Lørdag 10. juni 2017
ENHETEN: Josip Racics maleri «Mor og et barn», fra 1908. Illustrasjon: Wikimedia
Mamma, pappa, krig
Tvist: Barnefordeling tangerer innvandringsdebatten i temperatur.

Anmeldelse

Camilla Fossum Pettersens «Samværssabotasje» har sparket opp til debatt både i aviser og sosiale medier den siste tiden, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Konflikter om barn og samvær etter samlivsbrudd rammer de såreste punktene i oss, og det i en situasjon hvor vi allerede kjenner oss små, utslitte og kraftløse.

Noen ganske få ukers Facebook-engasjement har overbevist meg om at spørsmål om barnefordeling (for et skrekkelig ord!) og samvær lett tangerer innvandringsdebatten i både engasjement, temperatur og den utbredte følelsen av å ha fornuften på sin side. Eller som Monica Isakstuen så presist skriver i romanen «Vær snill med dyrene»: «Jeg vet, jeg vet. Dette er ikke en konkurranse. Men jeg vil vinne den.»

Halvparten av norske barn opplever i løpet av oppveksten at foreldrene skiller lag. Av disse har 46.000 ikke sett samværsforelderen (oftest far) den siste måneden, og det er dette som er utgangspunktet for boka.

Dette er i seg selv problematisk. Tallet 46.000 blir gjentatt flere ganger, men Pettersen skriver ikke noe sted hvor mange av disse som faktisk er rammet av samværssabotasje. Sannsynligvis er grunnen til dét at de få tallene som finnes, er temmelig usikre.

Fakta

Sakprosa

Camilla Fossum Pettersen

Samværssabotasje

Norske fedre deler

sine historier

Aschehoug 2017, 202 sider

Den eneste undersøkelsen som kan gi en pekepinn, er så vidt jeg vet en NOVA-undersøkelse fra noen år tilbake, hvor 35 prosent av samværsforeldrene oppga at samvær forrige måned ikke ble gjennomført fordi bostedsforelder motsatte seg det (disse tallene fikk jeg av Pettersen etter å ha spurt henne direkte på Facebook, men de står ikke i boka). Det er viktige tall å merke seg, men ikke mindre viktig å vite at forskerne selv tar dem med en klype salt - fordi de er basert på selvrapportering. Fra en vel ti år gammel SSB-undersøkelse vet vi at samværsforelder og bostedsforelder kan rapportere svært ulikt om denne typen grunnleggende og faktuelle spørsmål. (I den samme undersøkelsen var for øvrig samværsforeldrene jevnt over mer fornøyde med samværsordningene enn bostedsforeldrene.)

Dét til side: Samværssabotasje er svært alvorlig for dem det gjelder. Historiene som gjenfortelles i boka, er til tider rystende, og det er ikke vanskelig å forstå at slike langvarige og vanskelige konflikter kan få selv den sterkeste til å gå i oppløsning.

På mange måter minner boka om Halvor Foslis intervjubok fra Groruddalen, «Fremmed i eget land»: Den tar opp et viktig tema som er underbelyst i offentligheten, og den har gode og troverdige kilder med historier som er nødt til å bli fortalt og tatt på alvor. Men rammen intervjuene settes inn i, henger ikke på greip.

Jeg er ikke blant dem som mener at sakprosaforfattere alltid tjener på å være balanserte, og å ha en agenda er helt legitimt. Men når også en far som helt åpenbart ikke er interessert i å ha kontakt med sin egen sønn blir offer-forklart i «Samværssabotasje», faller denne leseren av.

I et avisintervju om boka har Pettersen uttalt at grunnen til at hun ikke har intervjuet noen av mødrene som omtales i boka, er at det kunne være følelsesmessig vanskelig og smertefullt for dem å gå inn i disse sakene på nytt. Det er mulig at de er takknemlige for omsorgen, men personlig skulle jeg gjerne hatt mer innsikt i hvordan en person som aktivt saboterer samvær og fratar barna sine muligheten til å få omsorg fra sin kompetente far, tenker.

Tross svakhetene, reiser boka likevel viktige spørsmål om momenter i barneloven som i en del tilfeller virker både uhensiktsmessige og urettferdige. Barnebidragssystemet, som knytter bidragssummen til mengden samvær, kan for eksempel virke konfliktdrivende fordi det gir en økonomisk fordel å ha barnet hos seg. Det er også liten tvil om at bostedsforelders rett til å flytte dit hen vil med barnet etter samlivsbrudd, setter vedkommende i en maktposisjon hvor hen lett kan hindre samvær med den andre forelderen. Likeledes setter den allmenne oppfatningen om at barnet trenger mor mest den første tiden, fedre i en vanskeligere situasjon ved tidlige samlivsbrudd, fordi samværsordningene gjerne er basert på hvor mye tid hver enkelt av foreldrene har hatt med barnet mens de fortsatt bodde sammen.

Men Pettersen diskuterer i liten grad hvorfor det er sånn, og hva som er alternativene. Skal man for eksempel ha et bidragssystem hvor foreldre som ikke ønsker å stille opp verken praktisk eller økonomisk, stå fritt til å gjøre det uten at det har noen konsekvenser overhodet? Skal alle foreldre, uansett hvor lite eller mye de er involvert i barneoppdragelsen, ha noe å si når barnets bosted skal avgjøres? Og når foreldrene ikke bor sammen fra fødselen av, kan barnet like gjerne bo hos far som hos mor – fra dag én?

Mindre vedkommende for selve saken, er det at «Samværssabotasje» knapt er noe språklig mesterverk. Tvert imot har vi her å gjøre med en utgivelse som står på den andre siden av den såkalt «litterære sakprosaen». At boka fremstår mer som et politisk kampskrift enn som en diskuterende fremstilling av et fenomen, er nå så. Men det er smått utrolig at en så begavet og seriøs sakprosaredaksjon som Aschehougs sender til trykk en bok som er så dårlig redigert: argumentasjonen er til tider rotete, det forekommer flere udokumenterte påstander, og tastefeil og unødige gjentakelser florerer. Det finnes overhodet ingen tegn til at manuskriptet har vært innom en språkvasker. Seriøst, Aschehoug, hva er det egentlig dere driver med?

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 21. april 2018
Tospråkleg: Vigdis Hjorth sjanglar stødig mellom det personlege og det allmenne i fire essay om store mannlege forfattarar.
Lørdag 14. april 2018
Stillfaren: Cathrine Knudsen skriv eigenarta undersøkingar om vilkåra for liv i det tekno-kapitalistiske komplekset.
Lørdag 7. april 2018
Boligdrøm: Marit Eikemos romaner skildrer behovet for til­hørighet, et sted å bo med sine nærmeste, hvis man har noen.
Lørdag 24. mars 2018
Kraft: Hvordan former vold og frykt mennesker og samfunn?
Lørdag 17. mars 2018
Skurrar: Kaj Skagen skriv rikt og ofte råkande om norsk tru og tanke, men i samtidsdiagnosen brusar han med lånte fjør.
Lørdag 10. mars 2018
Poengtert: Mary Beard manar til medvit om makt.
Lørdag 3. mars 2018
Nøysemd: Svend Brinkmann vil gjere oss til sekulære protestantar.
Lørdag 24. februar 2018
Uro: Elena Ferrante tegner opp voldens historie i kvinneliv.
Lørdag 17. februar 2018
Lange linjer: Jürgen Kocka utfordrer dem som gjerne ser på ­kapitalisme som en naturtilstand.
Lørdag 10. februar 2018
Bæ: Anna Blix skriv om korleis våre ulne vennar byggjer landet.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk