam?

– Ja, sånn er det. Samtidig har du Geert Wilders parti, som kommer fra en homovennlig tradisjon. Sverigedemokraterna har ikke hatt den linjen i det hele tatt, de har bare behandlet dette som en privatsak. Jeg sympatiserer med Wilders, og tenker at Sverigedemokraterna burde snakke mer åpent om dette. Men det er ikke det viktigste. Det viktigste er å stoppe innvandringen, sier Sjunnesson.

Forfatteren av boka «Homonationalism» Anna-Maria Sörberg har vært en del av LHBT-bevegelsen i Sverige i mange år og har skrevet om spørsmål knyttet til kjønn og seksualitet gjennom hele 2000-tallet. Hun synes det er et bemerkelsesverdig skifte som har funnet sted. Hadde noen for ti år siden fortalt henne at Sverigedemokrater kom til å dra i gang en homoparade i Stockholm, ville hun ikke trodd det.

– Dette er absolutt et utslag av vår samtid. Fremmedfrykten og det store fokuset på kulturspørsmål og innvandring som problem, har påvirket LHBT-verdenen på helt spesifikke måter, sier Sörberg.

– Er du redd for at en oppvoksende generasjon skeive vil trekkes mot partiene ytterst på høyre fløy?

– Det tror jeg allerede er et faktum. Man ser allerede at det er mange som dras mot et nytt, autoritært høyre. Min ambisjon er å vise fram dette, gjennom bokas mange eksempler. For eksempel er ikke Pride Järva en enkelt hendelse. Den inngår i noe større som nå skjer.

Det var jo ikke så mange som kom på Pride Järva, påpeker Sörberg. Men markeringer som dette er med på å forme fortellingen om våre samfunn, mener hun.

– Arrangørene er veldig gode på å bruke denne hendelsen til å mobilisere og forandre agendaen. De vil vise fram homofobiens ansikt ved å gå inn i segregerte områder. Slik pumper de opp splittelsen i vårt samfunn, sier Sörberg.

To drap som skapte en bevegelse

Homonasjonalismens røtter finner vi i Nederland, i to drap som rystet det nederlandske samfunnet tidlig på 2000-tallet. Pim Fortuyn dukket opp på den politiske scenen på slutten av 1990-tallet, og han skilte seg raskt ut blant nederlandske politikere. Fortuyn satt gjerne på direktesendt tv og snakket om hvor mye han elsket å ha sex med ukjente menn på Rotterdams nattklubber. Samtidig var han nådeløs i sin kritikk av islam. Fortuyn ville stanse all muslimsk innvandring til Nederland, og oppfordret til en «kald krig mot islam».

Som Jan Sjunnesson – mannen bak Pride Järva – begynte Fortuyn sitt politiske liv i sosialistenes rekker. Han underviste i marxistisk sosiologi ved Universitetet i Groningen, og gikk etter hvert inn i det nederlandske Arbeiderpartiet. Men etter hvert var det innvandring og islam som opptok Fortuyn, og i februar 2002 lanserte han sitt eget parti, Pim Fortuyn List. Partiet ble med ett populært, og så ut til å gjøre det svært godt i det kommende parlamentsvalget samme år.

Men ni dager før valget ble Fortuyn skutt og drept på åpen gate idet han forlot et radiostudio. Drapsmannen var en dyrevernsaktivist som mente Fortuyns eventuelle valgseier ville være ødeleggende for det nederlandske samfunnet og for landets muslimer. Til tross for den karismatiske partilederens død, fikk Pim Fortuyn List 17 prosent av stemmene ved valget. Etter det fisler partiet bort.

To år seinere ble den islamkritiske filmskaperen Theo van Gogh drept på brutalt vis, også han på åpen gate, mens han syklet til jobb i Amsterdam. Van Gogh hadde laget flere kontroversielle filmer om islam. Da han ble drept, var han i ferd med å ferdigstille en dokumentar om sitt store forbilde, Pim Fortuyn. Mannen som drepte van Gogh, var en nederlandsk-marokkansk, muslimsk ekstremist, som blant annet hadde postet trusler på nettet om ødeleggelse av «Lots folk» – en betegnelse på homofile som stammer fra Koranen.

Ut av disse to drapene vokser det fram en oppfatning om at Nederland må velge: homofiles sikkerhet eller åpne grenser. Det baner vei for Pim Fortyuns arvtaker, Geert Wilders og hans høyreradikale Frihetspartiet. Wilders har selv mottatt trusler fra van Goghs drapsmann, adressert til «skitne, skeive Wilders» – til tross for at Wilders ikke er homofil.

Wilders parti, som blir stiftet i 2006, innvarsler noe helt nytt. Partiet befinner seg langt ute til høyre, men har valgt vekk det konservative og religiøse som preger ytre høyre i blant annet USA og Frankrike. I stedet omfavner Wilders homofiles rettigheter og «forsvarer den sekulære, progressive kulturen fra innvandringens trusler», slik Merijn Oudenampsen, høyrepopulisme-forsker ved Universitetet i Tilburg, sier det i et intervju med avisa The Guardian.

Partiet som skiftet drakt

To uker før Pim Fortuyn ble drept, 21. april 2002, gikk Frankrike inn i sjokk. Nasjonal fronts leder Jean-Marie Le Pen slo ut sosialistenes kandidat i presidentvalgets første runde og gikk videre til den avsluttende, andre runden. Noe slikt hadde aldri skjedd før. I valgets andre runde holdt hele den franske venstresida seg for nesa og stemte på den konservative kandidaten, sittende president Jacques Chirac, som fikk 82 prosent av stemmene.

Jean-Marie Le Pen var uspiselig for de aller fleste franskmenn. I tillegg til hans negative syn på innvandrere og muslimer, hadde Le Pen bak seg både antisemittiske og homofobe uttalelser. Han hadde blant annet betegnet homofili som et «biologisk og sosialt avvik» og påstått at aids var homofiles egen feil.

Når hans datter Marine Le Pen igjen tar Nasjonal front til andre runde i valget 15 år seinere, er situasjonen en ganske annen. Faren er kastet ut av partiet, sammen med andre medlemmer med grumsete holdninger. Nå har hun fått med seg nye folk og laget en ny type kampanje, i et forsøk på å tiltrekke seg venstre- og sentrumsvelgere. Og denne gangen ønsker partiet å nå både jøder og homofile.

Flere i Marine Le Pens nærmeste sirkel av rådgivere er åpent homofile menn, blant annet partiets nestformann, Florian Philippon, og talsperson Sebastian Chenu, som var en profilert homoaktivist før han gikk inn i partiet. I dag har Nasjonal front flere homofile partitopper enn noe annet parti i Frankrike. Samtidig sørger partiets konservative fløy, frontet av Le Pens niese Marion Maréchal-Le Pen, for å holde på de gamle, mindre homovennlige velgerne.

Marine Le Pens strategi har imidlertid ikke gitt partiet noe skred av homofile velgere. Spørreundersøkelser viser at økningen i tilslutningen til Nasjonal front er omtrent like stor blant homofile som heterofile velgere. Men én gruppe utmerker seg: I en undersøkelse utført av forskningsinstituttet Cevipof i 2016 oppga 38 prosent av gifte homofile menn at de ville stemme på Le Pen i det kommende presidentvalget.

Angrep på nattklubb

Også tyske Alternativ for Tyskland, som er svært opptatt av «tradisjonelle familieverdier» og hvor flere høytstående partirepresentanter har kommet med homofobe uttalelser, prøver nå å spille homofile opp mot muslimer. Partiet har blant annet hengt opp plakater i Berlin med bilder av et homofilt par og teksten: «Min partner og jeg bryr oss ikke om å bli kjent med muslimske innvandrere; for dem er vår kjærlighet en dødssynd.»

Cathrine Moe Thorleifsson ved Institutt for sosialantropologi ved Universitetet i Oslo forsker på nasjonalisme i Europa. Hun ser homonasjonalisme blant høyrepopulister i hele Vest-Europa.

– De ønsker å gjøre partiene mer spiselige, og da kan de bruke LHBT-spørsmål for å framstå som et parti i takt med sin tid. Samtidig brukes den samme strategien for å ekskludere noen andre, og da gjerne migranter fra muslimske land, sier hun.

– Hvor genuin er denne nye omsorgen?

– Den er ganske genuin, men i praksis er disse partiene ofte ikke så liberale. Hovedfokuset ligger gjerne på nasjonal identitet og ikke særrettigheter for minoriteter.

– Hvor har det blitt av det religiøst konservative høyre?

– Her er det et skille mellom Øst- og Vest-Europa. I Ungarn er for eksempel de to ledende høyrepartiene veldig motstandere av LHBT-rettigheter. Det samme ser du i Polen og Russland.

Men til og med i det religiøst konservative USA løfter ytre høyre – det vil si Donald Trump – homofile fram. Det begynte for alvor etter terrorangrepet mot en nattklubb i Orlando i juni i fjor, der 49 mennesker ble skutt og drept. Før dette angrepet, som ble utført av en radikal islamist og var rettet mot LHBT-miljøet i byen, var det opplest og vedtatt at Hillary Clinton var den som var opptatt av LHBT-spørsmål. Men etter angrepet tok Trump opp konkurransen. Han begynte å nevnte LHBT-personer i talene sine, og han tvitret blant annet: «Takk til LHBT-miljøet! Jeg vil kjempe for dere mens Hillary vil få inn flere folk som vil true deres frihet og overbevisninger.»

Noen dager etter massakren fikk Trump offisiell støtte av republikanernes LHBT-forening Log Cabin Republicans. «Aldri før har noen, og i alle fall ikke representanten for den høyeste makten i Det republikanske partiet, så tydelig markert at han står bak oss», uttalte lederen i Log Cabin Republicans, Gregory T. Angelo. «Vi homofile er ikke bare opptatt av gay-spørsmål, men like mye av migrasjon og IS», fortsatte han. Senere den sommeren arrangerte en gruppe homofile Trumps-supportere det store støttearrangementet «Wake up!», hvor blant andre Milo Yiannopoulos og Geert Wilders var invitert til å tale.

Men i den grad Trumps mål var å tiltrekke seg homofile velgere, var ikke strategien så vellykket. 14 prosent av USAs LHBT-befolkning stemte på Trump. Aldri i moderne historie har en republikansk kandidat fått lavere oppslutning i denne gruppa, ifølge Edison Research, som utførte valgdagsmålinger på vegne av en rekke amerikanske tv-stasjoner

Max Hermansens oppvåkning

Her hjemme spilte homofili en viktig rolle for den politiske oppvåkningen til en av landets mest ytterliggående islamkritikere, Max Hermansen. Han ble engasjert i spørsmål om islam da en person nær ham kom ut av skapet som homofil, forteller han til Klassekampen.

– Det har vært med på å forme mine politiske holdninger, sier Hermansen.

Han er mannen bak den norske greina av Pegida («Patriotiske europeere mot islamisering av Aftenlandet [Vesten]»). I dag er Hermansen førstekandidat for partiet Demokratene i Oslo.

– Er Demokratene opptatt av homofiles rettigheter?

– Ja, absolutt. Dette er en del av hele vårt engasjement for menneskerettigheter. Man skal ikke diskrimineres i Norge.

– Hvordan jobber Demokratene med dette?

– Først og fremst med å stoppe økningen i antallet muslimer i Norge.

– I partiprogrammet står det at dere er mot at homofile skal kunne gifte seg og adoptere?

– Jeg synes ikke det er så interessant å diskutere. Så lenge det nesten ikke finnes noen åpent homofile muslimer, viser det hvilket enormt problem vi har å gjøre med her. Vi vil at våre vestlige verdier skal gjelde i Norge.

Denne argumentasjonen går igjen hos ytre høyre i en rekke europeiske land: Rettighetskampen er underordnet den virkelige trusselen, nemlig homofobi blant muslimer. Nasjonal front i Frankrike er for eksempel motstander av likekjønnet ekteskap. Homonasjonalismen stiller seg nemlig kritisk til en av de rådende oppfatningene i LHBT-bevegelsen: at minoriteter skal ha særrettigheter.

Anna-Maria Sörberg beskriver det i sin bok som et oppgjør med den feministiske venstre-hegemonien i LHBT-bevegelsen.

Rosavasking

Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre med støtteerklæringer fra ytre høyre, vedgår Hans Heen Sikkeland, leder i LHBT-organisasjonen Fri i Oslo og Akershus.

– Det er en utfordrende og rar posisjon å være en brikke i andres fremmedfiendtlige spill, sier Sikkeland.

Han er opptatt av at den skeive bevegelsen er nødt til å være en antirasistisk bevegelse.

– Det er mange sårbare grupper i vårt samfunn. Homofile er bare en av dem, og vår kamp skal ikke brukes som argument mot en annen gruppe.

Sikkeland påpeker at selv om «homonasjonalisme» er et relativt nytt begrep, har LHBT-miljøene lenge diskutert såkalt rosavasking av politikk.

– Fenomenet er ikke nytt. Dette er noe man har snakket om lenge, særlig i forbindelse med Israel og Palestina.

I sin bok «Homonationalism» trekker Anna-Maria Sörberg fram Israel som kroneksempelet på homonasjonalisme. Hun skriver at Israel på begynnelsen av 2000-tallet ville bli kvitt sitt image som et konservativt religiøst og militaristisk land. De satte i gang kampanjen Brand Israel, som var et samarbeid mellom blant andre det israelske utenriksdepartementet og den israelske ambassaden i USA. Brand Israel blinket ut LHBT-personer som en gruppe som kunne stille landet i et godt lys, som «det eneste frie landet i Midtøsten». Resultatet ble en storstilt satsing på å markedsføre Tel Aviv som et turistmål for homofile og store overføringer til byens prideparade.

I fjor toppet det seg da turistdepartementet chartret et regnbuefarget fly for å fly inn europeere og amerikanere til paraden. Ifølge Sörberg tilsvarer kostnaden for dette opptrinnet ti ganger så mye som regjeringen årlig gir til landets LHBT-bevegelse. Flere LHBT-organisasjoner reagerte på stuntet. De hevder den konservative regjeringen ikke har løftet en finger for LHBT-befolkningen utover disse store markeringene.

Må snakke om det

Hans Heen Sikkeland betegner homonasjonalisme som et «geopolitisk spill», og mener det er svært viktig at dette blir diskutert i de skeive miljøene. I disse dager er Sikkeland travelt opptatt med Oslo Pride, som blir arrangert av Fri Oslo og Akershus. Festivalen begynte i går og skal gå hele denne uka, med konserter, debatter, filmvisninger og mye mer. Det hele kulminerer i prideparaden gjennom Oslo sentrum neste lørdag. Blant gjestene på som kommer til festivalen, er Anna-Maria Sörberg, som på torsdag skal snakke om homonasjonalisme og sin nye bok. Sikkeland er glad for at homonasjonalisme står på programmet.

– Vi må snakke mer om det og forstå det geopolitiske spillet som vi er en del av. Slik kan vi trene på å være i disse diskusjonene. Vi må forstå og agere når vi blir inkludert i et fellesskap og når det går på bekostning av andre enn oss selv, sier han.

– Samtidig finnes det homofobi i konservative muslimske miljøer. Hva skal man gjøre med det?

– Jeg tenker at man må gjøre noe med holdninger i konservative miljøer generelt. Jeg hadde en gang en kjæreste med bakgrunn fra Jehovas vitner. Det var ikke lett. Homofobi er ikke bare en trussel fra andre kulturer, men lever også i beste velgående i vår kultur. Det viktigeste vi kan gjøre er å heie fram og støtte progressive krefter i tradisjonelt konservative miljøer.

Frykten i forstedene

Forskningsinstituttet Fafo gjorde nylig en omfattende undersøkelse blant elever i førsteklasse på videregående skole i Oslo og Akershus, som viser at en firedel av norskfødte ungdommer med innvandrerbakgrunn mener homofili ikke er akseptabelt. Motstanden var særlig stor blant dem med bakgrunn fra Somalia, Marokko og Pakistan: Litt over 40 prosent av disse ungdommene svarte at homofili aldri er OK. Bare 2 prosent av dem med norsk bakgrunn svarte det samme.

Forfatter Anna-Maria Sörberg mener man må ta dette på alvor, men ikke ved å dyrke fram splittelse.

– Man må arbeide med dette som man alltid har gjort: lokalt og med all kraft. Det finnes mange mennesker i forstedene som jobber med dette, og de må få lov til å gjøre det uten denne nasjonale overbygningen om kulturkonflikt som ligger over disse spørsmålene. Jeg tror ikke homofobi bare er et kulturelt problem. Det sosioøkonomiske aspektet er like viktig å bygge inn i analysen.

– Hva mener du med det?

– I Sverige diskuteres dette som om det bare er et problem som handler om ekstreme religiøse miljøer. Disse finnes, men den store utfordringen er hvordan vi alle skal leve sammen. Veldig mange av de innvandrertette forstedene er områder som samfunnet har forlatt. Vi har nedskjæringer, bostedssegregasjon, utarming av sosiale tjenester, utrygghet, jobbmangel og økende inntektsforskjeller. Alt dette er ekstremt viktig å bekjempe gjennom politikken og samfunnet.

Splittelse på høyre flanke

Det blir ikke noen prideparade gjennom Järva i år. Initiativtaker Jan Sjunnesson har trukket seg fra den alternative høyresida i Sverige. «Jag er trett af at forknippes med höjredårar», skriver han i en e-post til Klassekampen.

Han sender noen linker som viser til en intern debatt på Sveriges ytre høyreside, der to sentrale figurer nylig har kommet med antisemittiske utsagn.

Sjunnesson er dessuten litt usikker på hvor vellykket arrangementet var.

– Det var ingen som forsto hva vi holdt på med. Skal vi gjøre det ordentlig, må vi gjøre det på arabisk og somali. Det hadde vært bra.

lines@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 17. juli 2017 kl. 14.39

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk