Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Plastisk er fantastisk: I popmusikken kan overflate trumfe dybde, særlig når det er grunt på det dypeste.

Tidsvitne

The Look: Ziggy Stardust trer selvsikkert inn i åttitallet. Foto: katyperry.com

Katy Perrys nye album er et delvis fornøyelig mageplask som treffer bredt, men kanskje ikke bredt nok.

Vi er i femte sesong av tv-serien «Girls», midt i Tokyo, i fargerike og sprudlende omgivelser som roper gøy – og skravlebøtta Abigail sier til skravlebøtta Shoshana: «I mean, honestly, I feel, like, I’m inside, like, Katy Perry’s vagina.» Toppen av moro, liksom, Tokyos gater og Katy Perrys vagina, en Mario-verden under rosa skyer der det regner fargesprakende konfetti. For det er jo den popstjerneauraen Perry har pyntet seg med, som en uangripelig hitmaskin med et forførende smilefjes på lur, tegneserie-varianten av tegneseriens Wonder Woman, klar for å sprute pisket krem fra bh-en når som helst, omtrent like subtil som en ekstra stor Big Mac-meny.