Klassekampen.no
Lørdag 17. juni 2017
Løftet fram: Ole Olsen Lian, fotografert cirka 1920. Foto: Oslo Museum/Wikimedia
Biografi: Selv arbeiderbevegelsen består av individer. En av de mest betydningsfulle var Ole O. Lian.
Arbeiderklassens strateger

Ole O. Lian ledet LO fra 1906 til sin død i 1925. I denne perioden gikk organisasjonen fra noen få titusener medlemmer, til å organisere mer enn 140.000 arbeidstakere – for så å miste en tredjedel av medlemmene igjen på begynnelsen av 1920-tallet. Han var LO-leder i en tid der Norge toppet statistikken over arbeidsdager tapt i konflikt, mange av dem i form av lockouter fra arbeidsgiverne. Flere av disse konfliktene var bitre, langvarige og dramatiske.

I tillegg sto de interne stridighetene i kø. Fragmenteringen av arbeiderbevegelsen som hadde tatt til noen år før utbruddet av første verdenskrig skjøt fart, og i årene som fulgte gikk arbeiderbevegelsen under i mange land. Noen steder som følge av fascistisk reaksjon, i øst under jernhælen til det fremvoksende, kommunistiske ettpartidiktaturet. Arbeiderbevegelsen sto overfor noen grunnleggende taktiske og strategiske veivalg: Mellom reform og revolusjon, kompromiss og kamp – og mellom demokrati og diktatur.

Nils Henning Hontvedts bok er et kjærkomment bidrag til å løfte Lian frem som den viktige arbeiderlederen han var. Sammenliknet med mannen som gjerne er blitt fremstilt som Lians motstykke, Martin Tranmæl, har Lian nærmest havnet i skyggene. Dels skyldes det nok at han er mindre «spennende». Tranmæl var utfordreren som ledet an opposisjonen og «den nye retning», som krevde revolusjon og truet med dynamitt i borehullene; Lian manet til samhold og anbefalte gradvise endringer. Slikt blir det gjerne ikke ikoniske fotografier eller statuer med hyttende never av.

Fakta:

Sakprosa

Nils Henning Hontvedt

Landshøvding og

samlingsmann.

Landsorganisasjonens leder Ole O. Lian og kampen om norsk fagbevegelse

Res Publica 2017, 347 sider

Til gjengjeld lyktes Lian med det som for ham ble en livsoppgave: Å bevare den organisatoriske enheten i fagbevegelsen, og legge fundamentet for at den politiske delen av arbeiderbevegelsen igjen ble samlet. Riktignok skjedde det etter hans død, og uten det lille kommunistiske mindretallet som forble i NKP – men i det store og hele klarte norsk arbeiderbevegelse å forbli samlet. Lian tok også viktige, tidlige initiativer til det som skulle bli det norske trepartssamarbeidet, og for å møte fascistisk mobilisering med aktiv krisepolitikk.

Hontvedt lykkes godt med å få frem den viktige rollen Lian spilte, og formidler forbilledlig klart hvilke vanskelige dilemmaer Lian og hans samtidige sto overfor. Som leder var ikke Lian en som først og fremst «holdt igjen», tvert imot var han åpen for kritikk og nye ideer. Hontvedt viser hvor villig han var også til å foreta nokså radikale endringer – så lenge det skjedde med tiden til hjelp, uten forhastede konklusjoner. Den radikale vinden kunne slik Lian så det både «føre til opprydding og fornyelse – eller den kunne komme til å virke ødeleggende».

Hontvedt argumenterer for at tiden Lian tilbrakte blant anarkistene i hovedstaden på 1890-tallet gjorde han godt rustet til å gå inn i disse ideologiske linjedebattene, både fra talerstolen og på papiret. For en som gjentatte ganger har lest Lians taler, som den han holdt på den skandinaviske arbeiderkongressen i 1912 (tilgjengelig på UiBs database Virksomme Ord), er det nærliggende å støtte den hypotesen. Sannsynligvis bidro i alle fall denne ideologiske ballasten til at Lian kunne møte Tranmæls «halvsyndikalisme» – eller hva man nå vil kalle programmet til den norske fagopposisjonen – med større forståelse og nysgjerrighet enn hva en del av de andre lederne i «den gamle retning» gjorde.

Dessverre kommer Lians talent som taler og skribent litt dårlig frem i boka. Hontvedt har primært valgt å referere standpunktene fremfor å sitere ham. Muligens er det motivert av et ønske om å gjøre teksten mer tilgjengelig for nåtidige lesere, men jeg er ganske sikker på at et sterkere innslag av Lians eget språk ville gjort en god bok enda bedre. Sannsynligvis ville det også gjort boka mindre refererende i stilen. Det siste er et ganske fremtredende trekk ved boka, som i liten grad handler om mennesket Ole O. Lian, og som først og fremst lener seg på et kildegrunnlag bestående av kongressprotokoller og avisartikler. Også de mer personlige anekdotene, som utfyller bildet av Lian, er primært hentet fra talene og tekstene hans – som den om Lians opplevelser på sommerferie i et hus foreldrene hans hadde leid på landet. Lian fortalte flere ganger om hvordan han hadde gått tur til skogen, bare for å bli møtt av et skilt der det stod «Uvedkommende forbydes Adgang». Han gikk videre til et lite vann i nærheten, og møtte et liknende skilt der. Lian fortalte at han og andre fra arbeiderklassen opplevde det på samme måten da de ville inn på Storting og i kommunestyrer: Overalt var det som om det sto et skilt: «Uvedkommende ingen Adgang!» «Vi plukket plakatene ned en etter en, og det skal vi fortsette med!», sa Lian.

Slike historier skulle man som leser gjerne fått flere av. Likevel lykkes boka godt med det jeg oppfatter som dens hovedanliggende: Å løfte Ole O. Lian frem fra skyggene, og vise hvilket betydelig bidrag han ga både til den internasjonale og nordiske arbeiderbevegelsen, og til det norske samfunnsbyggverket.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. juli 2017 kl. 15.08

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk