Klassekampen.no
Tirsdag 20. juni 2017
Seinvakt: Å arbeide seint på kvelden og på natta skader døgnrytmen og øker risikoen for feil og uhell, skriver Ebba Wergeland. Foto: Oscar Bazaldua/Flickr
Ansvaret for arbeidstida burde ikke hvile på hver enkelt ansatt.
Ta natta tilbake

Sola går sin gang, uansett hva Stortinget vedtar. Den styrer døgnrytmen og behovet for avkopling og søvn. Arbeidsmiljøloven sier at vi bare unntaksvis skal være på jobb mellom klokka 21 og 6.

Den 1. juni vedtok Stortinget å gjøre natta kortere. Det blir lov å avtale med hver enkelt ansatt at de «på eget initiativ» kan arbeide mellom kl. 21 og kl. 23. Hvis timene fra 21 til 23 ikke lenger skal skjermes, går det utover søvnen. Det er i timene fram mot midnatt at døgnrytmen og søvnbehovet sammenfaller slik at det er lett å sovne og få tilstrekkelig lang søvn før døgnrytmen vekker deg. Kommer du ikke i seng før på etternatta, blir det vanskeligere. Sjansen for at du er trøtt på jobb, er også større om kvelden, og risikoen for uhell og feilhandlinger øker. Det er altså gode grunner til at samfunnet gjennom loven har skjermet disse timene. Noen må alltid arbeide seint, men færrest mulig.

Før fagforeningene kom, var alle avtaler individuelle. I Norge har fagforeningenes avtalerett gitt oss bedre arbeidsvilkår. Men de første fagforeningene visste godt at avtaleretten ikke var nok. Derfor krevde de at arbeidstida skulle lovfestes.

Flertallet i «Arbeiderkommisjonen av 1885» som forberedte den første arbeidervernloven, støttet arbeiderkravet om lovbestemt normalarbeidsdag. Men mindretallet, arbeidsgiverrepresentantene og Høire, ville holde arbeidstida utenfor loven. De ville ha individuelle avtaler: «Ved Lov at træde i Veien for at voxne Mænd efter beste skjøn bruger sine Arbeidskræfter og selv bestemmer, hvorledes de skal nyttiggjøre sin Tid, vil imidlertid efter Mindretalets Mening, være fuldstændig i Strid med de Bestræbelser for Personlighedens Frigjørelse i enhver Retning, der er den Moderne Udviklings høit Skattede Særkjende.»

Flertallet, de to arbeiderrepresentantene og Venstre, avviste snakket om arbeidernes frivillighet. Arbeiderne var avhengige av arbeidsinntekt og arbeidsgiver: «Det ligger aabent i Dagen, at der staar mange Midler til Raadighed for den Arbeidsgiver der vil fremtvinge en arbeidstid der er længer enn hans arbeidere ønske den.» Men Stortinget fulgte mindretallet.

Normalarbeidsdagen kom ikke før i 1915. Motstanderne hevdet riktignok at lovfesting var et unødvendig inngrep i partenes rett til å ordne opp seg mellom: «Arbeidernes fagorganisationer er nu saa mægtige og maalbevisste, at de fuldt tilstrækkelig kan vareta arbeidernes interesser.» Men Sosialdepartementet ville ikke overlate reguleringen av arbeidstida til partene. Fagbevegelsen var ikke like sterk overalt, og loven skulle sette grenser mot skadelige arbeidstider. Partene kunne fortsatt forhandle seg fram til bedre vilkår. Normalarbeidstida ble lovfestet til ti timers dag og 54 timers uke. Ved stortingsvalget i 1915 hadde arbeiderklassen for første gang alminnelig stemmerett. Vedtaket om normalarbeidsdagen viste at det ga politisk makt.

Men femti år seinere hadde LOs representanter glemt historien. I Arbeidstidskomiteen av 1964 støttet de arbeidsgivernes gamle ønske om å holde arbeidstidsavtalene utenfor loven. Og i 1968 fulgte Stortinget rådet. En lovendring ga store fagforbund rett til å inngå arbeidstidsavtaler «uten hinder av de grenser for arbeidstidens lengde som er fastsatt». Det ble sagt at «vernemotivet og de sosiale velferdsgrunner er trådt i bakgrunnen.» (Odd Friberg: «Arbeidervernloven», 1970) Begrunnelsen var utrolig blåøyd og holder i alle fall ikke i dagens konkurranseklima.

I 1968 ga LO fra seg lovvernet fra 1915 med ufravikelige minstekrav til arbeidstid. Siden da er det stadig blitt vanskeligere, både for lokale og sentrale tillitsvalgte, å si nei til ekstreme ordninger. Det er ikke bare arbeidsgiverne som presser på. Rambo-ene i egne rekker er minst like ivrige.

Arbeidstider er viktige både for de ansattes helse og sikkerhet, og for viktige samfunnsinteresser som pasientsikkerhet, trafikksikkerhet og transportsikkerhet. Det er helt utrolig at Stortinget fortsatt overlater ansvaret for arbeidstidsreguleringen til partsforhandlinger. Det betyr at lokale hensyn går foran hensynet til folkehelse og samfunnssikkerhet, som forhandlerne sjelden har kunnskap om. Til høsten trenger vi et nytt storting som ikke bare flikker på de siste blå-blå lovendringene, men som retter opp tabben fra 1968.

ebba-we@online.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager. Ebba Wergeland er gjesteskribent. En lengre versjon av teksten sto i LO-Aktuelt nr. 10.

Artikkelen er oppdatert: 8. august 2017 kl. 12.12

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk