Klassekampen.no
Onsdag 7. juni 2017
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Grønn omstilling må skje uten å flytte ut industri og tape verdiskaping.
Rikere og renere

Da jeg vokste opp, var Akerselva grå, Mjøsa grønn og Oslolufta vinterstid knapt til å puste i. På Sørlandet var vannene sure, og utenfor industribyer i Grenland og Østfold var havet forurenset. En generasjon senere, godt inn på 2000-tallet, er alle disse miljøproblemene borte eller betydelig redusert. Men mye av produksjonen er der fortsatt. Norge er blitt rikere og renere.

Norge ble ikke rikere og renere fordi vi la ned industri, men tvert om ved at vi forbedret produksjonen og la opp til rensing og lavere utslipp. Dessuten ble inntektsveksten kanalisert inn i produksjonsforbedringer. Som et resultat er det knapt noen større miljøproblemer igjen i dagens industri. Til tross for at vi forbruker mer og har høyere levestandard. Dette står i sterk kontrast til Sovjetunionen som gikk i oppløsning i 1991. Der var utslippene langt høyere, mens levestandarden og forbruket var langt lavere.

Med andre ord løser god industripolitikk både økologiske og økonomiske problemer. Vesten i dag er kommet langt på den veien. Det kan jo også forklare hvorfor det er så krevende for MDG, Venstre og SV å konkurrere om å være det tydeligste «miljøpartiet». Miljøproblemene oppfattes av mange som fallende, og ytterligere forbedringer vil komme raskt med forurensningsfrie biler og nyttekjøretøy. Samfunnets utfordring synes ikke å være mangel på miljøpartier, men derimot knapphet på industripartier som kan sikre både verdiskaping og forbedring.

Selv om de fleste norske miljøproblemer er løste eller kraftig reduserte, oppstår nye utfordringer – nå særlig knyttet til klimagassutslipp. Det betyr at fossil energi og innsatsfaktorer skal erstattes av grønne hydrokarboner og elektroner (sol, vind). Dette er en dyptgripende endring som vil ta tid, men som løses ved å forbedre eksisterende industri gjennom forskning, tilskudd og industriens investeringer i samarbeid med en aktiv stat. Som ved miljøovergangen må dette skje uten å flytte ut egen industri og tape verdiskaping, som vil være nær umulig å reetablere i framtiden. Den pågående utviklingen av høyteknologisk produksjon vil skape store etableringshindre for dem som ikke henger med på den løpende utviklingen.

Dette er særlig kritisk i Norge som har en svak utvikling i investeringer i det industrielle produksjonsapparatet. Det ligger nå på samme nivå som for flere tiår siden. På den annen side er vi i ferd med å investere oss inn i en eiendomsboble som vil parkere husholdningenes forbruk og kommunenes skatteinngang når den sprekker – og det kan skje snart. En indikasjon på at prisene vil falle er at EØS-innvandringen gikk i null i 2016, mens den har vært oppe i over 30.000 personer for noen år siden.

Problemet er at Norge ikke greier å endre strategi på vei mot fornybar energi og høyteknologi. Vi bruker penger på fossile løsninger som store asfaltveier med parallelle togskinner, i en tro på at dette skal lede til en industriell vekst, noe som foreløpig har uteblitt. Dette er paradoksale satsinger når vi om ti år vil kjøre rundt i forurensningsfrie selvkjørende biler (importerte riktignok), som vil bli langt billigere og mer fleksible å forflytte seg i enn tog utenfor tettbygde strøk – og med mindre utslipp. Samtidig vil eksisterende veier kunne utnyttes bedre med ny teknologi. Vi ser ut til å ende i samme situasjon som Kina – å overinvestere i infrastruktur med fallende avkastning.

Norge er et land der kapitalen feilfordeles, våre industrielle muligheter ikke brukes og den desentraliserende energi- og transportrevolusjonen ikke forstås. Innen infrastruktur går pengene til skinner med tvilsom framtid og overdreven asfaltering, mens våre maritime muligheter, som kan revitalisere egen industri og holde pengene i landet, neglisjeres.

Det gode er at dersom vi snur fokus, kan vi bli både rikere og renere, og fortsatt ha en velferdsstat gjennom det 21. århundre. Ingen bygger ny industri i dag uten å tenke på hvordan energi og miljø skal spares og effektiviteten i produksjonen økes. Faren er at vi blir fattigere, men renere ved importert teknologi – uten å forstå at våre muligheter ligger i høyteknologisk utvikling, videreutvikling av våre råvarebaserte verdikjeder og ny infrastrukturstrategi.

christian.anton.smedshaug@agrianalyse.no

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Camilla Øvald, Chr. Anton Smedhaug og Ebba Boye skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 20. juni 2017 kl. 13.53

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk