Klassekampen.no
Fredag 9. juni 2017
BARN OG DØD: Finske Hugo Simbergs «Såret engel» (1903) trekker på både religiøse og realistiske tradisjoner i malerkunsten. Begge retningene har også preget barnelitteraturen i ulike perioder. kilde: nasjonalgalleriet i finland/Hannu Aaltonen
Tap
Barndom er ikke bare badeland
Dør unge: En av de mest kjente barnebokklassikerne om død, er «Brødrene Løvehjerte» av Astrid Lindgren.
MINNES: Døden var ofte til stede i barnelitteraturen på den tida barnedød var vanlig. Her en akvarell til minne om et dødt barn: som i live over, men med en engel og sørgende foreldre under. Kilde: Welcome Library
H.C. Andersen: «Piken med svovelstikkene» viste fram døden for barn. Her i danske Hans Tegners penn.
RELIGION: Den første barnelitteraturen om døden, var religiøs.
Livet

Vi tar for oss moderne fenomener, historie og vitenskap.

Et vell av historier om tap, sorg og død finner nå veien inn i barne- og ungdomslitteraturen. Men hvor går grensa for hva barn tåler å lese om?

En jente som finner lillebroren sin død i gangen. En gutt med en mor som har kreft. En bok om selvmord. Et eventyr om en jente som ofrer hendene sine i håp om å finne sin far.

Sorg og tap finnes nå i mange avskygninger i barne- og ungdomslitteraturen. Historiene er vidt forskjellige. De kan være grimme og grusomme, nådeløse og hjerteskjærende triste, groteske og morsomme, realistiske eller fantasifulle.

Men hvorfor skal barn belemres med fortellinger om døden eller føle sorg over noen man har mistet?

For Rebecca Bach-Lauritsen, som har skrevet boka «Ellens Ark» der en elleve år gammel jente mister lillebroren sin i en tragisk ulykke, er svaret enkelt: Det at livet kan være vanskelig for barn, er et stort tabu, for alle ønsker det beste for barna våre. Men det endrer ikke ved at livet er vanskelig noen ganger – også for de små. Og det kan barnelitteraturen være med på å bearbeide.

– Vi må passe på at ikke barnekulturen blir en løgn om at barndommen bare er lekebutikk, badeland og ingen bekymringer, forklarer hun.

– Jeg tror det er viktig å huske at det er like store følelser i et barneliv som i et voksenliv, og det synes jeg barnelitteraturen skal avspeile.

Fakta:

Nina Christensen, leder av Senter for barns litteratur og medier ved Aarhus Universitet, forteller hvordan døden har blitt behandlet gjennom barnelitteraturhistorien:

– Det har vært tekster for barn som forholdt seg til døden helt siden man begynte å utgi tekster for barn. Først fantes den religiøse barnelitteraturen, og fra slutten av 1600-tallet og opp gjennom 1700-tallet var det bøker om hvordan man kunne forberede barn på at de ville dø, og at de derfor burde oppføre seg som gode kristne fordi det ville sikre dem et liv i himmelen i stedet i helvete.

– Den religiøse forståelsen er det selvfølgelig i mindre grad i dag. Det kunne jo være en forklaring på at det skrives så mye om døden i dag. For vi trenger en annen ramme eller en annen måte å snakke om døden på enn den religiøse, som sier at hvis du oppfører deg slik og slik, så vil du få et godt liv etter døden.

– På begynnelsen av 1800-tallet kom det flere bøker for barn, og i tillegg har jo barna hørt eventyr og muntlige fortellinger. De handler også om tøffe tak, også døden.

– Det er blant annet H.C. Andersen som innfører en ikke-religiøs barnelitteratur. Han skriver om døden i eventyr som «Den lille jenta med svovelstikkene» og «Historien om en mor».

– Døden er absolutt til stede i barnelitteraturen på den tida. Det henger sammen med at barnedødeligheten var så mye større den gang, så mange hadde opplevd dødsfall blant søsken eller slektninger.

– Det kommer en lang periode etter romantikken der døden forsvinner fra barnelitteraturen. Det er først på 1970-tallet vi igjen møter ganske direkte beskrivelser. For eksempel av barn som begår selvmord, som i Bent Hallers «Katamaranen».

– Det handler om oppfatningen av hva barnet er og hva barnet tåler. Etter 1968 kommer det en oppfatning av at barnet er et robust vesen som tåler en god del. Før det skulle barna beskyttes fram til de tålte å bli konfrontert med voldsomme ting. Det er den utviklingen som fortsetter i dag.

– Fortellingene om døden har endret seg på en fundamental måte. Jeg opplever en større psykologisering av både barnekarakterer og barnelesere. Nyansene i beskrivelsene av møtet med døden, men med et mer abstrakt forhold til den, blir tydelig i dag, synes jeg.

– Det er interessant at det i dag er en stor variasjon innen bøker som handler om døden. Noen er veldig fantasifulle, fantastiske fortellinger som «Monster» av Patrick Ness. Noen er veldig realistiske, og for voksne kan de virke nokså voldsomme, særlig i ungdomslitteraturen.

– Men det humoristiske og det alvorlige kan også blandes, som i groteske fortellinger som «Mareridtsfabrikken og andre redsler» av John Kenn Mortensen. Og så har vi jo fortsatt de religiøse bøkene som for eksempel bildebibler. De er jo på en måte grunnfortellinger om liv og død i kulturen vår i dag. Det ser jeg som et tegn på at disse samtalene – også gjennom fiksjon – er viktige.

Robuste barn

Nina Christensen, som er førsteamanuensis ved Aarhus Universitet og leder av Senter for barns litteratur og medier, ser bølgen av bøker om sorg og tap som en videreføring av en tendens fra 1970-tallet, da forfattere som Astrid Lindgren og Bent Haller begynte å skrive veldig direkte om døden.

Før det hadde døden vært fra­værende lenge, men på 1970-tallet endret oppfatningen av barnet seg, og det avspeilet seg i en mer direkte kontakt med døden. Barn skulle ikke lenger beskyttes og skjermes mot virkelighetens harde realiteter på samme måte, og derfor kunne de skrive mer direkte om de vanskelige emnene.

Døden i barnelitteraturen er også i dag tett forbundet med oppfatningen av barnet, forteller Christensen.

– Når vi snakker om barnebøker, blir det en diskusjon om oppfatningen av barnet og forholdet mellom barnet og den voksne. Noen mener vi skal gå langt for å beskytte barnet, også fra ting som kan være skremmende. Og det har vært en tradisjon for å si at døden hørte til det området. Andre mener at vi skal utfordre barnet, og at barn ikke bor i et reservat der det ikke skjer farlige ting. Og derfor er vi nødt til å kunne snakke med barn om det. Mellom de to posisjonene er det så en lang rekke nyanser.

Døden som en lek

Det er ingen tvil om hvilken posisjon forfatter Rebecca Bach-Lauritsen heller mest til. Hun mener det ikke er farlig for barn å kjenne til døden, så lenge vi er oppmerksomme på hvilke ord vi bruker.

I «Ellens Ark» legger hun ikke fingrene imellom. En dag kommer Ellen hjem fra skolen og finner lillebroren død i gangen:

«David falt ned trappa. Man kan dø på mye villere måter. Men man kan også dø helt hverdagsaktig på et flisgulv. Man dør like mye på den måten også.»

Slik lyder det kort og kontant i begynnelsen av boka. Døden er konkret og realistisk, og det er ikke noen fantasifulle eller eventyrlige elementer som skaper avstand til tragedien. Det er bevisst, forteller forfatteren.

– Jeg hadde lyst til å prøve å se det i øynene og ikke ha fantasien som hjelp til å kunne flykte fra det. Jeg har helt klart vært drevet av at virkeligheten skal være representert i litteraturen til barn.

Det er ikke alle barn som opplever døden tett på livet, men alle opplever før eller seinere å bli rystet av en voldsom begivenhet, og «Ellens Ark» handler nettopp om det tidspunktet i livet – det å oppleve det verst tenkelige for første gang. Det er et spesielt øyeblikk fordi vi ikke har forutsetningene og livserfaringen til å vite hva vi skal gjøre når virkeligheten plutselig endrer seg.

– Det er en stor ensomhet i det. Barnet må finne ut av hva han eller hun skal gjøre på egen hånd. Det synes jeg er veldig sterkt fordi det blir et definerende øyeblikk.

I «Ellens Ark» har forfatteren forsøkt å gå inn i dette øyeblikket for å undersøke hvordan Ellen takler tapet av lillebroren.

Lek med døden

En av Ellens metoder for å håndtere det uholdbare er en slags lek med døden. Hun legger seg ned på bakken og forestiller seg hvordan det er å være død. Hun kaster ting nedover trappa der broren hennes falt ned, for å se hvordan de går i stykker. Og hun betrakter den lille hvite kista broren ligger i, og vurderer om hun ville fått plass i den:

«Ellen ser på den hvite kisten. Den er for liten til meg, tenker hun. Alle sier at hun har blitt så lang. Tror du at jeg kunne fått plass i den kisten, spør hun en tante. Tante ser på henne med et merkelig blikk. Nei da, sier hun. Kanskje hvis jeg krøller meg sammen, sier Ellen. Det må du ikke si, sier tante.»

Ellens lek med døden var det mest grenseoverskridende å skrive om, forteller Bach-Lauritsen.

– Da jeg skrev det, følte jeg at det var å stå ved grensa av hva jeg kunne tillate meg fordi det var noe veldig fysisk over det. Ellen prøver å få en fornemmelse av hva døden er. Hun prøver det på seg selv. Det hadde jeg lyst på å skrive fordi jeg merker at det også kan være noe forløsende i å sette ord på det og nærmest leke det.

Ellens foreldre liker ikke at hun leker med døden. Men hvordan skal barn kunne forholde seg til noe så abstrakt som døden hvis de ikke får dyrke fascinasjonen for det – for eksempel gjennom lek? For Bach-Lauritsen er det ingen tvil om at mange voksne har berøringsangst for døden.

– Men hvorfor er det så viktig å insistere på å snakke med barn om døden, når det er så vanskelig?

– Alternativet er at barna står alene med det. Som med alt mulig annet kan vi snakke om et emne på et høyere og dypere nivå hvis vi har et språk som er utviklet til det. Hvis vi ikke har så mye annet enn at «det var forferdelig», så blir det ensporet. Hvis vi har et rikt språk for noe, så blir det automatisk lettere å ha samtaler.

– Kan barn som ikke selv har opplevd å miste noen, også få noe ut av å lese slike bøker?

– Det tror jeg absolutt. Jeg tror at vi øver oss på livet når vi leser. Og vi føler noen følelser litt på forhånd fordi vi tar opp en annen skjebne i oss mens vi leser. Enten det er døden eller en annen voldsom begivenhet som endrer livet, så handler det om at vi så på en måte er litt mer rustet til å kunne takle det, sier Bach-Lauritsen.

Bruksanvisning til litteraturen?

Den som leser «Ellens Ark» og andre barnebøker som eksplisitt handler om døden, sitter særlig med ett spørsmål: Hvor går grensa for hva et barn kan bære av voldsomme og tragiske fortellinger?

I 2014 var det en debatt i Danmark om det burde innføres en merkingsordning for barnelitteratur som handler om død. Organisasjoner som Børnerådet og Børns vilkår mente det kunne være en god idé, skrev Kristeligt Dagblad.

Rasmus Kjeldahl, som er direktør for Børns Vilkår, understreker at forslaget ikke kom fra dem, men at det kunne være klokt å gi foreldre og barn veiledning om hvilke bøker det er best å lese sammen med en voksen.

– Det betyr ikke at vi er mot uhyggelige historier til barn. Barn kan tåle veldig mye hvis de kan reflektere over det sammen med en voksen som kan gi en veiledning i disse universene. Så jeg er veldig for at barn skal få oppleve sterke følelser gjennom litteraturen. Barn skal ikke beskyttes mot innblikk i det vanskelige og uhyggelige, men det skal helst skje på en måte som passer til alderen, noe som noen ganger betyr at de bør ha en voksen med seg, sier han.

Nina Christensen tror ikke vi bør merke barne­bøker, og hun tror heller ikke det vil være mulig i praksis.

– Jeg mener at det er veldig uforutsigbart hva et barn kan bli skremt av. Det må ikke nødvendigvis være en bok som handler om døden, det kan være noe helt annet som påvirker dem på grunn av bilder, ordvalg eller situasjoner. Så det vil være veldig komplekst og vanskelig å kunne peke på hvilke bøker som er farlige.

I Danmark har Medierådet for børn og unge siden 1997 satt aldersgrenser for filmer. Christensen synes ikke det samme er nødvendig med litteratur.

– Det er en viktig forskjell. Når vi ser en film, er det vanskeligere å stoppe. Men for den som leser en bok og opplever at det er noe som blir for voldsomt, er det lett å lukke boka, sier hun.

Det evige håpet

Det er imidlertid ikke alle barne­bøker om tap og sorg som handler om døden. Den danske forfatteren Cecilie Eken har skrevet en lang rekke barne- og ungdomsbøker, inkludert serien «Det Levende Sværd». Høsten 2016 ga hun ut det lange diktet «V». Det handler om det å miste og savne faren sin – ikke fordi han er død, men fordi han har forlatt familien.

– Boka handler om tap av nærvær og følelsesmessig kontakt, tap av noe som også er veldig viktig for barn. Det er også mange flere barn som blir rammet av det, sammenliknet med dødsfall. Men sorgen kan nesten være den samme. Det er i hvert fall noe som ikke blir som før, forteller Eken.

Bokas hovedperson drar ut på en eventyrlig og farlig reise sammen med sin mystiske venn V. Hun leter etter faren, som en dag dro sin vei, men hver gang hun holder på å innhente ham, forsvinner han ut av syne. Hun ofrer både bamsen og hendene underveis, men det hjelper ikke. Faren er vekk.

«Faren min gikk langt foran – jeg ropte hest: /’Vent, pappa! Stopp!», men hvert ord ble blåst/i stykker av vinden og malt til støv/pappa stanset ikke, var helt døv.»

Eken har blitt inspirert av blant annet fortellinger fra barn som har vokst opp med misbruk, men også vanlige skilsmissehistorier kan resultere i at barn opplever at de ikke kan nå foreldrene sine, forteller hun. Boka handler om at jenta finner ut at hun kan bære sorgen når hun slipper håpet om at det blir annerledes og aksepterer realitetene.

– Det er også noe disse barna av misbrukere forteller om: det evige håpet. Og først da de ga slipp på det, kunne de komme videre.

– Men det er en tøff realitet for et barn. Hvilke overveielser har du hatt om hvordan det er for barn å lese om disse vanskelige følelsene og harde realitetene?

– For det første tror jeg barn kan romme uendelig mye så lenge vi leker, så lenge det er en historie. Da blir det lettere å nærme seg noen av de vanskelige følelsene, på en måte litt fra sida. Og så er jeg nok en som har stor tro på en lykkelig slutt, legger Eken til.

Bamsemishandling

Hun har selv syntes det har vært vanskelig å bli etterlatt i de farlige følelsene. Derfor har historiene hennes som regel en slutt som inneholder en form for innsikt eller forløsning.

Men det betyr ikke at hun går inn for at barn skal vokse opp i en beskyttet virkelighet der de voksne har fjernet alt som kan gjøre vondt eller vekke sorg.

– For slik er jo ikke virkeligheten. Historier har en alder der de er bra for barn, så det handler om å finne det riktige tidspunktet for den riktige historien og ikke om å presse en historie ned over hodet på dem, understreker hun.

– Men det finnes barn som har vonde erfaringer i livet, og de kan kanskje ha glede av at det finnes noen historier som setter på ord og anerkjenner opplevelsene de har. Og som samtidig gir håp.

Eken er ikke så redd for hvilke historier vi kan lese for barn, for hun opplever at de selv er flinke til å si stopp hvis det blir for mye.

– Jeg leste «V» høyt for datteren min da hun var ni. Da vi kom til det stedet der jenta ofrer bamsen sin, sa hun: «Nå kan du godt stoppe. Jeg kan tåle mye, mamma, men ikke bamsemishandling.» Og da stoppet jeg, og så tenkte jeg at den kan hun lese litt seinere.

modernetider@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 26. juni 2017 kl. 13.54

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk