Klassekampen.no
Torsdag 22. juni 2017
I trygge hender? Når vi stoler altfor mye på teknologi, kan det føre til at for eksempel piloter ikke lenger husker de grunnleggende flyferdighetene sine, skriver Bjørn Vassnes. Foto: Pixabay
Vi både overvurderer hvor mye vi selv vet, og stoler altfor mye på teknologi. Kombinasjonen kan bli dødelig.
Kunnskapsillusjonen
Det største problemet er ikke at vi vet for lite – men at vi ikke vet hvor lite vi vet.

psykologi

At verden blir mer kompleks, får vi kontinuerlig nye beviser på. Særlig teknologiutviklingen synes nå å gå langt over de fleste lederes og politikeres kompetanse. Ingen helsetopper hadde anelse om at pasientdata kunne være på villspor; dette var noe de regnet med at de innleide ekspertene hadde kontroll på. Og ingen synes å ha noen anelse om hva de store IT-selskapene er i stand til å kontrollere.

Er sauer bra eller dårlig for klimaet? Og hva med e-sigaretter, bør de forbys eller subsidieres? Vi har rotet rundt dieselbiler i friskt minne: Først får man folk til å kjøpe dem, så vil man å ha dem vekk. Og nå melder svenske SVT at elbilers batterier er så klimauvennlige at elbiler kan være verre enn dieselbiler.

Fakta:

Besserwissere:

• Vi vet mye mindre enn vi tror, skriver kognisjonsforskerne Steven Sloman og Philip Fernbach i den nye boka «The Knowledge Illusion».

• Sloman og Fernbach spør seg hvordan vi klarer oss med vår begrensete hjernekapasitet i en informasjonsrik verden.

• Svaret ligger i at våre sivilisasjoner er bygget på kunnskapsdeling og kollektiv kunnskap, mener de.

• Enkeltmennesker har likevel en tendens til å overvurdere egen kunnskap.

Mat uten DNA

I en stadig mer uoversiktlig verden, er det et paradoks at mange synes å tro at de i dag forstår mer av hvordan ting virker, ikke mindre. Dette viser seg blant annet i debattene på nettet, som blir mer og mer polariserte, med skråsikre meninger om alt fra islamsk teologi til karbonbalansen i atmosfæren. Og fram mot valget vil vi oppleve hvordan også partiene mener at de har enkle svar på de vanskeligste spørsmål – mens de andre er fullstendig på villspor.

Samtidig som dette skjer, viser undersøkelser hvor lite folk faktisk skjønner av verden rundt seg. En amerikansk undersøkelse viste for eksempel at 80 prosent av dem som svarte var for å gjøre det lovpåbudt å merke matvarer som inneholdt DNA. Og vi skal ikke være sikre på at opplysningsnivået er så mye høyere her hjemme: Uformelle spørreundersøkelser har vist at mange foretrekker «genfrie» tomater.

Det største problemet er imidlertid ikke at folk vet så lite, men at de ikke vet hvor lite de selv vet. Dette hevder i hvert fall kognisjonsforskerne Steven Sloman og Philip Fernbach i boken «The Knowledge Illusion» (Macmillan, 2017). Gammelt nytt, tenker du kanskje, men Sloman og Fernbach viser at dette problemet er blitt større på grunn av internett.

Oppdaterte pasienter

Folk som har sjekket noe på nettet, tror de vet mer om en sak – for eksempel om hva slags medisiner som hjelper mot en sykdom – selv om dette ofte er tvilsom informasjon. Dette er i ferd med å bli et problem for mange leger, som nå må bruke mye tid på å krangle med sine «oppdaterte» pasienter. Det virker også som det å «vite» at det finnes informasjon tilgjengelig der ute, gjør at folk blir mer sikre på sin egen kunnskap.

Eller kanskje heller: Det gir dem en illusjon om kunnskap. Slike illusjoner har vi alltid hatt, fordi det er umulig for enkeltpersoner å vite alt vi trenger. Vi er avhengige av en kognitiv arbeidsdeling, og nå enda mer enn før. Ingen kan være ekspert på alt.

Teknologi er ikke nok

Man må i mange tilfeller bare stole på at andre folk vet mer enn en selv. Vet du hvorfor flyet du tar sjansen på å reise med, faktisk holder seg i lufta? Kan du være sikker på at det partiet du stemmer på, vet hvordan de skal ta vare på pensjonspengene dine? Vet du hvordan den pillen legen din skriver ut til deg, virker? Neppe, men det ville vært håpløst å gå rundt å lure på alt dette og prøvd å sjekke opp alle svarene på Google. Kunnskapsillusjonen er en slags forsvarsreaksjon, en mekanisme som hjelper oss til å overleve i en kompleks verden.

Stort sett har denne ordningen fungert. Legene har som regel gitt oss riktig medisin, pilotene har visst hvordan de skal styre fly. Og politikerne har greid å holde nasjonen flytende. Men spørsmålet er om vi kan ta dette for gitt lenger, om vi kan fortsette å stole på at om det er noe vi selv ikke vet, så har vi andre vi kan overlate det til, eventuelt google det opp.

Det er allerede mange eksempler på at det har gått galt med folk som stolt for mye på teknologien: Folk som har kjørt utfor veien fordi de gjorde som GPS-en sa. Piloter som har begått fatale feil fordi de overlot for mye til instrumentene. En rapport bestilt av de amerikanske luftfartsmyndighetene konkluderte med at pilotene hadde blitt for avhengige av automatisering og manglet grunnleggende flygerferdigheter. De tror de er bedre til å fly enn de egentlig er.

Metoden som funker

Men hvordan få folk til å ikke overvurdere sin egen kunnskap? Psykologen Frank Keil fant en metode: Be folk å forklare hvordan noe de mener de forstår, henger sammen. For eksempel hvordan et toalett virker. Eller drivhuseffekten. Eller det parlamentariske demokratiet. Når de så får problemer med å gjøre dette, får de også en mer realistisk oppfatning av sin egen kunnskap.

Sloman og Fernbach har fulgt opp Keils forskning, og kommet fram til at hans metode, det å be om en kausal forklaring, ikke bare gjør folk mer ydmyke med hensyn til egen kunnskap, men også mindre skråsikre og dermed mindre tilbøyelig til polarisering. De fant også at dette var den eneste metoden som fungerte. Det var ikke nok bare å tenke over en sak, og i hvert fall ikke å tenke ut flere grunner til å mene det man i utgangspunktet mente. Slike tanker tjente som regel bare til å befeste inngrodde oppfatninger. Det er også derfor det å diskutere ting sammen med kun meningsfeller, bare stadfester holdninger. En praksis som også er blitt lettere på grunn av internett: Man velger seg «venner» man er enig med, fordi man liker å bli bekreftet, ikke motsagt.

Ikke alt kan diskuteres

Men de fant også at det var en type saker der ingen diskusjoner hjalp: om verdier vi holder hellige. Der nytter det heller ikke å etterspørre noen årsaker til at folk mener det de gjør. Dette gjelder ikke bare religiøse trosspørsmål. Det kan også være rene faktaspørsmål, knyttet til temaer som for eksempel global oppvarming eller økonomisk politikk, som noen har klart å gjøre til noe som likner verdispørsmål. Dermed kan de unndras en rasjonell diskusjon.

Dette er derfor en lur taktikk for politikere som vil ha støtte til en sak, uten å ha plagsomt gode argumenter. Dette kan blant annet være en grunn til at ingen nye fakta om klimaet synes å gjøre inntrykk på den republikanske velgermassen i USA, selv blant dem som har høy utdannelse. Det å være for eller imot klimatiltak er blitt et moralsk spørsmål, og da hjelper det ikke med diskusjon.

viten@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 8. august 2017 kl. 14.29

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk