Klassekampen.no
Lørdag 17. juni 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Når det fineste du har i livet blir sett på som et problem.
La oss feire ramadan med en annerledes samtale om islam

«Endelig er hele familien samlet... kjærlighet! Det er ramadan! Peace & love til alle :)»

For noen dager siden kunne jeg lese dette på Facebook. En venn av meg med røtter fra et land i Midtøsten la ut et bilde der tre generasjoner var samlet. De satt rundt et stort og bugnende bord, stappfullt av fargerike retter, og så inn i kameraet. Alle så lykkelige ut.

Liknende ting har jeg fanget opp hos mange av mine praktiserende muslimske bekjente. Under ramadan er det som om de slår om til et annet gir. De skriver mindre på Facebook, de krangler mindre, de snakker mindre om islamofobi eller ting som skjer i verden som de ikke liker.

I stedet fokuserer de på bønn, inderlighet, åndelighet. Dagene – særlig her i nord – kan være ekstremt slitsomme. Ingen mat og ingen drikke, fra soloppgang til solnedgang. De blir trøtte, de blir irritable, de får vondt i hodet.

Men så, når kvelden kommer, er det som om alt likevel er verdt det. Etter at solen har gått ned og de har bedt den rituelle bønnen, er det iftar – måltidet som bryter fasten. Maten er blitt forberedt gjennom mange timer, de er sammen med menneskene de er glad i, de spiser, de ler, de gleder seg. De føler seg nærmere Gud. Så får de seg noen timer søvn, og stålsetter seg for en ny dag med faste.

Samtidig som dette foregår hos mange av muslimene her i Norge, har vi fått en ny politisert debatt om islam. Terrorangrepene i London har ført til en diskusjon om hva som driver jihadistene. Er det islam? Ideologi? Fundamentalisme? Og hvilket ansvar har moskene?

Samtidig, uten at det har noen sammenheng med terrorangrepene, har regjeringen foreslått å forby nikab i skolen. Det er ekstremt få jenter som bruker eller har brukt nikab i den norske skolen. Likevel kan det finnes gode argumenter for et forbud. Men når muslimer ser at norske politikere er så opptatt av et fenomen som angår såpass få, er det en del som får en følelse av at man er ekstra opptatt av muslimers gjøren og laden. De kan da lett sitte igjen med følelsen av at islam blir ansett som et problem i seg selv.

Det er ikke rart at disse diskusjonene oppstår. Gitt at verdenssituasjonen er som den er, ville det vært rarere om vi ikke diskuterte islam i det hele tatt. Men det man skal huske på, er at enhver diskusjon om islam handler om noe som for veldig mange mennesker er det fineste de har i livet sitt. Det som for dem er det viktigste, vakreste, det mest verdifulle – det blir assosiert med terror og vold.

Under ramadan blir det enda tydeligere enn ellers. Mange har fortalt meg at det er nå, under fastemåneden, at de opplever å komme inn i det de ser på som hjertet av islam. De prøver å be. De prøver å gi til de fattige. De prøver å dele.

«Har jeg noen blant Facebook-vennene mine som ikke har noen å spise iftar med? Vårt hjem er åpent! Ingen må være alene under ramadan», føyde vennen min til i kommentaren under bildet av familien som hadde samlet seg.

Samtidig, i mediene, overalt rundt seg, ser de islam bli forbundet med undertrykkelse og vold.

Hvordan opplever man slike ting? Flere sosialpsykologiske studier har vist at folk kan reagere på forskjellige måter når gruppen man tilhører, blir omtalt negativt. Noen blir engasjert til å prøve å forandre bildet de utenforstående sitter med: «Nei, det er ikke slik vi er! Islam er ikke terror, islam er fred!» Noen blir opptatt av å forandre på ting internt, og vil få muslimer til å reformere seg slik at nordmenn skal slutte å være kritiske. Andre går i forsvarsposisjon, eller viser aggresjon tilbake: «Som om dere er bedre? Hva med alt Vesten har gjort?»

Andre igjen blir passive. Man trekker seg tilbake, holder på med seg og sitt, og forsøker å unngå situasjoner som er vanskelige.

Mitt anekdotiske inntrykk, etter å ha fulgt de norsk-muslimske miljøene i noen år, er at de er blitt mer og mer polarisert internt, som en respons på trykket de opplever utenfra. Flere enn før er åpent kritiske til gruppen de tilhører, både internt og i mediene. Men flere viser også aggresjon mot storsamfunnet, selv om det gjerne er mindre synlig. Og flere enn før velger passivitetens vei, og sitter stille i båten mens de håper på at stormen skal gå over. Hva som er riktig måte å forholde seg til storsamfunnet på, blir heftig debattert internt i de muslimske miljøene.

Selv har jeg ikke noen oppskrift eller noen ferdige svar, verken på utfordringene med terror og islamsk fundamentalisme, eller på hvordan debattene om islam og det flerkulturelle samfunnet ideelt sett bør føres.

Likevel tror jeg dette er avgjørende: I en offentlighet der islam så ofte blir problematisert, må andre ting også trekkes fram. Dersom muslimer skal kjenne seg igjen i debatten, og ønske å delta i samtalen om hvordan vi kan finne konstruktive og gode løsninger på problemene vi står overfor, må de kjenne igjen noe av hva islam er for dem når troen deres blir omtalt.

Vi bør på ingen måte slutte å debattere utfordringene vi står overfor. Men små symbolske anerkjennelsene av det muslimer ofte setter pris på i egen religion – høytidene, fasten, ønsket om å gjøre godt mot andre – kan gjøre at debatten blir langt mer fruktbar og konstruktiv. Fortsatt god ramadan.

olavelg@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 4. juli 2017 kl. 15.15

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk