Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Boka «Arv og Miljø» av Vigdis Hjorth.

Politisk enkeltsak: Mediemangfold.

Hva tror du på: Fellesskapet og Gud.

Forbilde: Tidligere redaktør Hans Erik ­Matre. Det er hans Vårt Land-prosjekt jeg viderefører.

Leser daglig: Vårt Land, Klassekampen, Dagens Næringsliv, The Guardian.

Ditt lydspor: «Don’t Kill My Vibe» av Sigrid.

Det verste du vet: Bruksanvisninger og kart.

Hva folk ikke vet om deg: Jeg baker tacky temakaker.

Midt i Oslo sentrum ligger et bygg noen mener er hoved­stadens styggeste. Det er bygget i stilretningen brutalisme, og over inngangspartiet står det Oslo KFUM, en forkortelse for Kristelig forening for unge menn.

Noen besøkende føler muligens de er på vei inn i en mannsbastion når de trår over dørstokken. Og kanskje har noen av dem også bedt om et mirakel. I så fall ser det ut til at de er i ferd med å bli bønnhørt, for inne i dette bygget skjer det ting.

Her holder nemlig avisa Vårt Land til, og nå har sjefredaktør Åshild Mathisen tilbrakt temmelig nøyaktig ett år ved roret. I løpet av den perioden har hun lagt opp til en tydelig kursendring i den kristne dagsavisa. Hun har spisset profilen og har som mål at avisa skal skrive om hele det religiøse feltet i Norge.

Det er altså ikke bare kristen­dommen som får oppmerksomhet, men også andre religioner, som islam. Videre har spaltene blitt åpnet for religiøse minoriteter og stemmer som befinner seg på ytterkantene i Kristen-Norge. Mathisen har gjort Vårt Land til det hun omtaler som en fellesarena der både konservative og liberale meninger er velkomne.

Dessuten har avisa nå fått et fast bibelord på forsida.

– Jeg må få ta deg med på en omvisning, sier Åshild Mathisen entusiastisk på klingende Tromsø-dialekt.

Fakta:
Åshild Mathisen

Alder: 42 år.

Bakgrunn: Ungdomspolitiker i KrFU, kommunikasjonsrådgiver for KrFs stortingsgruppe, politisk rådgiver i Miljøvern­departementet, direktør for samfunns­kontakt i NRK, for å nevne noe.

Sivilstatus: Gift og har tre barn.

Aktuell med: Ett år i redaktørstolen i avisa Vårt Land. På kort tid har hun forandret den tradisjonsrike, kristne dagsavisa.

For Mathisen har ikke bare endret det redaksjonelle innholdet. Hun har også tatt grep om de fysiske omgivelsene. For eksempel har det tidligere hjørnekontoret til forgjengeren Helge Simonnes blitt omgjort til et fellesrom for ansatte.

– Da jeg takket ja til redaktør­stillingen, var jeg også klar på at jeg ikke skulle tråkke inn i noen andres sko. Jeg måtte selv definere hvilken rolle jeg skulle ha, og for meg er det viktig å vise at vi som arbeider i Vårt Land, utgjør et team som jobber sammen mot et felles mål, sier hun idet vi går inn på hennes redaktør­kontor, som er på størrelse med et romslig bøttekott.

Det er åpenbart at Mathisen har tilført Vårt Land en dose nøkternhet. Enkelte vil kanskje mene at det også har vært påkrevd. Det vakte nemlig oppsikt da den forrige sjefredaktøren forsvant ut døra med en sluttpakke som fikk selv blaserte finansfolk til å gispe etter luft. Det gikk ikke upå­aktet hen at sjefen i en avis som årlig mottar over 40 millioner kroner i direkte statlig pressestøtte, hadde sikret seg en personlig sluttavtale på om lag 18 millioner kroner.

Den nye nøkternheten kler kanskje den religiøse avisa bedre. Og akkurat styrkingen av avisas grunnleggende identitet er en av hjørnesteinene i Åshild Mathisens versjon av avis­prosjektet.

– Hvis ikke Vårt Land har en identitet, har vi ingenting. Dersom vi er tydelige på hvor vi har våre røtter, er det også lettere for oss å skrive om islam og andre religioner. Vi skal være en intellektuell avis. Vi skal lete etter svar og være nysgjerrige, og jeg er overbevist om at dersom vi skriver med kvalitet og går åpent inn i nye temaer, kan vi også nå breiere ut enn våre egne kjernelesere.

Måten Åshild Mathisen beskriver avisa hun leder, likner forbløffende mye på adjektivene de som kjenner henne bruker når de skal omtale redaktøren. De forteller om en person som er intellektuell, nysgjerrig, strategisk og, ikke minst, at hun har en svært god penn.

Åshild Mathisen snakker da også om sitt journalistiske prosjekt med en autoritet og tydelighet som vitner om lang fartstid i norsk presse, og det til tross for at hun bare er 42 år. Hun kom til sjefsstillingen fra NRK, hvor hun var direktør for samfunnskontakt. Hun har tidligere vært utviklings­redaktør i Vårt Land og kommentator i aviser som Dagens Næringsliv, Verdens Gang og Morgenbladet.

Som om ikke det var nok, har hun også betydelig politisk erfaring. Det begynte med verv i ungdomsorganisasjonen KrFU, før hun gikk inn i KrFs stortingsgruppe. I 2004 og 2005 var hun politisk rådgiver i Miljøverndepartementet.

Så hva er grunnen til at hun valgte Presse-Norge framfor politikken?

– Journalistikken har noen verktøy som fascinerer meg, og som ikke finnes i politikken. Det handler blant annet om hvordan det er mulig å bruke språket til skape fortellinger og samtaler om samfunn og skjebner.

Det er ikke bare innholdet og lokalene som har fått en overhaling med Åshild Mathisen i sjefsstolen. Etter klare krav fra styret om innsparinger, har også selve organisasjonen i Vårt Land blitt trimmet. Men også her har Mathisen gjort sine egne grep. Som ved et trylleslag har Vårt Land nå en mellomlederstab med halv­parten kvinner og halvparten menn. For sjefredaktøren er dette helt selvsagt.

– Det finnes like mange kompetente kvinner som det finnes kompetente menn. Skal man oppnå kjønnsbalanse, er det avgjørende at man leter aktivt etter kvalifiserte kvinner. Da jeg lette etter en kommersiell direktør, tenkte jeg først på om det kunne finnes en kvinne som kunne gå inn i den rollen, sier hun og legger til:

– Og det betyr ikke at man unngår å lete etter den beste kandidaten.

Mathisen er selv en sjelden fugl i det norske medielandskapet. Blant Norges 50 største dagsaviser er det bare fem kvinner som bekler stillingen som sjefredaktør.

– Hvorfor er det slik?

– En forklaring kan være at det er krisetider med dalende opplagstall på papir og fallende reklameinntekter. Det fører til at bransjen konsoliderer seg, noe som betyr at nettverk og bekjentskaper blir viktigere. Da bruker man ikke tid eller penger på å lete etter kvinner.

Åshild Mathisen trådde sine barnesko i Nord-Norge, nærmere bestemt på Tromsøya, og hun har bakgrunn fra læstadianerbevegelsen.

Den pietistiske vekkelsesbevegelsen er kjent for strenge fromhetskrav, blant annet forbud mot alkohol og dans.

– Hvordan preger bakgrunnen deg?

– Jeg er jo en person som graviterer mot alvor. I oppveksten kunne jeg sitte på en kirkebenk to til tre timer i strekk for å høre på utleggingen av en bestemt bibeltekst. Og jeg var for eksempel ikke russ, selv om jeg gikk på gymnaset.

Mathisen forteller at det var vanskelig å kombinere læstadianerbakgrunnen med rollen som skoleelev. Hun trekker en parallell til den populære NRK-serien «Skam» for å illustrere poenget.

– Jeg forstår veldig godt Sana, sier hun om karakteren som kommer i klem mellom sin muslimske bakgrunn og de sosiale forventningene hos vennene.

– Å være læstadianer var veldig skambelagt da jeg var ung. Og jeg skjulte min egen bakgrunn og tro for andre, noe jeg også ble rådet til av enkelte lærere.

– Du ble rådet til å skjule bak­grunnen din?

– Det var en belastende identitet å ha, og de mente det ville være bedre for meg, sier hun og veier tydelig sine ord når hun snakker om dette temaet.

– Hvordan vil du karakterisere din tro i dag?

– Min Gud er veldig streng, og jeg arbeider med å finne fram til et mer forsonende gudsbilde.

Selv om hun ikke feiret russetida med brask og bram, kan man på et vis si at hun tok det igjen på universitetet. Åshild Mathisen har et hovedfag i litteraturvitenskap og spesialiserte seg på dekadanse i litteraturen med vekt på forfatteren Oscar Wilde og filosofen Friedrich Nietzsche. Kanskje ikke det mest opplagte valget for en med bakgrunn fra et lavkirkelig miljø.

– Tenker du på deg selv som en splittet person?

– Jeg vil nok heller omtale det som en dobbelthet, og det er noe jeg må jobbe med resten av livet. Samtidig er temaer som tro og hvilket fellesskap du tilhører, noe mange mennesker strever med. Det er også noe jeg håper å kunne bringe ut i avisspaltene.

Og det er tydelig at Mathisen lever som hun lærer. Under henne har Vårt Land åpnet seg for flere perspektiver. I tillegg til kvinnelige og liberale stemmer har også den kristenkonservative debattanten Espen Ottosen kommet inn som fast skribent.

– Jeg har selv vokst opp som en religiøs minoritet. Å vokse opp som læstadianer betyr også at man sitter med en følelse av å ikke tilhøre den kristne majoritetskulturen. Når man står med et bein i en religiøs minoritet og et bein i storsamfunnet, er det viktig at det finnes en felles arena for å diskutere disse tingene. Vårt Land kan være en slik arena, sier hun.

– Det er viktige ting vi snakker om her. Temaer som tro, etikk og religion har stor betydning i folks liv, og dette er noe jeg mener en avis som Vårt Land må ta på alvor.

Hun viser til en samtale hun hadde for noen år siden med den nå avdøde dominikanermunken Arnfinn Haram, hvor avisa Vårt Land var et tema. Han la ikke fingrene imellom da han skulle beskrive avisa: «Kristen­folket kjemper mot mørkemannstempelet med lettvint sentimentalitet og folkelighet. Dette preger også Vårt Land.»

– Vi savnet vel begge et større alvor, og at man behandlet den kristne arven med større stolthet, sier Mathisen.

I 2014 hadde Mathisen en direktør­stilling i statskanalen. Karrierepilene pekte bare én vei, men så skjedde det noe. En morgen Mathisen våknet i leiligheten på Grünerløkka i Oslo, var noe alvorlig galt.

– Jeg var svimmel og klarte ikke å åpne øynene. Mannen min ble nødt til å leie meg ned trappene. Da var jeg ganske redd, sier hun og blir stille.

– Det tok tid før legene skjønte hva det var.

Men etter hvert kunne legene på Lovisenberg sykehus konstatere at trebarnsmoren Åshild Mathisen hadde fått hjerneslag. Hun kunne verken gå eller lese og måtte ha hjelp til så hverdagslige gjøremål som å ta en dusj.

Til tross for den sårbare situasjonen hun befant seg i, bestemte Mathisen seg likevel for å fortelle om det som hadde skjedd, på Facebook.

– For meg var det uaktuelt å skulle maskere fakta og sensurere bort denne historien, slik at jeg fortsatt kunne framstå som attraktiv i ­arbeidslivet. Sykdommen er også en del av mitt liv, og derfor mente jeg det var riktig å være åpen om den.

Da hun lå på sykehuset, kom skamfølelsen sigende. Også dette valgte hun å skrive om.

– Jeg har aldri fått så mange tilbakemeldinger noen gang. Det var sterkt, for det er mange som opplever skam knyttet til sykdom. Vi tenker gjerne at det er åpenhet om alt i vår moderne verden, men det er ikke helt riktig.

Det er også et moralsk aspekt knyttet til sykdom, noe som vi underkjenner, mener Mathisen.

– Vi skal være sterke, sunne og vellykkede. Mange ser på sykdom som en dom over hvordan man har levd.

Mathisen har skrevet om temaet i spaltene til Vårt Land. Der peker hun på religionen som en mulig forklaring på hvorfor enkelte føler skam ved sykdom: «Vi må ha et kritisk blikk på mulige negative sammenhenger mellom kristen tro, teologi, praksis og skam», skrev hun i en kommentar i fjor høst.

– Jeg mener at tro kan være med på å frigjøre oss fra skam, men samtidig tror jeg at kristne miljøer og feilbarlige mennesker i disse miljøene også kan påføre mennesker skam.

– Er det en sammenheng mellom det du skriver om skam og det at du har bakgrunn fra læstadianerbevegelsen?

– Dette er ikke entydig. For læstadianerbevegelsen har også vært med på å frigjøre mennesker fra skam, for eksempel skammen over å være fra en etnisk minoritet, det vil si samisk. Og skammen over fattigdom. Pietismen ble for mange frigjørende i den forstand at den ikke så på det å ha lite som noe negativt.

Hun mener man ikke kan legge skylda på en bestemt trosretning.

– Dette er noe som først og fremst skjer mellom kristne ledere og enkeltmennesker, og jeg tror det ofte kan skje i lavkirkelige miljøer. Kristne ledere har mye makt over enkeltmennesker, og det kan skape sår.

– Har du selv et slikt sår?

– Jeg har ikke noe sår, men som sagt, har jeg et strengt gudsbilde. Noe jeg også tror mange andre med pietistisk bakgrunn har. Blir dette gudsbildet for strengt, kan det påføre skam.

At Åshild Mathisen graviterer mot alvor, er det liten tvil om. Og dette intervjuet synes til stadighet å gjøre det samme. Derfor prøver jeg å bryte mønsteret med et spørsmål av det mer trivielle slaget.

– Hva gjør du når du skal kople av?

– Det er det verste spørsmålet jeg får. Man må jo kople av, og dette året har jeg gjort lite av det, men jeg har planer om å begynne med det altså.

– Føler du, som sjefredaktør i en dagsavis, at jobben står og prikker deg på skuldrene hele tida?

– Den daglige avisproduksjonen er der konstant, men den er faktisk ikke en stressfaktor. Det som er viktig å kople av fra, er de store, strategiske spørsmålene man må kave med som sjefredaktør, sier Mathisen og bekrefter samtidig at det ikke var noen tilfeldighet at hun valgte journalistikken foran politikken.

– Det å lage avis er en helt magisk ting. Det er jo et lite mirakel når man starter dagen med blanke ark og tomme kurver, men ender opp med et produkt fullt av historier, skjebner og hendelser. Jeg blir aldri likegyldig når det gjelder det.

dageivindl@klassekampen.no

sivd@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. juli 2017 kl. 15.19

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk