Klassekampen.no
Fredag 9. juni 2017
EN FIGHTER: Tove Nøss har aldri ruset seg, men hun har hatt livets skyggesider tett på. Det tror hun gjør det lettere for henne å forstå elevene, som hun kaller dem.
RUSOMSORG
Tett på skyggesiden
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Tove Nøss har brukt svarte hull i eget liv i kampen for en bedre rusomsorg. – Jeg har alltid brydd meg om de som faller utenfor, sier den pensjonerte rusterapeuten.

Det graves, bygges og plantes i Nygårdsparken i Bergen. Parken ble lenge omtalt som Norges eldste og Nordens største åpne russcene, men i 2014 ble den stengt for oppussing på ubestemt tid. Denne sommeren skal den åpne igjen, og mens byens rusmisbrukere har måtte søke tilflukt for byens berømte regn under bruer og i tunnelunderganger, møter vi den nå pensjonerte rusterapeuten Tove Nøss på en grønnmalt benk i en park som er i ferd med å bli ny.

Mens hun tenner intervjuets første mentolsigarett, hennes «ene avhengighet, den andre er fotball», som hun sier, forklarer hun hva hun mener om parkstengingen.

– Så lenge folk er redde, var det greit å stenge parken. Men om de rusavhengige kommer tilbake, synes jeg de skal få bli. Hvorfor må de være forvist til de mest utrivelige plassene i byen?

For dem som kjenner henne, er dette typisk Nøss-tenkning. Siden 1980-tallet har hun ment at mye tenkes og gjøres riv ruskende feil i norsk rusomsorg. «Krev av dem, og gi dem ansvar og tillit», er et slags mantra for Nøss. Hun har søkt, funnet og utviklet alternativer til oppleste og vedtatte trender i ruspolitikken.

– Gi dem heller et begrenset område. Sett to–tre spilleregler og la Utekontakten ta et møte med dem hver morgen. Da kan de rusavhengige selv velge dagens vakter. Det hadde vært et spennende prosjekt! Det hadde vært spennende å se om de ville ringt politiet om de ikke klarte brasene, de har nemlig god selvjustis.

Fakta:

TOVE KARINA NØSS

Alder: 71 år.

Tittel: Pensjonist, terapeut og veileder.

Sivilstand: Enslig. Tre barn. Min sønn døde kun 34 år gammel. Jeg har barnebarn og oldebarn.

Hvor er du i livet? Jeg er i slutten av livet. Som pensjonist og terapeut med den bakgrunnen og erfaringen det medfører, vet jeg at det ikke er noen selvfølge at barna mine har klart seg så bra med en fraværende mor. Jeg er meget stolt over barna mine.

på sparket

Hvilken bok har gjort sterkest ­inntrykk på deg?

– Det var et godt spørsmål! Det er en tykk russisk bok som heter «Moren» av Maksim Gorkij. Jeg har lest den to ganger. Det er den sterke morsskikkelsen og de politiske budskapene som gjør det til en fantastisk bok.

Hva er din favorittfilm?

– Nå kommer romantikeren fram i meg. Det var en elev på Floen, han sitter i himmelen nå, som pleide å si at «hvis du skal ha et positivt svar hos Tove, må du bare sette på tangoscenen i ‘Duften av en kvinne’, da blir alt bra».

Hva slags musikk hører du på?

– Jeg hører på alt fra Rammstein til klassisk musikk. Jeg går blant annet mye i Grieghallen. Har fått mye musikalsk inspirasjon fra både familien og fra elevene mine.

Kjemper mot dogmer

Har du jobbet med rus i Hordaland, eller vært til behandling, er sannsynligheten stor for at du vet hvem «fighteren» Tove Nøss er. Nøss har kjempet mot dogmer og systemer i helsesystemet i over 30 år. Hun har jobbet for å se pasientene som selvstendige individer, for å behandle dem som én i flokken, men samtidig gi dem ansvar, tillit og krav. Hun har latt dem være like viktige som de ansatte på det som har vært sentrum i hennes engasjement – kollektivet Floen.

Floen-kollektivet ligger på en øy i Nordhordland, fem mil nord for Bergen. Isolasjonen, øya og havet får deg til å tenke på en filmscene. For pasienter kan det føles som å komme hjem. Floen og metodene de bruker har flere ganger vært truet, men en undersøkelse blant dem som har vært i behandling siden 2004, viser at 84 prosent av dem som har gått hele løpet, er rusfrie i dag. Og de sier at oppholdet på Floen var avgjørende for at de kom seg ut av avhengigheten.

– Tilbakemeldingen fra pasienter er at de har følt seg sett for den de er, og at alt ikke bare er sentrert på gruppebehandling. Eleven får trene seg på ulike sosiale arenaer og utfordres på sine interesser og personlige egenskaper, enten det er kunst eller andre kulturelle aktiviteter, forklarer Nøss.

Første pønker i Os

Navnet Tove uttales med o og ikke å. Likt hennes o-endinger, er det karakteristisk for hennes særpregede Os-dialekt. Oppveksten i det som i dag er mest kjent som Terje Søviknes-land, har vært viktig for hennes seinere engasjement, men kan kanskje best oppsummeres med søsterens karakteristikk av Nøss og bestevenninnen.

– Hun mente vi var Os-bygdas første pønkere, og kanskje hadde hun rett. Vi var jo rampete, og det artige er at vi begge ble ledere i helseyrker.

Spør du Nøss om inspirasjonen for hennes sosiale engasjement, havner hun tilbake i oppveksten. Farens familie var sterkt politisk engasjert, og bestemoren delte ut Arbeiderparti-lister i Os på valg­dagen. I Nøss-familien ble det diskutert politikk, musikk og litteratur døgnet rundt. Selv har hun stått på SVs valglister.

– Kunnskapen jeg fikk gjennom alle diskusjonene, som ble gjentatt så mange ganger at jeg ble lei, sitter den dag i dag. Min mor sa alltid «Det er CIA. Det er CIA. Det er CIA». Min far var sjømann, rørlegger og kelner, men samtidig veldig belest og kunnskapsrik, forteller Nøss.

I farens trønderfamilie skulle det snakkes mye. Moren var utearbeidende og fra en vestlandsgård hvor taushet var gull.

– Min mor fortalte at det å komme inn i Nøss-familien var som å komme inn i et teater. Som familieterapeut er det interessant å tenke over at jeg vokste opp i kontrasten mellom de to familiene. Det har preget meg.

Svarte hull i livet

Gode resultater til tross; ikke alle klarer seg gjennom rusbehandling.

– Jeg tenker hva var det vi gjorde som vi ikke skulle gjort, når jeg tenker på dem som ikke klarte seg. Min overlevelsesstrategi er å plassere folk sammen oppe i himmelen. Jeg vet hvem som sitter med min far, hvem som sitter med min mor og hvem som sitter med sønnen min.

For store tap har også preget livet til Nøss. Sønnen døde bare 34 år gammel, to år etter at han fikk en alvorlig hodeskade i en ulykke. Mannen hennes døde også altfor ung, et år etter at hun begynte på Floen-kollektivet. I tillegg har det vært perioder som Nøss selv bare omtaler som «svarte hull i livet». Men hun mener at hun har klart å kanalisere alle tapene til noe konstruktivt.

– Disse svarte hullerne gjør at jeg kan identifisere meg med elevene. Jeg har ikke ruset meg, men i en kort periode i tenårene kunne jeg nok blitt plassert på barnehjem. Og mitt vondeste valg i livet er at jeg sa nei til å overta omsorgen for et barn.

Fra benken i parken utveksles stadig blikk og nikk med forbipasserende. Nøss får jevnlig telefoner fra tidligere elever som søker råd, må «tømme seg» for frustrasjoner og sinne over Nav, har problemer i familien eller har andre ting de trenger tenke høyt om. De ringer også for å fortelle om positive opplevelser og ny mestring. Nylig var hun i 50-årslag til en tidligere rusmisbruker som var i behandling på seint 1980-tall.

– Jeg har alltid brydd meg om de som faller utenfor, og tror på det samme i dag som da jeg begynte med dette, sier Nøss.

Hennes kjepphest er at rusbruk er stigmatiserende og skambelagt, særlig for barn og unge som vokser opp i dysfunksjonelle familier med få sosiale og økonomiske ressurser.

– Disse blir satt utenfor allerede i barne­skolen. De blir avvist av både jevnaldrende og systemet. Utenforskapet sementeres ved å fjerne dem fra vanlig klasseundervisning.

Nettopp slike elever har Nøss møtt mange ganger i sitt arbeid. Hun vil ikke være med på ideen om at de er «lite begavet».

– Min er erfaring er faktisk det motsatte, og jeg har møtt mange. Mange av dem har absolutt de intellektuelle ressursene, men har ikke blitt stimulert hjemme til å tenke selv og bli nysgjerrige.

Skårderuds eksempel

Likevel er det kanskje mulig å si at det gradvis går opp for flere mennesker i systemet at verdiene Nøss så lenge har kjempet for, bør omfavnes. Som et eksempel trekker Nøss fram et foredrag med psykiateren Finn Skårderud hun og rundt 400 andre mennesker var på. Her fortalte den profilerte psykiateren om følelsen av å legge inn en ung jente for ellevte gang. Han ga beskjed om at de ikke måtte slippe henne ut igjen morgenen etter. Da det sykehuset gjorde nettopp det, tok Skårderud jenta med hjem til seg og lot henne bo der over den verste kneika. Fortellingen ble mottatt med applaus i salen.

– At en profilert behandler som Skårderud gjorde dette, gjorde meg glad. Men problemet er bare at dersom jeg eller andre hjelpere med lavere status, posisjon og makt hadde gjort det samme, hadde salen sukket og hvisket til hverandre «her er det en som er grenseløs», sier hun.

– Det er nok av gode, dyktige fagpersoner i helsevesenet, men jeg er redd for at få tør opponere og fronte sine meninger. Det handler om forskjell i teori og praksis, og om feil føringer fra toppen.

For Nøss er handlingen til Skårderud et eksempel på at man kan velge en utradisjonell løsning i en gitt situasjon.

– Han kan helt sikkert klinisk begrunne at det var den rette løsning, der og da. I kollektivenes verden er det nettopp en slik storfamilietenkning i bunn, samt begrepene solidaritet og en tanke om at men er likeverdig. Her må alle delta i hverdagen, alle har sine oppgaver, de kan ikke sluntre unna, for da går det ut over andre i fellesskapet.

To kopper kaffe

Tove Nøss har aldri sluntret unna. I en alder av 71 jobber hun fremdeles én uke i måneden for å gjøre ulike behandlingsopplegg i Bergen bedre. Seinest denne uka traff hun tilfeldig en fra miljøet. Og episoden viser hennes metode:

– Jeg hadde noen penger og ba ham gå inn å kjøpe to kaffe til oss. Da han kom tilbake sa han: «Det er bare du og Floen som gjør sånn. Du gir meg ansvar for pengene dine. Jeg er den som de andre ser kjøper kaffe til deg, og ikke omvendt. Du vet at jeg må utfordre min angst ved å tørre. Jeg gjør det og får en følelse av verdighet.»

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 26. juni 2017 kl. 13.52

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk