Klassekampen.no
Mandag 19. juni 2017
Røykehjørnet: Jeg så kropper tynget av år med hardt arbeid, stress og bekymringer, skriver Wencke Mühleisen. Foto: Joe Erlewein, Flickr
I sykehusets korridorer trer forskjellssamfunnet fram på uvante måter.
Kroppens klasse

Et av mine kjære mennesker er alvorlig syk. Et menneskets kamp med sykdom og forestående død hører til noen av livets mest fortettete emosjonelle og sosiale erfaringer – både for den syke og hennes nære. Kjærlighet, svik og tanker om framtiden for de gjenværende kan føre til alt fra rystende konfrontasjoner, forsoning, felles tilstedeværelse i hverdagslighetens velsignelse og dyp erkjennelse. Sykdom og svekkelse er enestående og ulikt for hvert menneske – og på samme tid er det en universell erfaring. Vi skal alle dø. Men det er ikke det felles menneskelige ved sykdom og død jeg har tenkt på alle timene jeg har tilbrakt på sykehuset den siste tiden. Nei, det er snarere det som skiller oss.

Gjennom livet tar vi alle del i noen fellesarenaer der vi møtes på tvers av det som ellers skiller oss. Jeg tenker på barnehage, skole og sykehus. Disse fellesarenaene er velferdsstatens smykker, eller essensen i universelt utformede velferdsrettigheter. Der møtes i prinsippet fattig og rik, hvit eller svart, streit eller skeiv i et fellesskap og tar del i hverandres erfaringer. Det er verdien av dette sammenbindende limet i samfunnet som gjør at økende privatisering, det å basere skole eller helsevesen på enkelte gruppers betalingsevne, religion eller andre kategorier som skiller oss, møter så heftig motstand fra venstresiden.

Hun som får sin ukentlige infusjon med cellegift og selv jobber som hjelpepleier i helsevesenet, kan ligge ved siden av henne som er direktør for en stor bedrift, som også får sin ukentlige dose. Det er slettes ikke sikkert de har ork til å snakke med hverandre, men muligheten er der. Jeg har gått gjennom korridorene, møtt pårørende og pasienter ved kaffemaskinen i gangen, stirret stumt på besøkende i heisen, og fulgt mitt kjære menneske gjennom sykehuslabyrinten, fulgt henne den nå for henne ufattelige lange strekningen ut i det fri, et godt stykke unna inngangen, for i all slags vær å ta seg en sigg. Da har jeg umerkelig begynt å samle på inntrykk fra syke kroppers estetikk. Det er mulig å gjenkjenne kroppsholdning, ansiktsuttrykk og gange på mennesker som har smerter, er berørt av eksistensiell angst og bærer på bekymringer.

Det jeg falt i tanker om, var særlig klasseaspektet ved kroppsestetikken. Jeg begynte å betrakte pasientene med et blikk for sosiale distinksjoner. For kroppen er aldri helt naken og umerket om den så er aldri så avkledd.

Jeg så under- og overarmer med tatoveringer, ankler legger og nakker merket på samme vis. Jeg så kropper preget av lang tids overvekt og kanskje usunne, men billige, lett tilgjengelige matvarer, kropper tynget av år med hard eller ensformig belastning, stress og usikkerhet. Jeg la merke til hvem det var som samlet seg et godt stykke unna inngangen med røykerrynker over leppene og dype stemmer for å ta en røyk, mens de var tilkoblet stativer som de trillet med seg som en absurd tvilling, med medisiner og væskeoverføringer som stille dryppet inn i årene deres. Jeg funderte på forskjellen mellom en diskre sølvlenkes estetikk sammenlignet med en turkis emaljert blomst rundt halsen. Ja, jeg mente å kunne klassifisere deodoranters og parfymers klasseaspekt. Var jeg i ferd med å utvikle et hysterisk sensitivt blikk for forskjeller på grunn av venting og bekymringer om mitt kjære menneske?

Jeg klarte ikke å slutte med mine registreringer. Jeg funderte over hva disse kroppenes klasseestetikk hadde å si i møte med de ulike yrkesgruppene som rengjøringspersonale, hjelpepleiere, sykepleiere og leger. Hvilke pasienters humor eller måte å uttrykke smerte og bekymringer på, ville appellere til hvilke av disse yrkeskategoriene? Når kunne det være en fordel å uttrykke seg folkelig eller med språket som følger med penger og posisjoner? Gir leger litt ekstra når de gir informasjon, idet de møter pasienter som matcher deres klasse, utdanningsnivå og sosiolekt? Hvilken kroppsestetikk, hvilke uttrykksmåter, hvilke blader, tidsskrift eller bøker på nattbordet utløser mest gjenkjennelse, kommunikasjon og dermed omsorg hos hjelpepleiere eller sykepleiere?

Og så. Til slutt. Når døden før eller siden inntreffer. Finnes det da også en dødens estetikk? Hvordan ordnes døden? Og har den også et klasseaspekt, en dødens sosiolekt? Klart den har. Men det skal jeg ikke skrive om her. Det orker jeg ikke nå.

wencke.muhleisen@stk.uio.no

Feministene Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton og Hedda Lingaas Fossum skriver i Klassekampen mandager.

Artikkelen er oppdatert: 8. august 2017 kl. 11.00

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk