Klassekampen.no
Fredag 16. juni 2017
Trang tilværelse: Kunstnerne Ruben Steinum og Marianne Hurum har skrevet kunstpamfletten «Å leve av kunsten». Her i Hurums atelier i Oslo, som hun har råd til fordi utleier er villig til å leie ut til kunstnere under markedspris.
Økonomi
Kunstneren er fortsatt fattig
Fattig: Ikke engang Edvard Munch kunne leve av kunsten alene.
Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

I det rike Olje-Norge øker kultur­budsjettene hvert eneste år. Men kunstnerne blir bare fattigere og fattigere.

I oktober i fjor ble grunnsteinen for kunstbygget Lambda lagt ned. I en høytidelig seremoni ble et svart skrin senket ned i gulvet på den slanke glassbygningen som er under oppføring i Bjørvika, Oslos nye finanssentrum.

I skrinet lå gjenstander som skulle minne om Edvard Munch og stedene han har tilknytning til. Og i en gulnet papirkopi: Munchs testamente, et dokument som i sin tid sørget for at Oslo kommune fikk overta store deler av Munchs samling – i dag med en verdi på godt over en milliard kroner.

Det nye Munchmuseet, som får en prislapp på mellom to og tre milliarder kroner, er bare ett av en rekke monumentale kulturbygg med skinnende glassfasader, spektakulær arkitektur og åttesifret prislapp som har sett dagens lys i Norge de siste årene. Kulturbudsjettene vokser, det pumpes penger inn i bygninger, formidlingstiltak, mønstringer og offentlige kunstverk. Kunsten er den nye oljen, har Nasjonalmuseets styreleder Linda Bernander Silseth erklært. Og politikerne satser.

Men bak de skinnende glass­fasadene finnes det fattigdom. De siste årene har inntekten kunstnere tjener på kunst, gått ned.

– I snitt tjener billedkunstnere 89.000 kroner i året på kunsten sin. Det er så lite at det kan være vanskelig å ta det seriøst. Men det er virkeligheten for kunstnerne, sier styreleder i Unge Kunstneres Samfund (UKS) Ruben Steinum.

Fakta:

• De to siste tiårene har tida kunstnere bruker på kunstnerisk arbeid, sunket. I snitt bruker kunstnere 70 prosent av arbeidstida si på kunstnerisk arbeid.

• Billedkunstnere er kunstnergruppa som tjener minst på egen kunst.

• I 1963 utgjorde et arbeidsstipend 81,3 prosent av et normalårsverk. I 2014 var tilsvarende tall 40,7 prosent.

Sammen med kunstner Marianne Hurum har han bidratt til pamfletten «Å leve av kunsten», som er ført i pennen av Astrid Hauge Rambøl. Den lille boka utkom på Manifest forlag denne uka. Her dokumenterer forfatterne hvordan kunstnernes økonomi er blitt verre, parallelt med at privatøkonomien til de fleste av oss er blitt betydelig bedre i de siste årenes lønnsgalopp. I pamfletten argumenterer Hurum og Steinum for at kunstnerøkonomien må løftes. Vederlagsordninger må styrkes, kollektive avtaler for honorarer må på plass og arbeidsstipendene må rustes opp.

Gamlefar i prekariatet

– Jeg håper LO leser boka. Arbeids­livet gjennomgår store endringer, og flere og flere havner etter hvert i samme kategori som kunstnerne, med løsarbeiderliv og lappeteppe­økonomi. Vi kunstnere er på en måte gamlefar i prekariatet, sier Marianne Hurum.

Ruben Steinum nikker.

– Disse jobbene har til felles at det forventes at man elsker jobben sin mer enn lønna. Som kunstnere har vi erfart hvordan det er å stå utenfor velferdsordningene i flere år, og hvordan det er å alltid måtte forhandle alene, på vegne av seg selv i en verden hvor betalingen alltid ligger rundt neste hjørne.

Marianne Hurums atelier i Oslo sentrum er stort og lyst. Langs veggen står maleriene tett, gulvet er flekkete av maling. Takket være en gårdeier som er vennlig stilt til kunstnere, er det mulig å bruke lokalene til å lage kunst – i dagens pressede boligmarked ville det vært fullt mulig å tyne ut en atskillig større fortjeneste på lokalene.

Den forrige kunstneren som hadde atelieret, bodde her, forteller Hurum.

– Han sov på gulvet og dusjet andre steder.

– Det finnes en myte om at kunsten blir bedre av at kunstneren lever på kanten, er presset og lider. Blir det bra kunst av et streit kunstnerliv?

– Den myten er helt feil. Det er bred forståelse for at gode arbeids­vilkår gir best resultater. Det gjelder også for kunstnerne, som ofte må betale for å holde kunstpraksisen gående med «pengejobber» på sida, sier Steinum.

Selv har han en 25 prosent stilling som miljøarbeider i Velferdsetaten, i tillegg til jobben som styreleder i UKS – og til selve kunstnerarbeidet.

En betennelse i kroppen

«Jeg er utrolig privilegert, jeg har Statens garantiinntekt for kunstnere. Da jeg fikk den, var det som om noen fjernet en betennelse i kroppen min, fordi jeg hadde vært så redd for økonomien i så mange år. Nå har jeg en vanlig, lav norsk inntekt», sa kunstner Lotte Konow Lund til Morgenbladet i fjor.

Men garantiinntekten er under utfasing. Nå er det arbeidsstipender som gjelder – stipender som utgjør rundt 50 prosent av et normal­årsverk, men som utgjør en trygghet for kunstneren i en tidsperiode på mellom ett og ti år.

Rundt 10 prosent av søkerne til Statens kunstnerstipend får et stipend. Og er man så heldig, følger det en slags moralsk forpliktelse til å satse, påpeker Marianne Hurum. Og å satse koster penger. Derfor er det slett ikke slik at alle pengene fra et arbeidsstipend går til levekostnader. I stedet er de med på å finansiere materialer, produksjon og lokaler.

– Slik det er i dag, er ikke det å bli kunstner en reell mulighet for alle deler av befolkningen. Det sier seg selv at for i det hele tatt å vurdere et såpass økonomisk ustabilt liv, må du komme fra en relativt trygg økonomisk bakgrunn. Og det er et demokratisk problem, sier Steinum.

Når livet rammer

Det er når kriser, sykdom og livet rammer at en kunstner blir klar over hvor langt det er fra den ustabile kunstnerøkonomien til menigmann med 100 prosent stilling, sier performancekunstner Marthe Ramm Fortun. Da hun ble livstruende syk av en svangerskapsrelatert sykdom og måtte føde tre måneder for tidlig, ville ikke Nav godkjenne inntektsgrunnlaget fra enkeltperson­foretaket.

Et ettårig arbeidsstipend Fortun hadde fått innvilget, ble redningen som gjorde at hun ikke gikk under. Stipendet ga rett til pleiepenger og foreldrepenger, og er i særstilling fordi det gir samme rettigheter som en arbeidstaker i et fast ansettelsesforhold har, sier Fortun.

– Barnet mitt lå i kuvøse og veide 600 gram. Jeg hadde ikke ressurser til å klage på beslutningen fra Nav. Jeg er vanligvis ikke lett å målbinde. I sånne situasjoner blir man klar over hvor utsatt man er, sier Fortun.

Fortun har i dag en blandings­økonomi bestående av inntekter fra kunstneriske oppdrag, salg, undervisningsoppdrag og Statens arbeidsstipend. Mottar hun prosjektstøtte, går midlene i sin helhet til å dekke kostnader utstillingsinstitusjonene ikke dekker.

– Bak en performance ligger like mange arbeidstimer som bak ethvert annet kunstverk. Man forventes oftest å stille for et lavt, flatt honorar, selv ved store, internasjonale institusjoner.

Henie Onstad Kunstsenter og Munchmuseet er hederlige unntak, påpeker Fortun.

– Jeg deltok på Marianne Heiers performance under grunnstein­nedleggelsen på Munchmuseet, og der hørte jeg kulturminister Linda Hofstad Helleland postulere at «kunsten er kunstnernes hjerteblod». Denne romantiske forestillingen drives det rovdrift på. Man fortelles indirekte fra politisk hold at man skal få sin lønn i himmelen.

Levde ikke av kunsten

Selv levde Edvard Munch også i fattigdom store deler av livet. Og selv om han ble ansett for å være et stort talent allerede fra han var veldig ung, levde han ikke av å selge kunsten han malte. I stedet var han avhengig av økonomisk støtte fra venner og omgangskrets, og han fikk også innvilget kunstnerstipend.

Når det nye Munchmuseet åpner i Bjørvika, øker driftsbudsjettet fra 100 millioner kroner til over 300 millioner kroner.

Målet er at museets inntekter skal dekke det meste av økningen. Spørsmålet er om dagens kunstnere får bedre økonomi.

astridm@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. juli 2017 kl. 14.51

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk