Klassekampen.no
Tirsdag 6. juni 2017
Uegnet: Da Riksarkivet ble etablert i 1817 lå statens arkiver lagret under elendige forhold på Akershus slott, og stjålne dokumenter ble tilbudt Christianias kjøpmenn. Det var på høy tid å gjøre noe. Tverrsnitt med arkiver. Foto: Riksarkivet
Den norske nasjonen etter 1814 skulle bygges på Riksarkivet. Men er det folkets eller statens historie som er samlet der?
Med papirer skal landet bygges

Sommeren 1817 opprettet den norske regjering Riksarkivet. Det hastet å få orden på statens historiske arkiver, som lå lagret under kummerlige forhold på Akershus slott. Tyver hadde alt tatt seg inn i de dårlige bevoktende magasinene og forsøkt å selge dokumentene til byens kjøpmenn. Men etableringen var også et ledd i byggingen av den nye norske staten. Et riksarkiv var noe enhver byråkratisk stat holdt seg med.

I dag rommer Riksarkivet rundt 150.000 hyllemeter med arkiver, godt lagret i store magasiner som er sprengt ut i fjellet under riksarkivbygningen på Kringsjå, nord for Oslo sentrum. Institusjonen spiller i dag en rolle i opprettholdelsen av en offentlighetens infrastruktur. Riksarkivet skal hjelpe offentlig forvalting med å skape gode arkiver, noe som er en forutsetning for at publikum kan få innsyn i hvordan stat og kommune arbeider.

Men som Riksrevisjonens nylig framlagte rapport om arkivering og åpenhet viser, er ikke alt som det skal være. Departementene arkiverer ikke alt de skal arkivere. Dette er alvorlig: uten arkiver er det som om noe ikke har skjedd. Mytene får fritt spillerom.

Riksarkivet ble riktignok etablert sommeren 1817, men ble først institusjonalisert i 1840-årene. Dette var i nasjonalromantikkens tid. Nasjonalromantikken var i sin kjerne et historisk prosjekt, og Riksarkivet ble et nasjonalarkiv som skulle verne om nasjonens dokumentariske skatter.

Fakta:

Riksarkivet 200 år:

• 6. juni 1817 bestemte regjeringen at de delene av det gamle arkivet på Akershus slott som gjaldt hele landet, og protokoller og dokumenter fra den nye norske sentraladministrasjonen som var bevaringsverdige, skulle samles. Dette ble starten for Riksarkivet.

• I denne teksten gir historiker Åsmund Svendsen et riss av Riksarkivets historie. Svendsen er forfatter av boka «Arkivet. En beretning om det norske riksarkivet 1817–2017», som kommer i september i år.

Det nasjonalromantiske historiske prosjektet handlet konkret om to ting: for det første måtte nasjonens historie bindes sammen på tvers av landets skiftende epoker. Henrik Wergeland, dikter, pressemann, historiker og Norges første riksarkivar, hadde pekt på problemet i 1834. Hvordan skulle den uekte lodning, danske­tiden, passes sammen med de to ekte halvringene av gull, høymiddelalderens Norge og det nye Norge etter 1814?

For det andre skulle nasjonal­historien bli kjernen i en moderne norsk nasjonal høykultur. Nasjonalhistorien skulle ikke bygges på myter, men på et solid dokumentarisk grunnlag. Historiker Peter Andreas Munch fikk i den sammenheng tilgang til Vatikanarkivet, hvor han gjennom flere år skrev av kilder til norsk historie, avskrifter som i dag er lagret på Kringsjå. Satt på spissen skulle den norske nasjonen bygges på arkivet.

Arkivet ble et sted hvor nasjonens historie lå gjemt. I 1830-årene ordnet historiker Rudolf Keyser arkivene i kjelleren på Akershus slott. Han håpet å finne restene etter arkivene fra høymiddelalderens norske kongedømme, som hadde hatt et arkiv på Akershus.

Kulturminister Christian Adolph Diriks drømte om hvilken «Nationalskatt» som lå skjult i Münchensamlingen, en unik samling med nordiske dokumenter fra senmiddelalderen som norske historikere hadde fått hånd om i konkurranse med danske historikere. Kontroll over arkivet handlet om å påvirke borgernes hjerter og sinn. Ble norske arkivsaker overlatt til København, ville historien bli tolket på dansk, fryktet P.A. Munch.

Som et nasjonalromantisk sentralsted hadde det norske riksarkivet én stor mangel: bestanden med arkiver var preget av store hull. I møte med det danske riksarkiv framsto det norske som uorganisk, skrev riksarkivar Asgaut Steinnes i 1935. Hullene i bestanden minnet Steinnes om det vedvarende historiske problemet som red norsk offentlighet som en mare før 1940: hvordan forlike seg med dansketiden. Sett fra Riksarkivet, med god støtte fra sentrale politikerne som C.J. Hambro og Halvdan Koht, var det bare en måte dette kunne løses på: norske arkiver måtte hentes hjem fra utlandet.

Her er vi ved et kjernespørsmål i norsk arkivpolitikk, arbeidet med å kreve utlevert arkivsaker fra København, og i noe mindre grad fra Stockholm etter 1905. Prosjektet med å få arkivene hjem fra Danmark har sin begynnelse i 1814 og strekker seg fram til 1990, da en endelig avtale mellom Danmark og Norge kom i stand. Arkiver ble utlevert og plassert i Riksarkivet. Hullene i bestanden ble tettet. Riksarkivet kunne med større tyngde kalles et nasjonalarkiv.

Ser man nærmere på hvilke arkiver Riksarkivet har tatt hånd om, er det likevel grunn til å spørre om Riksarkivet noensinne har vært et nasjonalarkiv. Spørsmålet knytter an til et bestemt forhold: Riksarkivet har alltid hatt én prioritert klient, statens sentralforvaltning. Riksarkivet har aldri på fritt grunnlag bygd opp en bestand med arkiver fra hele det norske samfunnet. Det har alltid vært forpliktet til

å motta statsforvaltningens arkiver, mens det mer frivillig har hentet inn arkiver fra privatpersoner, næringsliv, partier og organisasjoner. I praksis har Riksarkivet mer vært nasjonalstatens og mindre nasjonens arkiv.

Riksarkivet har vært en institusjon som ubevisst har fremmet et spesielt syn på historien, hvor staten, ikke nasjonen, er historiens subjekt. En av de mest markante riksarkivarene på 1800-tallet, Michael Birkeland, målbar et slikt perspektiv. For Birkeland var embetsstanden nasjonenes salt og staten nasjonens fremste integrerende organ. Uten stat, ingen nasjon. Statens historie var identisk med nasjonens historie. Birkeland avviste Wergelands syn på dansketiden som en uekte lodning: For ham var det stikk motsatt. Det nye Norges fedre var dansketidens embetsmenn, ikke sagatidens norske konger og aller minst den norske odelsbonde. Som et hvelv for statens og embetsstandens arkiver var Riksarkivet landets viktigste arkiv, og det stedet i landet hvorfra nasjonens historie mest korrekt kunne forstås.

Historikere har en tendens til å overdrive Riksarkivets rolle som en historiefaglig institusjon. De glemmer at også andre grupper bruker Riksarkivet. Ikke minst er det lett å glemme den rollen Riksarkivet har spilt som statens arkivfaglig organ, en rolle som ble utviklet spesielt fra 1960-årene. Dette innebærer at Riksarkivet, gjennom riksarkivarens myndighet, har hatt et ansvar for å hjelpe offentlig forvaltning med å skape gode arkivsystemer.

Bakgrunnen for utviklingen av en slik rolle var todelt. For det første hadde statsforvaltningen store problemer etter 1945 med å håndtere en stadig større mengde arkiver. For det andre fryktet Riksarkivet at verdifulle arkiver skulle kasseres uten riksarkivarens medvirkning. Løsningen ble at riksarkivaren åpnet for mer kassasjon i statsforvaltningens arkiver, mot at hans folk hjalp forvaltingen med å lage gode arkivsystemer. Hvor Riksarkivet tidligere hadde stått på en armlengdes avstand fra forvaltingen, inntok man nå en aktiv strategi.

Denne strategien pekte fram mot det som må regnes som et flaggskip i Riksarkivets nyere historie, utviklingen av den digitale standarden Noark fra 1984. Noark danner basis for uniforme digitale arkivsystemer til bruk i forvaltningen, systemer som inneholder mekanismer som gjør det mulig for Riksarkivet å bevare digitalt skapte arkiver for framtiden.

Riksarkivets aktive strategi må forstås i en offentlighetskontekst. Behovet i 1960-årene for å skape oversiktlige arkiver oppsto på bakgrunn av økt forventning fra presse, publikum og opposisjon om større åpenhet i offentlig forvaltning. En slik forventning dannet grunnlag for opprettelsen av et embete som Sivilombudsmannen, samt etableringen av forvaltningsloven og offentlighets­loven rundt 1970. Skulle intensjonen i apparatet etterleves, måtte statens arkiver i forvaltningen holdes i god orden. Riksarkivets nye rolle handlet ikke bare om på redde arkiver for framtiden, men også om å realisere offentlighetsprinsippet. Igjen vil jeg peke på Noark: uten Noark ville trolig ikke et prosjekt som OEP (Offentlig elektronisk postjournal) vært mulig. OEP er som kjent dagens grensesnitt mellom administrasjon og publikum.

I hvilken grad Riksarkivets aktive strategi har vært fruktbar, kan diskuteres. Riksarkivets visjon i 1960-årene var å skape et system som automatiserte bevaring av statens arkiver. Likevel har Riksarkivet i flere omganger hatt store vanskeligheter med å fange inn statens historiske arkiver, særlig de digitalt skapte arkivene. Også i forvaltningen har det vist seg vanskelig å skape holdbare arkivrutiner, til tross for apparatet som er bygd opp siden 1960-årene. Når Riksrevisjonen i dag har pekt på manglene i statsforvaltningens praktisering av arkivering og åpenhet, opplever jeg som historiker dette som et déjà vu. Ja, faktisk var opprettelsen av Riksarkivet i 1817 regjeringens første forsøk på å få statens arkiver under kontroll. Igjen, kan det synes, må det tas et skippertak på arkivfeltet.

I 1980-årene snakket man internasjonalt om at arkivarer i møte med en digital verden måtte forlate en tradisjonell vokter-rolle og aktivt sikre framtidens arkiver. Ved Riksarkivet valgte man en slik strategi. Forlot dermed Riksarkivet sin rolle som forvalter av historiske arkiver? Nei. Riksarkivets fremste oppgave er fortsatt å sørge for bevaring av arkiver. Bevaringsmandatet må forstås i en bred humanistisk kontekst. I siste instans bevares arkivene fordi vårt samfunn trenger historisk kunnskap som bygger på arkivets dokumentasjon. I en verden hvor historien brukes i aktuelle, politiske debatter må vi ha steder hvor mytene om fortiden kan konfronteres. Arkivene er slike steder.

Satt på spissen er Riksarkivets oppgave å sørge for en historisk basert offentlighet. I den forbindelse er det helt sentralt å bevare Riksarkivets karakter som en åpen, offentlig institusjon, også i fremtiden.

Artikkelen er oppdatert: 20. juni 2017 kl. 13.30

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk