Klassekampen.no
Fredag 23. juni 2017
8arkivillustrasjon: Knut løvås
Kroppspress
Bullshit-filteret
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Det ligger en frihet i å ikke bli for ­opphengt i kropp og utseende. Og det finnes en teknikk som hjelper.

Det er dypt menneskelig å pynte seg, og vi ønsker alle å framstå som pene innenfor en eller annen standard, i den gruppa vi gjerne vil høre til i. Det er ikke noe galt i hverdagspyntingen. Å gi totalt blaffen i utseendet er et tegn på sykdom.

På den andre siden kan det å tenke for mye på utseendet også skape lidelse og sykdom. Og her er vi ved balansepunktet som gjør oss svært sårbare: Vi er opptatt av kropp og utseende, men samtidig må vi kunne glemme kropp og utseende, slik at vi kan engasjere oss i noe utenfor oss selv. Vi må kunne ta fri fra selvbevisstheten. Legen og filosofen Drew Leder snakker i boka «The Absent Body» om den ekstatiske kroppen. Betegnelsen «ekstatisk» peker på en kropp som ikke tenker på seg selv, men hengir seg til aktivitet og samhandling med verden. Kroppen som objekt er ute av fokus. Det betyr ikke at den ikke spiller noen rolle, men at oppmerksomheten ikke er rettet mot kroppen i seg selv, men fra kroppen og ut i verden. Kroppen som subjekt gjør det den skal, uten at vi tenker over det. Vi bruker kroppen, og vi glemmer den, slik at oppmerksomheten rettes utover mot de andre og det vi holder på med. Det dreier seg om å leve i kroppen, framfor å tenke på den.

God livskvalitet forutsetter den ekstatiske selvforglemmende kroppen. Det motsatte – kontinuerlig selvbevissthet – er utarmende og begrensende.

Grunnleggende behov som sult eller tretthet setter kroppen på dagsorden og får oss til å handle: Vi spiser og hviler. Hverdagspyntingen setter også kroppen i fokus: «Hva skal jeg ha på meg, oi, nå trenger jeg en hårklipp!». Hvis livet er i balanse, kler vi oss, klipper håret og hverdagspynter oss slik vi er bekvemme med, og åpner oss deretter for livet og verden ved å glemme kroppen og i stedet være i den og bruke den.

Men så har vi altså utviklet en kultur hvor mange går rundt og skammer seg over høyst naturlige kroppslige variasjoner, og er villige til å bruke masse tid og penger for å rette på «skavankene». Eva Tryti skrev for to uker siden i denne spalten om hvordan kroppene våre, slik de naturlig er, har blitt utsatt for økende forakt de siste tiårene, med helse­skadelig feilsøking som resultat. Jeg skal spinne videre på Evas interessante refleksjoner.

Hva er det som har tvunget fram feilsøkerblikket, hva er det som tvinger stadig flere til å sitte fast i livshemmende kroppsforbedring? Selv om årsakene til slike kulturelle dreininger er sammensatte, vet vi alltids noe.

Det har vokst fram en omfattende skjønnhetsindustri som nærmest uregulert tilbyr stadig nye løsninger på feil vi ikke visste vi hadde: «Hva med et lite løft av amorbuen? Kanskje en liten linje har sneket seg fram i ansiktet?» Løsningen på «problemene» er restylane, botox, laser eller andre nye behandlinger, som selvsagt koster flesk, men samtidig ikke mer enn at mange har anledning til å ta seg råd til det. Gjennom internett har denne industrien fått kanaler inn til oss alle, slik at vi til stadighet får tips og tilbud på hvordan vi kan perfeksjonere vårt ytre. Med ny teknologi har det også oppstått nye retusjeringsmuligheter, slik at bildestrømmen domineres av digitalt forbedrede ansikter og kropper. Idealene som framstilles i ulike medier, fjerner seg stadig mer fra den naturlige menneskelige variasjon, samtidig som vi teppebombes med tilbud på hvordan vi kan komme nærmere idealet. Som Eva skrev: «Kroppene våre er feil, men de har – får vi uopphørlig vite – forbedringspotensial.»

Skjønnhetsindustrien, markedskreftene og internett har et slags samarbeid som utnytter det sårbare i den menneskelige forfengeligheten – balansen mellom hverdagspynting og selvforglemmelsen. Når kroppen hele tiden settes på dagsorden gjennom de mest absurde og virkelighetsfjerne tilbud, er det lett for mange å tippe over. Man glemmer å glemme kroppen, og perfeksjonering av utseendet blir selve livsinnholdet. Og siden bildene vi møter er retusjerte og uoppnåelige idealer, stimuleres forbedringslysten i det uendelige. Slik vinner skjønnhetsindustrien og markedet.

«Vi fores med bilder av uvirkelige mennesker, noe som lett får oss til å tro at vi bør være misfornøyde med oss selv. Dette er bullshit», skriver journalisten Oda Faremo Lindholm i boka «Bullshitfilteret». Hun sier at vi trenger et bullshitfilter til å stenge ute ideer som blir forsøkt plantet i hodene våre. Filteret avslører at idealene som presenteres, er bullshit og skapt for å lure oss til kjøpe produkter. Ingen grunn til å bli deppa om du ikke likner den perfekte jenta/gutten i reklamen, sier Lindholm. De likner ikke på seg selv engang! Så å si alle bilder i reklame og magasiner er retusjerte, slik at de ser perfekte ut sammenliknet med idealet.

Jeg synes ideen om bullshitfilter er så god at den må spres! Tenk om vi fikk en befolkning med solid og velfungerende bullshitfilter. Da ville vi kunne kost oss med avslappet hverdagspynting framfor perfeksjonsjag. Et slikt filter installerer vi ved å ta det i bruk, altså ved å holde den litt kritiske bevisstheten høyt oppe og minne oss selv på at det reklamen og andre bilder i mediene forteller oss, er bullshit – tull og tøys, rett og slett.

At amorbuen skulle trenge et løft? Bullshit! At det er feil å ha linjer i ansiktet når man har vært voksen en del år? Bullshit! At en tenåring bør ha feilfri hud og tre centimeter lange øyevipper? Bullshit!

Bullshitfilteret kan hjelpe oss til å skru av feilsøkerblikket og stå imot uoppnåelige kroppsidealer og usunt forventningspress.

Med et fungerende bullshitfilter blir det bedre plass til den ekstatiske selvforglemmende kroppen. Vi kan hjelpe den ekstatiske kroppen ytterligere ved å bevisst vende oppmerksomheten bort fra kroppens utseende og mer over til dens fungering, trene på å flytte tanken over til alt vi kan bruke kroppen til, og som vi setter pris på (drit i om lårene er tykke eller tynne, gled deg over å kunne gå og løpe). Vend blikket ut mot omgivelsene og legg merke til hva du liker hos andre, dyrk finsøkerblikket framfor feilsøkerblikket. Kjøp Lindholms bok til tenåringen, for «Bullshitfilter» er skrevet for ungdom (spesielt unge jenter).

Ikke alle ligger under for feilsøkerblikket og perfeksjonsjaget. Selv i den mest sårbare gruppa, ungdommene, er det ganske mange som trekker på skuldrene av retusjerte idealer og koser seg med avslappet hverdagspynting. Men presset øker fra triangelet skjønnhetsindustri, markedskrefter og internett. Også godt voksne folk tror de må fikse på bagateller for å være godtatt.

Et robust bullshitfilter kan hjelpe oss. Men det beste ville selvsagt vært om vi som samfunn fikk tøylet og regulert «triangelet». Tenk om vi fikk et forbud mot retusjering i reklame og magasiner. Det er vanskelig å gjennomføre, men kanskje ikke umulig på sikt. Som Eva påpekte: Bilder beveger oss i stor grad, og det er vanskelig å tenke seg en bedring i perfeksjonsjaget uten noen lovmessige begrensninger på hvordan bilder brukes. Mange retusjerer bilder av seg selv i sosiale medier og er med på karusellen. Man kanskje kunne reklamen gis ansvar for å vise variasjonsbredden i det menneskelige ytre, framfor å innsnevre det til det uoppnåelige?

Enn så lenge får vi installere bullshitfilter ved å aktivt, kritisk og bevisst avsløre perfeksjonerings-budskap som bullshit. Så kan vi fortsette hverdagspyntingen, og samtidig glemme kroppen, og være opptatt av kroppens funksjoner mer enn utseendet. Som en pappa sa til datteren i konfirmasjonstalen: «Sett pris på kroppen, bruk den så mye du kan, og hvordan du vil. Ikke vær redd for den eller hva andre tenker om den. Den er det beste verktøyet du kommer til å ha.»

guro.oiestad@psykologi.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 8. august 2017 kl. 15.14

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk