Klassekampen.no
Tirsdag 13. juni 2017
Syria versus Krim

folkerett

Det pågår en debatt i Klassekampen om folkeretten og folkenes rett til løsrivelse, med utgangspunkt i diskusjonen om Krim mellom redaktør Bjørgulv Braanen og professor Geir Ulfstein, seinest 8. juni. I samme avis skriver Arne Overrein, om Norges forhold til folkeretten ved sitt militære engasjement i Syria sammen med «moderate opprørere». Disse bekjemper ikke bare IS, men primært den staten som de er opprørere mot. Denne staten har sin folkerettslige plass i det internasjonale statssystemet og FN. Problemstillingen i Syria referer seg særlig til FN-paktens artikkel 2 om medlemsstatenes suverenitet og integritet med referanse til det overordnete mål om å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet slik dette er formulert i FN-pakten artikkel 1, pkt. 1. Så langt bygger folkeretten på «statenes suverenitet og grensenes ukrenkelighet» (Ulfstein).

Det skulle vært særlig interessant å lese professor Ulfsteins vurdering av Overreins argumentasjon og konklusjon. Den munner ut i at Norges krigføring i Syria i allianse med opprørere mot den syriske staten, er et «politisk uklokt» tiltak og «rettslig sett høyst tvilsomt». Er Norges krigsdeltakelse i samsvar med den syriske statens «suverenitet» og grensers «ukrenkelighet», og forenlig med FNs strev for internasjonal fred?

Når det gjelder Krim, er saken mer komplisert. Etter FN-paktens artikkel 2 – isolert sett – er Russlands annektering et klart brudd på folkeretten. Men sett i sammenheng med FN-paktens artikkel 1, pkt. 2 blir spørsmålet om Krims rett til løsrivelse (fra Ukraina) og forening med Russland derfor særlig kinkig. Punktet lyder slik: «De Forente nasjoners formål er […] å utvikle vennskapelige forhold mellom nasjoner grunnlagt på respekt for prinsippet om folkenes like rett og selvbestemmelsesrett og å treffe andre tiltak som er egnet til å styrke verdensfreden.» Etter dette punktet er det klart at befolkningen på Krim skal ha den samme rett som andre folk og dermed selvbestemmelsesrett – altså rett til løsrivelse fra Ukraina og tilslutning til Russland.

Vi bør kunne være enige om, som et politisk faktum, at annekteringen var i samsvar med folkeflertallets klare vilje på Krim, slik dette er kommet til uttrykk på ulikt vis både før og etter denne ulovligheten.

Når to prinsipper i FN-pakten (og dermed i folkeretten) kommer i konflikt med hverandre, kommer jussen til kort. Da må den politiske løsning tilstrebes som gir det overordnete arbeidet for fred forrang. I den realpolitiske sammenheng er det neppe tvil om at et Krim underlagt et Ukraina som tilstreber medlemskap i NATO med USAs diplomati og økonomiske hjelp både foran og bak kulissene, ville ha vært en langt større fare for verdensfreden enn et Krim tilsluttet Russland.

hnk.ebbing@mail.com

Artikkelen er oppdatert: 29. juni 2017 kl. 15.18

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk