Tirsdag 6. juni 2017
Skarp: Jens Bjørneboe kritiserte politi og fengselsvesen i både bøker og debattinnlegg. Her står han utenfor det gamle politihuset i Møllergata 19 i Oslo i 1965. Foto: Sverre A. Børretzen, Aktuell/SCANPIX
Jens Bjørneboes uutgitte roman «Skapsprengeren Manfreds oppstandelse» gikk inn i flere samtidsdebatter:
Hentes opp fra arkivet
Begeistret: Therese Bjørneboe synes farens upubliserte romanmanus er fornøyelig lesning.
Overstrykninger: Manuset til «Skapsprengeren Manfreds oppstandelse» består av litt over 200 maskinskrevne sider.
I kveld presenteres Jens Bjørneboes uutgitte satire for offentligheten for første gang.

bøker

I et låst magasin under Nasjonalbiblioteket i Oslo står det fire hyllemeter med papirer etter Jens Bjørneboe.

Blant essays, reisebrev, debattinnlegg og lyrikk, finnes også manuset til den satiriske romanen «Skapsprengeren Manfreds oppstandelse» (1963) som aldri ble utgitt. I kveld skal manuset presenteres for offentligheten for første gang, når skuespiller Henrik Rafaelsen skal lese et utdrag på Nasjonalbiblioteket.

– Den er ikke av de tyngste eller viktigste bøkene hans, sier Therese Bjørneboe, forfatterens datter.

– Men den har jo et språklig overskudd, et nærvær og en humor som gjør den umiskjennelig bjørneboesk. Så jeg har stor glede av å lese den.

Fakta

«Skapsprengeren Manfreds oppstandelse»:

• Upublisert roman av Jens Bjørneboe, skrevet i 1963.

• Manuset befinner seg på Nasjonalbiblioteket i Oslo.

• I dag skal utdrag fra romanen leses høyt for første gang, av skuespiller Henrik Rafaelsen på Nasjonalbiblioteket.

• Arrangementet er en del av Nasjonalbibliotekets serie «Upublisert», der uutgitte verk hentes fram fra Nasjonal­bibliotekets arkiv.

• I arkivet ligger også Bjørneboes upubliserte skuespill «Ingen har sett oss», et erotisk forviklingsdrama.

Med Bimbo på brekk

«Skapsprengeren Manfreds oppstandelse» kan leses av alle som henvender seg til Spesiallesesalen på Nasjonalbiblioteket. I en papirmappe i en pappeske ligger de litt over 200 maskinskrevne sidene med overstrykninger og innsettelser.

«Det var vinter i hovedstaden Isenberg, som bærer samme navn som fyrstedømmet selv. En tung vintereftermiddag kort før jul. Sneen falt og falt, den gjorde husene lubne over takene, dekket gatene og la seg på julegrenene som var utstilt på torver og foran portrom. Sneflokene dalte bløtt og langsomt, som edderdun fra millioner av englevinger oppe i verdensrommet.»

Slik begynner fortellingen om Manfred Hummel, den «ukronede innehaver av landsmesterskapet i skap­sprengning i fyrstedømmet Isenberg, både når det gjalt utbytte og teknisk utførelse».

Etter noen år i fengsel har Manfred blitt en lovlydig borger med eget mekanisk verksted. Men en dag kommer et brev fra Handelsbanken om at verkstedet skal selges på tvangsauksjon.

Manfred ser ingen annen utvei for å berge verkstedet enn å overtale fengselskameraten Bimbo til å bli med på et innbrudd i safen til firmaet Schmitt & Schmitt & Sønner.

«Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, hvis han tar skade på sin sjel», spør Bimbo.

«Sjel eller ikke sjel, sa Manfred, blir du med?»

En ærlig kriminell

Bimbo blir med. Men tyveriet blir oppdaget, og Manfred tyster på kameraten. Boka får et ironisk vendepunkt når Manfred senere blir frifunnet, fordi han framstilles som en angrende kristen og tilhenger av privat eiendomsrett.

– Det morsomste i boka er at Manfred blir frikjent, sier Therese Bjørneboe.

Direktøren for Schmitt & Schmitt & Sønner er interessert i Manfreds patent på et pengeskap det skal være umulig å sprenge, og Manfred blir en helt, i alle fall for en stakket stund.

– Etter rettssaken er hans forsvarer og statsadvokaten skjønt enige om at Manfred har gått fra å være en ærlig kriminell til å bli en hyklersk småborger. Men Manfred skjønner det ikke selv, sier Bjørneboe.

Med både humor og inderlighet berører forfatteren spørsmål om menneskets moral. I boka tas leseren inn i en velkjent Bjørneboe-verden av fattigfolk, fengselsfugler og drukkenbolter.

Dette er også en verden der politifolk har seg med prostituerte. På begynnelsen av 60-tallet engasjerte Bjørneboe seg i debatten om den såkalte Svartemarja-saken, der to ­politimenn ble tiltalt for å ha forgrepet seg på en ung kvinne.

I Bjørneboe-biografien «Født til frihet» (2010), hevder Tore Rem at denne saken bidro til at forlagene syntes det var problematisk å gi ut boka. Bjørneboe forsøkte flere forlag, men fikk ikke napp noe sted.

– Hjemmefra har jeg hatt et inntrykk av at han selv ikke ville utgi boka, fordi han ikke betraktet den som god nok, sier Therese Bjørneboe.

– Men i og med at forlagene var redde for at boka var injurierende, er det andre hensyn enn litterær kvalitet som har vært inne i bildet.

I forordet skriver riktignok forfatteren selv at «mulig likhet» med norske skapsprengere og statsadvokater vil være «fullstendig utilsiktet».

Men i boka møter vi blant annet en statsadvokat med navnet Knorrenfeldt. Lauritz Dorenfeldt var aktor i Torgersen-saken, som Bjørneboe senere skrev et skuespill om, og i rettssaken om romanen «Uten en tråd» (1966), der Bjørneboe ble dømt for å ha skrevet pornografi.

– Faren min var i krig med Dorenfeldt i flere saker. Nidportrettet av Knorrenfeldt ble skrevet før pappa tok tak i Torgersen-saken, og før rettssaken om «Uten en tråd». Det er jo ganske morsomt, sier Bjørneboe.

Forfatterens omveier

Datteren tror Bjørneboe kunne ha fått gitt ut boka ti år senere dersom han hadde villet det.

– Er det riktig å gi romanen oppmerksomhet nå, dersom Bjørneboe selv ikke ønsket å gi den ut?

– Bakgrunnen for at vi har latt den hvile i fred, er også at han selv ikke tok initiativ til å gi den ut senere. Det bør jo veie tungt. Nå kan man ta det opp til ny vurdering, siden det ikke er helt entydig hvorfor den ble lagt til side, sier hun.

– I dag spiller det jo heller ingen rolle om den var en nøkkelroman. Snarere er det et argument for å utgi den.

Programsjef Eline Skaar Kleven ved Nasjonalbiblioteket forteller at de reflekterer nøye over om det er riktig å offentliggjøre upubliserte manus.

Kveldens høytlesning er en del av serien «Upublisert», der uutgitte verk hentes fram fra arkivet.

– Vi er opptatt av å presentere tekstene med respekt. Alle tekster har noe i seg som det er verdt å se nøyere på, sier hun.

Motivasjonen bak serien har vært å se på omveiene i et forfatterskap.

– Vi vil gi innblikk i noe som en gang var under arbeid, men som ikke ble noe av.

En norsk satire

Da Bjørneboe skrev manuset i 1963, hadde han i flere år engasjert seg i debatter om kriminalomsorgen.

Forfatter Demian Vitanza, som skal innlede om romanen på Nasjonalbiblioteket i kveld, verdsetter skildringen av fengselslivet, og leser den som en kommentar til forholdene i fengsel. Selv har han holdt skrivekurs for innsatte i Halden fengsel.

– Det er et slektskap mellom litteraturen og fengselet. Det er begge arenaer hvor livet blir satt på prøve og hvor man møter seg selv på godt og vondt, sier han.

I en scene fra en fengsels­celle lar Bjørneboe en poet ved navn Gottlob Steen resitere et dikt for de andre innsatte, et dikt som for øvrig gjenoppsto som første vers i Bjørneboes eget dikt «Blomster for Genet» i skuespillet «Til lykke med dagen» to år senere.

– For mange er fengselet et åndelig sted. Det er et sted der litteraturen kan få stor virkning, sier Vitanza.

Vardeteatret, Norges eneste profesjonelle fangeteater, skal nå sette i gang med å lage et teaterstykke basert på «Skapsprengeren Manfreds oppstandelse», samt «Den onde hyrde» (1960), som også er en kritikk av fengselsvesenet.

En uredd forfatter

På det satiriske planet synes Vitanza at det er Bjørneboes kritikk av kapitalismen som treffer mest i dag.

Romanen er lagt til Isenberg, et lite fyrstedømme som har tjent seg rikt på jern­industri og første verdenskrig.

– Makthaverne i Isenberg er villige til å selge hele landet og naturressursene til utenlandske investorer. Det har vi sett tilløp til i norsk politikk, sier han.

Også pressen og nærings­livet får passet påskrevet i ­romanen.

– Det er få som har like stort trøkk på å skrive politisk satire i dag, sier Therese Bjørneboe.

Hun mener det kan være et argument for å utgi romanen.

– Den har kvaliteter som man kan savne i dagens litteratur. I dag er folk så helgarderte og redde for å si noe feil, sier hun.

– Jens Bjørneboe har ofte blitt kritisert for å skildre ting i svart-hvitt. Men det er jo hele poenget, sier hun.

ingridga@klassekampen.no

Tirsdag 12. desember 2017
NRK har mistet hver femte daglige radiolytter etter slukkingen av FM-nettet.
Mandag 11. desember 2017
Norsk-amerikansk litteraturfestival har betalt opptil 50.000 kroner i honorar til utenlandske deltakere. – Det må bli slutt på dugnadsånden i Festival-Norge, mener arrangør Frode Saugestad.
Lørdag 9. desember 2017
John Leirvaag i Norsk Tjenestemannslag mener Kulturdepartementet bør stole mer på egne byråkrater framfor å øke ­bruken av private konsulenter.
Fredag 8. desember 2017
Konsulentbruken har skutt i været siden Høyre overtok Kulturdepartementet. Arbeiderpartiet etterlyser økt politisk handle­kraft framfor flere utredninger.
Torsdag 7. desember 2017
Full mobilisering fra teaterfeltet ga uttelling for teatervitenskap i Bergen. I stedet mister historie en stilling.
Onsdag 6. desember 2017
Foreningen for statsstipendiater protesterer mot at Høyres kulturminister Helleland (H) ikke vil utnevne nye statsstipender i år. Den ber Stortinget sørge for at regjeringen snur.
Tirsdag 5. desember 2017
Norske medie­bedrifter anklager Altibox og andre tv-distributører for å innkassere flere hundre millioner kroner i moms­fritak som de ikke skulle hatt. Men Finansdepartementet ønsker ikke engang å utrede saken.
Mandag 4. desember 2017
SAK-satsingen skulle hindre fragmentering av fagfelt på universitets- og høyskolenivå. Men for noen fag førte samarbeid til nedbygging. – Jeg kan ikke detaljstyre universtitetene, svarer kunnskapsministeren.
Lørdag 2. desember 2017
Menn som trakasserer kvinner, er gjerne­ autoritære og har machiavelliske trekk, viser forskning. Er det på tide å ta #metoo til divanen?
Fredag 1. desember 2017
Norske elever lærer om samhold og rosetog når 22. juli er tema. Lise Granlund mener skolen også må undervise i Anders Behring Breiviks radikalisering.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk