Klassekampen.no
Fredag 9. juni 2017
Magien er borte: Reklamefolk er bekymret for at folk har sluttet å la seg påvirke av markedsføring, skriver Stefan Sundstrøm. Her fra Sydney. Foto: Saeed Khan, AFP/NTB scanpix
De rikeste lever fett på vår lengsel etter noe å tro på. Nå er det nok.
Voks opp, menneske

Jeg fikk et brev fra Gud:

Hei Stefan

Nå er jeg så jævla lei av maset ditt.

Du sier, i fylla og i drømme, at du synes jeg har innrettet livet urettferdig og grusomt. At denne verden, som kunne vært så vakker, med mennesker som er snille og hjelper hverandre over gata, er blitt en slags slåsskamp der folk tramper hverandre ned i søla for å komme opp til den ynkelige prosenten av menneskeheten som sitter på scenekanten og ler av alle som strever der nede.

Og det er jo trist at det blitt sånn.

Men jeg har faen meg gjort så godt jeg kunne. Nå gidder jeg ikke mer. Dere må vel kunne gjøre noe selv.

Med vennlig hilsen,

Gud.

For slik er det. Det viktigste, og i dag eneste levende voksne mennesket fra min barndom, min mor, kan jeg ikke lenger spørre om hvordan dette livet egentlig er. For nå finner hun bare på ting. Ganske morsomme ting, men de stemmer ikke med virkeligheten.

Jeg var nettopp hjemme hos henne. Jeg og søsteren min skulle møte saksbehandleren hennes, fordi vi gjerne vil at hun skal få mer hjelp.

– Ja, men jeg klarer meg fint, sier mor.

Men det gjør hun ikke.

Jeg var ganske liten da jeg oppdaget at voksne løy. Det var skremmende, men jeg har hatt nytte av det i livet mitt. Det har gjort meg skeptisk til autoriteter. Og til reklame – jeg tror jeg er ganske ufølsom for reklame. Men hvem vet. Dagens propagandister er mye flinkere enn på 1930-tallet.

Men de er bekymret, reklameguruene. «90 prosent av svenskene gjør noe annet under reklamepausene. 45 prosent har Adblock på når de er på nettet. Vi snur ryggen til, spoler forbi og hopper over. Vi er egentlig ikke lei av reklame. Vi er lei av å bli avbrutt av kommunikasjon som ikke berører oss», leser jeg i markedsføringsbladet Resumé.

Så de vil berøre oss. Med sin magiske tryllestav. Fortelle oss historier. «Når reklamen flytter seg fra hjertet til lommeboken – fra det emosjonelle til det rasjonelle, risikerer vi at magien forsvinner. Det er synd», skriver de.

Vi vil jo tro på eventyrene vi ble fortalt av mor. Eller far. Vi vil jo tro på Gud. Vi vil at noen skal vite hva i helvete denne tragiske komedien går ut på.

Den morgenen jeg dro til moren min, leste jeg at smeltevann har begynt å lekke inn i frøhvelvet på Svalbard. Ved hjelp av permafrosten, uavhengig av elektrisitet og maskiner, skulle frøene til maten vår bevares i kulda. Men den klimakrisa vi nå øyner som en liten svart rand ved horisonten, har begynt å gnage hull på det håpet.

Den lille notisen ble naturligvis overskygget av et nytt mord. Morderen hadde brukt visse verktøy. De ble nevnt i avisa. Og det var jo bra det. Vi vil ikke høre nyheter som er kjedelige og langsomme. Fort og blodig skal det være, som en biff fra Danmark.

Moren min tør ikke gå ned i Farsta Centrum lenger. Det er så mye vold nå for tida, sier hun. Jeg vet ikke, men jeg tror det var mer vold i Farsta på 70-tallet. Jeg husker da en som het Lasse dro opp en pistol og skulle skyte meg. Lasse var ganske ustabil på grunn av amfetamin og sniffing, det var midt på natten.

– Ha ha, gikk du på den, sa Lasse og stappet pistolen ned i beltet.

Han døde litt seinere, sparket i hjel av en masse folk. Ingen kunne tas for mordet. Det er også sant. Da var mor ikke redd for Farsta Centrum. Det er hun nå. Det er så mye vold i avisene.

Hun har klippet av ledningen til trygghetsalarmen. Da vi testet den, kom en stemme ut i rommet. Hvordan har du det? spurte stemmen. Kanskje hun følte seg overvåket. Noen tiår siden kjørte vi gjennom hennes tidligere hjemland, DDR. Nå har den bilen fulgt etter oss helt fra Sassnitz, sa hun. Far syntes hun var paranoid. Senere viste det seg at hun antakelig hadde rett.

Nå står Trump sammen med oljemillionærene i Saudi-Arabia og sier at terrorister skal forvises fra jorda. Noen har åpenbart stemt på Trump. Noen har gitt ham mandat til å stå der og si dette.

Vi mennesker må snart, veldig snart, vokse fra lengselen etter en mor og en far som vet hva dette livet går ut på. Vi må ta ansvar. Vi må gjøre som Jesus og si til den prosenten som eier mer enn halve jordas befolkning, at det er lettere for en kamel til å komme inn i himmelriket enn det er for dere å bli med på festen vår. Vi må boikotte løsningen de falbyr: å kjøpe mer og mer av dritten de lager.

Vi må ta vårt ansvar som borger og gå til permanent generalstreik. Reklamen har mistet sin magi, det fins ingenting igjen å tro på, gråter PR-nissene.

Det er jo faen meg fantastisk. Da kan vi kanskje bli voksne til slutt.

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.»

Artikkelen er oppdatert: 26. juni 2017 kl. 14.01

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk