Du kan bla til neste sideBla med piltastene

De fleste banebrytende oppdagelser er tenkt ut av enkeltpersoner. Men det blir stadig vanskeligere for dem.

Gir vi nok plass til geniene?

Tenkeren: Astrofysikeren Stephen Hawking har et omfattende støtteapparat rundt seg. Men utgangspunktet er likevel hele tiden ideene som oppsto i Hawkings hode, skriver Bjørn Vassnes. Foto: SARAH LEE, LONDON SCIENCE MUSEUM/AFP/NTB scanpix

Vitenskapelige kollektiver trengs for å holde i gang forskningen, men det er ikke de som lager revolusjoner.

Hvem er det som egentlig driver vitenskapen fremover: enkeltindivider eller kollektiver? I forbindelse med Starmus-festivalen i Trondheim, der flere av vår tids viktigste forskere deltar, er stjernedyrkelsen, spesielt av Stephen Hawking, blitt kritisert av to kulturvitere i Klassekampen 3. juni. Det hevdes at festivalen gir et falsk bilde av vitenskapen, fordi det aldri er en enslig forsker, men alltid et kollektiv som står bak forskningen. I Hawkings tilfelle er det snakk om en «kunnskapsproduksjonsbedrift», der «noen er pleiere, og ivaretar Hawkings kroppslige behov. Andre administrerer og svarer på den enorme mengden e-post Hawking mottar», og så videre. «Hawking er muligens et geni, men langt fra ensom.»