Klassekampen.no
Onsdag 21. juni 2017
Bestillingsverk: Statlig jobbskaping var et aktivt virkemiddel under New Deal, skriver Ebba Boye. Dette veggmaleriet, som forestiller konstruksjonen av en demning, ble bestilt av myndighetene i USA. Maleri (utsnitt): William Gropper, 1939
Hva er best: garantert inntekt eller garantert jobb?
Det er nok å gjøre

I USA jobber en gruppe nytenkende økonomer med en gammel idé: Retten til å ha en jobb å gå til. De mener en jobbgaranti vil løse en lang rekke av utfordringene USA står ovenfor. Det er for mange uløste oppgaver og for mange ledige hender. For mange mennesker som kan jobbe, men som ingen vil ansette.

Mark Paul, som er tidligere økonomirådgiver for Bernie Sanders, mener staten bør garantere alle innbyggere arbeid med en lønnsskala som starter på tolv dollar i timen og inkluderer helseforsikring. William Darity fra Duke University har regnet ut at dette vil koste 750 milliarder dollar, men at det vil tjenes inn fordi staten da kan kutte i andre ytelser og få økte skatteinntekter med økonomisk vekst og økt produktivitet. Pavlina Tcherneva fra Levy Institute argumenterer for en nedenfra-og-opp-tilnærming, der lokale, ideelle aktører får ansvaret for å skape jobbene, mens myndighetene tar regningen.

Noen frykter at robotene er i ferd med å ta over jobbene våre slik at menneskelig arbeidskraft blir overflødig. Men er det ikke egentlig en enorm mulighet at produksjonen av varer og enkelte tjenester blir mer produktiv? Dette frigjør arbeidskraft til å løse en rekke behov i samfunnet vårt, oppgaver som per i dag ikke blir løst fordi ingen er villige til å betale for det. Vi trenger folk til rense havene våre for plastikk, flere gode hoder og varme hender i eldreomsorgen, ungdomsarbeidere, leksehjelpere, og fotballtrenere. Arbeidsløshet er en enorm sløsing med samfunnets ressurser.

Paul påpeker at det finnes store grupper i samfunnet med stor arbeidsevne, men som blir strukturelt utestengt på grunn av rasisme og fordommer. I USA er arbeidsledigheten for afroamerikanere dobbelt så høy som for hvite, uavhengig av utdanningsnivå. Folk med tidligere fengselsdom sliter med å igjen bli en del av samfunnet. Mange med nedsatt funksjonsevne har overskudd til å jobbe, men sliter med å finne arbeidsgivere som er villige til å tilrettelegge. Ved å gi disse gruppene muligheten til å jobbe, utnytter samfunnet de samlede ressursene på effektiv måte, og store befolkningsgrupper vil løftes ut av fattigdom og av sosiale ytelser.

En slags koalisjon av milliardærer, miljøvernere, liberalister og sosialister jobber for en lignende, men likevel svært ulik løsning på verdens fattigdomsproblemer. Istedenfor å garantere alle en jobb, vil de garantere alle en minimumsinntekt, en såkalt borgerlønn. Bevegelsen vokser, og forrige uke stemte Hawaii for å starte en utredning. Argumentet er blant annet at når robotene tar over jobbene våre, er det nødvendig å finne andre måter å sikre folks levegrunnlag.

Borgerlønn vil kunne sikre livsgrunnlaget for millioner av mennesker og gi dem mulighet til å leve friere liv. Men når det først skal tenkes store tanker om hvordan samfunnet vårt kan organiseres best mulig, bør debatten handle om garantert jobb – ikke garantert inntekt.

For det første vil de fleste forslagene til borgerlønn gi en mye lavere inntekt enn lønnen som følger med jobbgarantien. Jobbgaranti handler ikke bare om å overleve, men om å leve. Mens borgerlønn gir folk mulighet til å ta seg fri for å ta vare på barn, syke og eldre, gjør jobbgarantien det mulig å bygge fellesskapelige omsorgstjenester med et høyt kvalitetsnivå. Jeg vil påstå at det siste gir bedre vilkår for kvinnefrigjøring.

Arbeidets rolle for folks selvrespekt, inkludering og frihetskamp er omdiskuterte tema på venstresiden. En uønsket effekt med borgerlønn kan fort bli at folk blir låst i passivitet og utenforskap. En jobbgaranti kan gi folk et fellesskap og mulighet til utnytte evnene sine. Grunnen til at IT gründerne i Silicon Valley har kastet seg over denne ideen, er kanskje at det gjør det mulig å opprettholde det eksisterende systemet, samtidig som det finnes et visst nivå av kjøpekraft i befolkningen til å kjøpe tjenestene deres.

Statlig jobbskaping er ikke en ny idé. Det var et aktivt virkemiddel under Roosevelts New Deal på 1930-tallet, i Norge var det en viktig del av den rødgrønne regjeringens krisepakke i 2008. Her hjemme handler mye av debatten om problemene i Nav – problemer som i stor grad ville blitt løst om de faktisk fantes jobber å tilby folk. Vi har ikke like mange uløste oppgaver som de har i USA, men vi har mer enn nok å ta tak i.

eaboye@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Camilla Øvald, Chr. Anton Smedhaug og Ebba Boye skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 8. august 2017 kl. 13.26

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk