Der senkapitalismen våres, bokstavelig talt, i skyggen av ruinene til den sovjetkommunistiske utopi, til lyden av kosmopolitisk techno fra Berlin og Detroit.

For noen er techno drevet fra basstrommer dunkende repetitivt i fire fjerdedeler, de minimale bassfigurene og de en gang futuristiske, i dag nostalgisk drømmende, dronende akkordene, lydteppene og nestenmelodiene, og alkymien som oppstår når fintfølende DJ- eller produsentfingre sakte, gradvis tvinner disse elementene ut og inn av hverandre, en slags lydarkitektur man kan danse til. For enkelte er alt dette også knyttet til ideer, om den posthuman(istisk)e tilstanden samfunnet ubønnhørlig beveger seg mot, om den tradisjonelle industriens kollaps i den vestlige verden, om lengsel etter kosmos med føttene plantet i gatenes realiteter som sement ...