Klassekampen.no
Torsdag 22. juni 2017
Qatar straffes for å ha sviktet diktatorenes front mot den arabiske våren.
Qatars synd

Hvor viktig det er å forstå skillene innad i islamismen er på nytt belyst gjennom den pågående krisen i Gulfen, der Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Bahrain sammen med Egypt har brutt de diplomatiske forbindelsene med Qatar og stengt all trafikk via land, sjø og luft. I flere av landene kan man nå få lange fengselsstraffer for å uttrykke sympati i sosiale medier med Qatar, som blir beskyldt for å støtte terrorisme.

Kjernen i angrepet på Qatar har lite med terrorisme å gjøre. Det som gjør Qatars politikk forhatt i Riyadh og enda mer i Abu Dhabi og Dubai har noe med islamisme å gjøre – men ikke med IS eller al-Qa’ida.

Utgangspunktet er at så vel Qatar som Emiratene og Saudi-Arabia er absolutte monarkier som ikke aksepterer opposisjonell virksomhet, langt mindre krav om folkelig medbestemmelse. Likevel valgte de forskjellig kurs overfor den arabiske våren. Mens Saud-klanen og Al Nihyan, fyrstefamilien i Abu Dhabi som styrer Emiratene, systematisk har arbeidet for å slå tilbake alle framstøt i retning demokrati i den arabiske verden, har Qatars herskere valgt en annen vei.

Emiren i Qatar er like lite demokrat som saudiske kong Salman. Som ledere for et styrtrikt, men lite og sårbart, land har Qatars fyrstefamilie, al-Thani-klanen, likevel lenge valgt en linje som tok sikte på å skaffe landet flest mulig allierte den dagen det skulle komme under press fra sine mektigere naboer.

Gjennom satellittkanalen al-Jazeera, som ble åpnet i 1996, skapte Qatar en medierevolusjon i den arabiske verden. I stedet for stramt redigerte nyhetssendinger som hyllet kongenes og presidentenes virke fra dag til dag, og som var kjemisk renset for all kritikk av regimene, fikk folk allsidige nyhetsreportasjer og ikke minst friske debatter mellom ulike syn, inkludert opposisjonelle stemmer av alle avskygninger som ikke slapp til noe annet sted. Unntaket var klart: ingen kritikk av emiren av Qatar.

Qatar brukte også av sine enorme finansielle ressurser til humanitært arbeid i områder rammet av krig og krise, og søkte en framskutt rolle som megler mellom stridende fraksjoner, som for eksempel i Libanon og blant palestinerne. Da den arabiske våren kom fikk oppstandene mot de autoritære regimene kraftig drahjelp gjennom al-Jazeeras rapportering. Samtidig søkte Qatar å bygge sterke relasjoner til det de så som framtidas dominerende trend i en demokratisert arabisk verden: Det muslimske brorskap og tilsvarende islamistiske bevegelser, som det tunisiske al-Nahda og Marokkos Parti for rettferdighet og utvikling.

Det er dette siste som er Qatars fremste synd sett fra Riyadh og Abu Dhabi. Den moderate hovedstrømmen av islamister var en ledende kraft i oppstandene mot diktaturene, og sto fram som vinnere i en rekke land der våren 2011 ledet til frie valg. Hos herskerne i Saudi-Arabia og Emiratene framstår dette som en dødelig trussel mot det eneveldet de utøver. Ikke bare representerer disse islamistene den oppfatningen at folket bør velge sine ledere, men de framstiller dette som den riktige fortolkningen av islam.

Saudi-Arabia ønsker å framstå som islams høyeste beskyttere. Men i kongedømmets offisielle wahhabi-doktrine avvises demokratiet for det første som et angrep på Guds suverene rett til å gi lover, og ikke minst som et brudd på muslimers absolutte plikt til å være lydig mot herskeren, uansett hvor urettferdig denne måtte være. IS deler langt på vei dette synet, bare at de ikke vil anerkjenne Saud-familien som herskere.

Når Brorskapet forfekter et demokratisk politisk system i islams navn, gjør det dem mye farligere enn IS for de eneveldige herskerne. I 2013 erklærte da også både Saudi-Arabia, Emiratene og Egypt Brorskapet for en terrororganisasjon, uten noe belegg i virkeligheten. Når disse statene anklager Qatar for å støtte terrorister, mener de i klartekst at Qatar nekter å bryte båndene til Brorskapet og fortsetter å gi dem taletid på al-Jazeera. Slik blir kampanjen mot den eneveldige fyrsten i Doha paradoksalt nok et angrep på reformkreftene i den arabiske verden.

I diskusjonene om terrorisme for tida blir det helt riktig påpekt at det er nødvendig å skille mellom islam og islamisme. Qatar-krisa bør minne oss på at det er minst like viktig å skille mellom ulike typer islamisme.

b.o.utvik@ikos.uio.no

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Anne Kalvig skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 8. august 2017 kl. 14.20

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk