Klassekampen.no
Fredag 16. juni 2017
Sjeleliv
Dag-drømmer
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Freud sa at kongeveien til det ubevisste går gjennom våre drømmer. Trenger vi å gå så langt for å forstå oss selv?

En dame ble en gang spurt om hva hun gikk og tenkte på når hun ruslet hjem fra jobben. Hun svarte forlegent: Jeg fantaserer om å stå på en scene og synge Mozarts «Tryllefløyten».

Det er utvilsomt noe fascinerende over våre nattlige drømmer. De er spektakulære, høyst forvirrende, endog bisarre. Tiden er opphevet, og folk du knapt kjenner, dukker opp på de underligste steder og i de merkeligste forkledninger. Drømmene kan arte seg som alt fra de reneste eventyr, til de grusomste mareritt. Det er ikke rart mange har tenkt at denne ufrivillige, og høyst symboltunge nattlige aktiviteten, vil lede oss rett inn i det aller helligste – vårt ubevisste sjeleliv.

Arbeidet med å tyde drømmer kan imidlertid være en krevende affære, og man skal ikke være en person som trenger «klare svar» for å holde ut en slik prosess. Når det er sagt, så er drømmetydning en fantastisk anledning til å finne ut hva som foregår på steder i psyken du sjelden besøker. Hvorfor drømte jeg om min gamle lærer nå? Hvorfor havner jeg ofte i situasjoner hvor jeg står naken? Flyr? Blir jagd av ville dyr? Faller? Blir begravd?

Samtidig er nattedrømmer en lunefull kamerat. I det samme du våkner, er den allerede i ferd med å forlate deg. Du kan febrilsk prøve å holde den fast, men egentlig kan du ikke gjøre annet enn å se den sakte fordampe rett foran deg. Det er som den aktivt motsetter seg alle former for «luft» og rasjonell tenkning. Sekunder senere er den borte og etterlater deg kun et diffust savn. Andre ganger er drømmene så pinlige at vi selv står for avskjeden. Drømte jeg det? Herregud, jeg må jo være gal!

Det er altså et komplisert, lang­varig, men også givende arbeid å analysere våre drømmer. Finnes det da ingen lettere vei? Jo, våre dagdrømmer.

Dagdrømmer har noen fordeler som drømmer om natten ikke har. De er mer tilgjengelige, de er ikke spesielt vanskelig å huske, og det trengs ofte ikke så omfattende tolkningsarbeid. Kan de si oss noe om hvem vi er? Ja, etter min mening er de et ubenyttet reservoar til å forstå hva vi er opptatt av, hva vi strever etter, og hvem vi står i et følelsesmessig forhold til.

Dagdrømmer er i sin enkleste forstand en form for tankevandring. Tankene drifter av sted nærmest av seg selv, og krever lite anstrengelse eller konsentrasjon. De opptrer spontant, fritar deg fra øyeblikket, og handler om mer eller mindre trivielle ting du er opptatt med for tida. Det kan være hva du skal ha til middag, ting du må huske, eller noe du nylig har irritert deg over. Andre ganger bestemme vi oss for å dagdrømme, og da er kvaliteten gjerne mer idyllisk. Da kan det handle om en ny bil, et stille liv på landet, eller en romantisk affære.

En annen type dagdrømmer er de hvor fantasiene er sluppet helt løs. Her er det som om noe har blitt rappet fra ditt indre og lånt ut til fantasien. Dette «noe» har i et ubevoktet øyeblikk smøget seg forbi det du vanligvis anser som akseptabelt, og foldet seg ut som et indre drama. Scenene, plottet og historien fremstår som mer «fantastiske», og slik er nok dette det nærmeste vi kommer å drømme i våken tilstand.

Det er bred enighet om at dagdrømmer er et normalfenomen, og at det er noe vi mennesker trenger for å leve. De tjener altså en funksjon, for eksempel å holde ut kjedsomhet, få en pause fra dagliglivets kjas og mas, samt stimulere våre kreative sider. Enkelte kunstnere har sagt at uten dagdrømmer, ville de være kreativt døde.

Hva kan dagdrømmer si om oss? Trolig ligger svaret i identifikasjonen av den særskilte tematikk som hver enkelt dagdrøm fører med seg, dens betydning for den enkelte, samt hvor mye tid som tilbringes i dem.

Når det gjelder tema, så handler de fleste om at noe positivt vil skje i fremtiden. Det kan være at noe en dag vil bli annerledes, og at det fortsatt finnes håp. Men ikke alle dagdrømmer er rosenrøde, noen er rene skrekkscenarioer, som ulykker eller begravelser. Det er heller ikke slik at alle dagdrømmer er fremtidsrettet. Noen personer skuer mer bakover i tid og fantaserer om muligheter de ikke tok, ymse krenkelser de ikke kommer over, eller savn.

De aller fleste dagdrømmer gjentar seg. Det er sannsynligvis ikke første gangen dama fantaserer om å synge opera. Selv om repetisjonsdrømmer kan være vanskelig å tolke, peker det seg ofte ut en tematikk. Noen dagdrømmer om aggressive tema, som vold, hevn og ødeleggelse, mens andre fantaserer om seksuelle tema, som forbudte begjær og lyster. Det er heller ikke uvanlig med grandiose tema hvor en mestrer noe en ellers ikke får til i det daglige. Det kan for eksempel være fantasier om å beherske en sosial situasjon hvor man ellers føler seg nokså klønete, eller å være «helt».

Andre har mindre primitivt stoff i sitt fantasiliv og fantaserer om en dag på hytta, en tur i fjæra eller å åpne en skobutikk. Det er lite å skamme seg over der. Noen dagdrømmer ikke i det hele tatt. Det er som om følelsene og det indre livet enten ikke er der, eller har tatt en annen rute. Men alt går et sted, som det sies, og mange med et fattig «mentalt indre» har i stedet smerter i kroppen.

Så hva kan en fantasi om å synge opera bety? Kanskje bærer hun på et skjult ønske om å bli flink til å synge? Bli en stjerne? Ha den vakreste stemme i verden? Eller vil hun høste anerkjennelse? Nære seg på applausen? Eller er hun opptatt av det skjønne og vakre? Kanskje vil hun glede publikum? Gjøre sin far stolt? Skaffe seg oppreisning for et eller annet nederlag? Kun en nærmere analyse vil gi svar.

Man kan bli særdeles overrasket når man får vite hvor mye tid enkelte bruker på å dagdrømme. Noen avlegger dem kun en visitt, mens andre kan fantasere i timevis. For disse har dagdrømmene blitt en verden i seg selv, nærmest en erstatning for livet. Det må være fristende å hengi seg til et indre tilfluktsrom når livet utenfor blir for vanskelig. For noen blir derfor fantasilivet en virkelighetsflukt fra en ellers grell tilværelse. En veileder sa en gang til meg: Skjer det ikke noe i pasientens liv, så spør etter dagdrømmer. Deretter spør du om hvor mye tid personen tilbringer der. Du vil bli overrasket.

Et slående fenomen ved dag­drømmer er hvor tilsynelatende fjernt de er fra personens vanlige jeg. Det er som ligningen ikke går opp. Derfor blir ikke dagdrømmer delt like ofte, som de vi drømmer om natten. Man er på en måte litt mer skyldig for ens våkne fantasiliv. De gangene noen likevel åpner, er det sjelden uten en god porsjon skam. Det er som om de utleverer noe som egentlig ikke tåler dagens lys. Hvordan vil folk se på meg nå? Kanskje er skammen proporsjonal med hvor langt fantasiene er fra vårt ideal-selv? Dersom hun som drømmer om å synge opera er en aktiv sanger, vil kanskje ikke skammen være så stor. Om hun overhodet ikke har sangstemme, vil det nok fortone seg annerledes.

Når skammen over dagdrømmene gjør oss tause, er det således en forståelig reaksjon. Nå blir vi som kjent ikke straffet for våre fantasier, men for våre handlinger. Likevel føles det som om vi må unnskylde oss, som om vi ikke skulle ha lov til å fantasere om hva vi vil. Men om dagdrømmer «lufter ut» tabulagte sider, er det da ikke en god ting? Det kan for eksempel være gøy å fantasere om å stå på en scene, sende naboen lukt til helvete eller knerte sjefen. Gudene vet hvor vi hadde vært uten.

Det er viktig å anlegge en under­søkende og nysgjerrig holdning overfor våre dagdrømmer. Og, som det heter: Hadde vi blitt straffet for vårt indre liv, hadde det vært fullt i helvete. Utfordringen blir å erstatte skam med interesse, gi sannhet en høyere kurs enn skam.

Tør vi analysere våre egne fantasier, også de på dagtid, vil vi ikke bare oppdage noe mer, men også noe annet. Det er berikende i seg selv og gjør oss helere. Det kan også bidra til å gjøre oss mindre fordomsfulle overfor andres dagdrømmer. Det krever at vi må være åpne for hva de har å fortelle oss, om ikke annet så overfor oss selv. Hvorvidt vi vil dele dem med andre, får være opp til hver især. Erfaringsmessig er det lite som reduserer skam så mye som at flere deler sine dagdrømmere. Det pleier i grunnen å bli mye latter.

chhaako@online.no

Artikkelen er oppdatert: 4. juli 2017 kl. 14.51

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk