Klassekampen.no
Fredag 16. juni 2017
Autoritær gjeng? MDG, her ved byråd i Oslo Lan Nguyen Berg og talsperson Rasmus Hansson, får tyn for å tvinge folk over på sykkel og soya. Men det handler egentlig om å gjøre de gode valgene lettere, skriver Marit Simonsen. Foto: Tom Henning Bratlie
Miljøpolitikernes strenge reguleringer er del av en frigjøringskamp.
Hurra for hyklerne

Vi er alle hyklere. Noen av oss mer enn andre. Vi stemmer kanskje grønt, men kjører bil hver dag fordi det er langt til barnehagen. Vi har elbil, men vi flyr til utdrikningslag i Tallinn. Vi resirkulerer og kjøper brukt, og spiser kjøtt hver dag fordi det er enklest når ungene liker det.

Mediene og tastende facebookfigurer ser ut til å ha en umettelig appetitt for å påpeke slikt hykleri. Mang en gang har vi kunnet lese skribenter raljere over at MDGs Rasmus Hansson kjører SUV fordi han bor langt uti skauen. Da hjelper det lite at den går på biodiesel – han kjører privatbil! Da trenger vel ikke jeg å prøve ut Meatless Monday. Byråd i Oslo Lan Marie Nguyen Berg satte faktisk sine bein i en doning med fire hjul og bensinmotor. Da kan jeg altså fly uten dårlig samvittighet. For det er visst enten umulig å leve miljøvennlig, eller unødvendig, når selv ikke miljøpartifolk egentlig gjør det.

Men også når miljøpolitikere lever grønt etter beste evne, for eksempel ved å dra på togferie heller enn å fly, kommer det reaksjoner. «Er det slik vi alle skal tvinges til å leve?» ropes det i kommentarfeltene. Det er vel dette man kaller å gjøre det beste til det godes fiende.

Denne veldige sensitiviteten for miljøtiltak er egentlig litt pussig. Politikere griper inn i vår hverdag på et utall måter. Det legges opp til offentlig skole og offentlig helsetjeneste, og tollbarrierene på ost gjør at det er nesten diskvalifiserende dyrt med en skikkelig stinker i dette landet. Alle tiltakene politikerne iverksetter, er ment å ha en regulerende effekt på noe. All politikk prøver å tippe vektskåler som avgjør hvordan du velger.

Snusbokser og tobakk får snart en gusjegrønn farge. Du må også huske hva du skal ha, for pakkene er ikke på utstilling lenger. Du får ikke røyke de fleste steder. Det går fremdeles an å ta seg en røyk eller snus om man vil. Men reguleringene skal påvirke valgene du gjør. Når miljøpolitikere fjerner parkeringsplasser er ikke det fordi de er kåte på makt, men for å tippe vektskålen i en miljøvennlig retning når vi skal velge transportmiddel. Men frem til den dagen alt ligger til rette for å ta alle gode valg, må vi slutte å være så forferdelig strenge med hverandre.

Vi mennesker har heller ikke bare godt av prinsipper. Som Frans-Jan Parmentier skrev i denne spalten 2. juni, er det ikke enten-eller i miljøpolitikken fremover, men både-og. Omstilling til grønn teknologi er både bedriftsvennlig og klimavennlig. Litt sånn er det også med miljøpolitikken som ved første øyekast kanskje ser ut som tvang og personlig begrensning.

Miljøpartiet De Grønne høster spesielt ofte kritikk for slike forslag. Det er de som fjerner parkeringsplasser i byene og innfører kjøttfri dag i kommunale foretak, samtidig som de færreste klarer å leve klimanøytralt selv. Poenget er at denne plutselige reguleringen gjør det lettere for veldig mange å velge miljøvennlig. Det kan se ut som ideologisk tvang gjennomført ved autoritære systemer, men er også frigjørende for mange som ønsker å velge miljøvennlig, men hindres av dagens opplegg.

De fleste jeg kjenner etterlever mange prinsipper, men makter ikke alle. Sånn er vi bare. Selv med mange miljøengasjerte folk i kretsen, kjenner jeg egentlig kun én person som klarer å etterleve sine miljøprinsipper, og det legger sine begrensninger på et liv som leves i dag. Viljestyrke er ikke nok. Vi bor, spiser og ferdes i en verden som er lagt opp etter gamle prinsipper: Kostnadseffektivitet over karboneffektivitet, og markedsstimulerende mekanismer over miljøhensyn. Før vi har de nye systemene på plass er det ekstra tungt å handle etter de beste prinsipper og å være prinsippfast.

Dermed bør de som klarer å velge miljøvennlig, selv om det ikke er i alle tilfeller i hele livet, få skryt for det, heller enn å få merkelappen hykler.

Tiltakene miljøpolitikere prøver å innføre handler om å tippe vektskåla for å gjøre det enklere å velge miljøvennlig – også for seg selv – og dermed gjøre det litt enklere å ikke være hykler neste gang. Vi lever i en verden der det er lagt opp til å velge slik og sånn, og på veien til en grønnere verden er det umulig å leve perfekt hele tida.

Jeg er klimahykler, jeg. Og jeg er stolt av det.

marit.simonsen@gmail.com

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 4. juli 2017 kl. 14.47

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk