Klassekampen.no
Fredag 23. juni 2017
Tanker fra urtiden: Da vannkraftverkene ble bygd, tenkte man på vannet kun som potensiell elektrisitet. I dag vet vi langt mer om påvirkningene på naturen, skriver Anna Blix. Her fra Tinnsjå, 1910. Foto: Anders Beer Wilse/Dextra foto
Vannkrafta er en dinosaurnæring som ikke oppfyller enkle miljøkrav.
Krafta må temmes

Heldigvis for oss som lever i Norge i dag, fant industripioneren Sam Eyde ut at han kunne omdanne de sterke kreftene i fosser og vannfall til elektrisitet i siste halvdel av 1800-tallet. Denne ingeniørbragden er vår velstand bygd på, og vi nyter godt av den i dag både i form av billig strøm i stikkontakten og i form av et sterkt velferdssamfunn.

Samtidig som vannkraftutbygginga er grunnlag for velstanden vår og den enorme tilgangen til fornybar energi, er den også grunnlaget for norsk miljøbevegelse. Vannkraftutbygging i Norge har ført til store inngrep i naturen. For å få vannets krefter omdannet til elektrisitet, må man temme vannet. Elver har blitt demmet opp og fosser lagt i rør, for å styre vannet inn i turbiner. Vi har nå bygd ut tre fjerdedeler av vannkraftpotensialet i Norge.

I vannkraftutbyggingas storhetstid i første halvdel av 1900-tallet hadde man ikke den kunnskapen vi har i dag om naturen. Vannet som rant i elvene var potensiell elektrisitet og ikke først og fremst verdsatt som levestedene for elvemusling, laks, ørret, strandsnipe, elvesandjeger og de andre artene som lever i og av elva. Derfor er det så rart at kravene til å produsere vannkraft ikke blir strengere i takt med den nye kunnskapen vi får. I dag vet vi at minst 26 norske elver har mista laksebestanden på grunn av vassdragsreguleringer, at 758 arter som lever i eller i tilknytning til ferskvann er trua og at viktige naturtyper som fossesprøytsoner og bekkekløfter blir borte.

Da de første fabrikkene ble etablert i Norge, kunne de slippe ut hva som helst av kjemikalier i jord og vann. Akerselva i Oslo var nok i perioder både gul og rosa av alle avfallsstoffene som ble sluppet rett ut fra fabrikkene. I dag er ikke det lov lenger, fordi vi vet at det skaper store miljøødeleggelser. Det er riktignok ikke så mange fabrikker igjen langs Akerselva, men norske fabrikker har fortløpende måttet tilpasse seg nye vilkår og nye miljøregler, som har kommet på plass fordi vi har fått mer kunnskap om utslippenes påvirkning på natur og mennesker. Sånn er det ikke for vannkrafta.

Vannkraftverkenes produksjon tilpasses i dag europeiske strømpriser, og det gjør at vannstanden i vassdragene endres unaturlig. Når prisene i Europa er høye, produseres det strøm for fullt, og vannet får flomme. Når prisene er lave produserer vi mindre, og vannet samles bak demningene til neste gang prisene går opp. Det gjør at vannstanden øker og minker hele tida. Selv om det er krav om en minstevannstand, skaper denne vekslende vannstanden store utfordringer for arter som lever langs elvekanten, for fisk som gyter tett opp under vannflata, og det fører til erosjon og utrasing av kantsoner.

Da de aller fleste vannkraftverkene ble bygget ut, fikk byggerne tillatelse til å drive kraftverket på samme måte i 50 år, uavhengig av om det viste seg underveis at tørrlegginga av elva hadde store konsekvenser. Utbyggerne fremmet krav om langsiktige vilkår for å kunne gjøre den store investeringa det er å legge ei elv i rør. I 1992 ble denne regelen endra fra å gjelde i 50 til 30 år, sånn at man «raskere» kunne innføre nye miljøkrav etter som vi oppdager konsekvensene av utbygginga på enkeltarter og naturtyper. Problemet er bare at mange arter har mye kortere generasjonstid enn dette. De vil være borte før vilkårene for kraftutbygginga endres i miljøvennlig retning.

Det er ingen andre næringer som har en slik særstilling i Norge. Et viktig prinsipp i naturressursforvaltningen er at når du får tillatelse til å utnytte en naturressurs, så hviler det et viktig ansvar for å samtidig å ivareta og beskytte det ressursgrunnlaget din næring er avhengig av. Det ligger også et ansvar for å bruke av ressursene på en måte som gjør at andre interesser også kan ivaretas. Det gjelder for eksempel friluftsliv, fiske, et levende landskap og biologisk mangfold.

Til nå har det bare vært gjennomført fire revisjoner av vilkår gitt til vannkraftverk. Fram mot 2022 åpnes det for vilkårsrevisjoner av nesten 400 konsesjoner. Nå må skadene vannkraftutbygginga har hatt på naturen bøtes på. Revisjonene har gått drepende seint, fra artenes perspektiv. Tempoet i disse må økes betraktelig. Samtidig må det innføres en moderne lovgiving også for vannkraften slik at vi ikke er nødt til å vente hele 30 år til neste gang vi kan stille nye miljøkrav til det som holder på å bli en dinosaurnæring.

anna.blix@sabima.no

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 8. august 2017 kl. 14.51

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk