Klassekampen.no
Fredag 16. juni 2017
Sjonglerer: Elisabeth Helland Larsen har tre barn og valp hjemme. På jobb klovner hun for syke barn.
Sirkus
Livet, klovnen og døden
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Vi kan alle velge å gå i kjelleren, det er jo så mange grunner til det, tenker Elisabeth Helland Larsen. Selv vil hun bidra med gnister av livslyst, selv når livet er på sitt mørkeste.

Elisabeth Helland Larsen står og holder den lille sønnen sin inntil seg. Han har på seg en ullue i alle regnbuens fager, og også mor er fargerikt kledd. Larsen jobber som sykehusklovn og er barnebokforfatter. Men akkurat nå er hun hjemme i permisjon med lille Birk, som er født litt for tidlig.

Vi står foran den gigantiske trappe­oppgangen til Sentralen i Oslo, i et bygg som før huset Christiania sparebank, siden DNB, men nå er omgjort til en slags kulturbastion. Se og bli sett, kan man kanskje tenke. Alle bord i første etasje er opptatt.

– Kanskje en sofa er ledig oppe?

Larsen peker opp mot sjette etasje. Etter mye om og men finner vi et ledig bord. Hun gir seg i kast med å amme babyen i søvn mens vi snakker sammen.

– Jeg trodde det bare skulle bli å putte denne babyen under armen og fortsette med livet, sier trebarnsmoren Larsen.

For tida bor hun i en hytte på 35 kvadratmeter i Maridalen med samboer, tre barn og en hundevalp. Til høsten skal de bygge seg hus, men nå er det trangt.

– Den tida her, den kommer vi til å huske, det er helt sikkert.

Fakta:

Elisabeth Helland Larsen

Alder: 44 år.

Status: Samboer med tre barn og en hundevalp.

Hvor er du i livet: Gudene vet! Det er et slags midtlivskaos. Jeg hadde trodd at jeg hadde funnet så mange svar. Nå må jeg ut for å finne nye. Man skulle jo tro jeg var kommet i en alder der alt var stabilt, men jeg føler det er helt motsatt. Jeg har blitt tvunget til å møte meg selv som voksen, jeg må filtrere meg selv på nytt.

på sparket

Hva slags musikk hører du på?

– Jeg liker stillheten.

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Biografiene til Astrid Lindgren og Tove Jansson, to individualistiske damer i barnets univers. Tenk på «Brødrene Løvehjerte» – igjen kommer jeg tilbake til døden. Jeg liker meg i barnas verden.

Hva er din favorittfilm?

– «Precious».

Et klovneliv

Hele sitt yrkesaktive liv har Larsen jobbet med det hun omtaler som barn i unntakstilstand. Før jobbet hun i flyktningleirer rundt om i verden, blant annet et lengre opphold i Beirut. Etter at hun fikk barn og ble mer stedbunden, har hun jobbet som klovn på sykehus – og på asylmottak.

– Hvorfor valgte du klovneyrket?

Larsen tenker seg om.

– Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt at jeg skulle ende opp som klovn. Jeg trodde det bare var begynnelsen.

I ungdommen jobbet hun som klovn i Ålesund for å tjene penger til å reise ut i verden. Larsen kom inn på den kjente teaterskolen Lecoq i Paris og bodde sju år i Frankrike.

– Når man utdanner seg på Lecoq, er man innom veldig mange teatersjangere. Klovnen er en av dem, men den dominerer ikke. Man går ut av skolen med en verktøykasse som man kan bruke litt som man vil. Mange starter opp egne friteatergrupper når de kommer tilbake.

På slutten av utdanningsløpet ble skolen oppsøkt av et tradisjonelt fransk sirkus med dyr. Sirkusdirektøren ville legge om stilen til ny-sirkus, der man fokuserer på akrobatiske triks og klovner, uten dyr. Helland ble med som klovn et helt år.

– Hvordan var sirkuslivet?

Larsen nøler litt.

– Hva kan man si? Jeg kan knapt skrive om sirkuslivet jeg var en del av, det var en eneste stor klisjé. Nesten alle på sirkuset var i familie med hverandre. Bare jeg kom utenfra. Sirkusdirektøren hadde stor mage og spilte bort pengene sine på kasino om kvelden. Det var kona som drev sirkuset. Løvetemmeren … den boka der, den har vi lest før.

Birk ser på meg over den brune smokken, naturgummi, med slike både borende og fjerne øyne som spedbarn har, som liksom har sett noe jeg ikke har sett.

I en seng på hospitalet

– Må man ha det bra selv for å ha en slik jobb du har?

– Det er jo ikke en jobb hvor du kan være usynlig. Du er på når du er på. Da må du skru av alt det andre. Det blir en jobb. Når vi møter de som er syke, fokuserer vi på det friske, det som fungerer. Uansett hva slags situasjon det er, kan man finne fram til de positive kreftene. Vi kan virvle dem opp og få folk i sving og se at de fortsetter på den energien når vi går ut av rommet.

Leken er viktig, mener Larsen. Den har vi i oss alle sammen, sier hun, og får et alvorlig drag over ansiktet.

– Leken kan lime og heale og bære. Det er en kraft, en overlevelsesmekanisme.

Hun blir stille.

– Det er overveldende å se hvor mye mennesker kan tåle. Å få være en liten brikke i det, det er en ære. Vi kan alle velge å gå i kjelleren, det er jo så mange grunner til det for alle, men da kan man like godt gi opp generelt i livet.

Sykehusklovnene har eksistert i nesten 40 år på verdensbasis, og for 17 år siden kom de til Norge. Nå er det 35 sykehus­klovner i hele landet. Larsen har fulgt med på klovnene siden de startet opp, og ble en av dem da hun flyttet til Oslo. En lang periode jobbet hun som kunstnerisk leder, før hun sluttet.

– Jeg ville heller fortsette å gjøre alt det andre, skrivingen og klovningen.

Møte med døden

På jobb er de alltid to sammen. Det er det mange grunner til, sier Larsen. For det første er det viktig å ha noen å spille på. Klovnene kan dele seg, en henvender seg kanskje til de voksne, den andre til barna. Men det er også en tøff jobb, sier hun. To bærer det bedre sammen.

– Det gjelder å tune seg inn på dem man møter for å gi dem et pustehull. Vi kan debrife etterpå, legge nye planer.

– Når man jobber med pasienter på et sykehus, da møter man et tverrsnitt av Norges befolkning. Alle kan komme på sykehus. De jeg møter, er fine folk. Nå når sykehus­­klovnene har holdt på såpass lenge, har vi fått følge en hel generasjon. Noen følger vi til de ikke er mer.

I 2014 debuterte Larsen med boka «Klovn», der hun gir tips om hvordan barn kan lage sitt eget klovnesirkus, sjonglere og balansere. I 2015 kom boka «Jeg er døden», med en poetisk og hverdagslig tilnærming til temaet, med lavmeldte, men samtidig sterke skildringer av mennesker, også barns, møte med døden. Døden blir skildret på en varm måte – en som kommer oss alle i møte.

– Det å skrive bøker åpner et helt annet rom for meg, sier Larsen.

– Alt er ikke bare nåtid. Jeg kan gå tilbake og flikke på den samme setningen igjen og igjen til den sitter.

Nå lever boka sitt eget liv og har reist ut i verden på egen hånd. «Jeg er døden» har blitt oversatt til åtte språk og blir gitt ut i blant annet i Sør-Korea og Mexico.

– Det er en fascinerende tanke at boka kan ligge på et barnerom på andre sida av verden, og at et barn kan snakke om døden der. Jeg trodde egentlig boka var en nordisk greie, med litt tung tematikk.

– Hvorfor ville du skrive en bok om døden?

– Jeg tenkte mye på døden som barn, jeg tror det stammer derfra.

Hun ler litt.

– Kanskje er det mest for min egen del jeg gjør dette? At jeg snakker med barn om døden. Det er jo ikke barna som trenger å prate om det, det er meg! Jeg bør jobbe meg ut av det!

På stram line

Døden er rundt oss og i oss, sier Larsen. Det er rart at voksne prøver å skjerme barna sine fra den. Hun peker på begravelses­ritualet som eksempel, der folk kler seg i svart og sitter på rekke og rad.

– Det er jo svært lite barnevennlig, og mange holder barna sine langt borte fra slikt. Men barn har et naturlig og levende forhold til døden de, før voksne kommer og ødelegger og fjerner dem fra den. Det er lett å se i enhver barnehage når barn leker.

Larsen mener at når vi åpner for en samtale med barn, da bare veller det ut. Noen barn forteller om en lillebror som døde i magen, andre om en bestemor. Man må tørre å møte det.

– Jeg ville nærme meg det tabuet som døden er på en hverdagslig måte. Det blir ofte mange døde spurver og marsvin når man skriver om døden for barn.

Hun har skrevet oppfølgeren «Jeg er livet», og til høsten kommer den siste boka i trilogien. Den skal hete «Jeg er klovnen» og handler om en klovn som går på line mellom liv og død.

– Er det et kjent motiv?

– Nei, jeg tror ikke det. Det er noe jeg har funnet på selv. Selvfølgelig har du klovnen som både kan le og gråte. Klovnen er ikke en egen figur, den er et symbol på oss alle.

Drømmen nå er å lage dukker, og reise rundt med livet, døden og klovnen i en trillekoffert og oppsøke barn med en forestilling og ha samtaler med dem om døden. Larsen stråler.

– Det er så fint, det er som om bøkene tar meg ut i verden igjen!

Hun løfter Birk forsiktig fra brystet og over i vogna med lammeskinnsposen, der ligger han med lukkede øyne, som en liten pustende ball.

Det er klovning, liv og død det handler om. Det stopper og begynner der, sier Elisabeth Helland Larsen.

Hun nikker mot sønnen i vogna.

– Se, nå sover han!

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 4. juli 2017 kl. 14.51

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk