Klassekampen.no
Lørdag 3. juni 2017
Barn eller ungdom: Elleveåringene Dina Qvan Ødegård (fra venstre), Emma Gelaziute Tullut og Rebecca Nygård Corneliussen er verken barn eller ungdommer. Allerede på barneskolen begynner de å prøve ut en tenåringsidentitet.
Flere studier har vist at barn nå kommer tidligere i puberteten enn før:
Farvel til barndommen
Prøver ut: På kjøpesenteret Kuben er Vita Exclusive en av favorittbutikkene å gå og kikke i. Her prøver jentene seg fram.
Hjemme: Dina har kjøpt mye sminke i det siste. Her sminker hun Emma. Rebecca står på sidelinja, litt tvilende til det hele.
Sminke: Emma blir sminket av Dina. Hun skulle gjerne brukt sminke på skolen, men det får hun ikke lov til. – Jeg liker ikke hvordan jeg ser ut uten sminke, sier hun.
Tampongeffekten: Sjette klasse på Ullerål skole får pubertetsundervisning med helsesøster. De får blant annet prøve å dyppe en tampong i vann.
Lek er viktig: Hjemme hos faren til Rebecca står en trampoline i hagen. Jentene er ikke for store til å ha det gøy med å hoppe.
Hopp: Det regner. Dina, Rebecca og Emma er på vei til skolen for å spille smashball etter skoletid.
Aktive friminutt: I friminuttene på skolen er det basket og smashball som gjelder.
Senterliv: Noe av det beste jentene vet er å henge på kjøpesenteret på Hønefoss, Kuben.
Elin Klevberg, Helsesøster på Ullerål skole.
Tweens: Allerede på barne­skolen likner ungene på mini­­­ten­åringer. Er barndommen i ferd med å bli kortere?

Elleve år gamle Dina Qvan Ødegård fra Hønefoss kan fortelle akkurat hvilken dag det var hun begynte å kjøpe og bruke sin egen sminke. Det var en lørdag, våren var kommet, og tivoliet var i byen. Hun hadde kjørt Surf Rider, en sånn karusell som snurrer høyt opp og går raskt ned, og som kiler i magen.

De barnsligste attraksjonene droppet hun – radiobiler, tekopper, karuseller. I stedet la hun pengene som ble til overs omhyggelig i lommeboka og forlot tivoliet. På Kuben, kjøpesenteret like ved siden av, hadde H&M tilbud på sminke.

– Det føltes litt rart først, å ha sin egen sminke. Men nå bruker jeg det veldig mye. Omtrent hver dag, sier Dina.

På jenterommet er klassevenninnene Emma Gelaziute Tullut og Rebecca Nygård Corneliussen på besøk. Med andektige bevegelser setter Dina sminken fram på kommoden foran dem: Her er små skrin med foundation, bronzer, highlighter og blush, her er øyenskygger i mange fargenyanser og speil, her er et lite arsenal av klissete lipglosstuber som smaker jordbær.

For å få plass til alt, har hun nettopp ryddet ut av skuffene i kommoden på barnerommet – i oppgangen utenfor leiligheten hun og moren bor i, ligger esker fylt med bamser og leker, barnslige ting hun for lengst er ferdig med og som snart skal bæres bort og kjøres til gjenbruksstasjonen.

Fakta:

Tweens

• Begrepet «tweens» kommer fra amerikansk markedsføringsteori, og har etter hvert utviklet seg til å bli et allment begrep som beskriver barn i alderen åtte til tolv år.

• Tweensene kjennetegnes av at de befinner seg i en mellomfase mellom barn og ungdom. Mens puberteten ennå ikke har inntrådt, har de likevel fått en tenåringsidentitet å spille på.

• Barna i denne aldersgruppen regnes for å være en attraktiv kommersiell gruppe. Undersøkelser har vist at de har stor innflytelse på familieøkonomien.

• Barn får stadig tidligere tilgang på smarttelefon. I 2012 oppga 49 prosent av norske barn mellom ni og elleve år at de har smarttelefon. I 2016 hadde tallet steget til 81 prosent.

• De siste årene har flere studier konkludert med at pubertetens inntog er på vei nedover. Den første store norske studien om temaet pågår nå på Haukeland universitetssykehus i Bergen.

Nylig fikk hun sin første kvise, forteller Dina. Den klør litt. Bak lagene med sminke synes den ikke.

Tweens

De kler seg som små ungdommer, sminker seg, noen bruker bh og stringtruse. Etter skolen vil de helst se på Youtube i fred, eller de stenger seg inne på rommene sine der de sender sms-er og chatter så det hagler. Når de kommer ut, tigger de om nye, dyre klær, ny Iphone, apper med 13-års aldersgrense. Også gutta henger på – de bruker lang tid foran speilet for å få hårvoksen til å sitte som den skal, har sterke meninger om hva slags klær de vil ha, og sender snaps til jentene i klassen. Og enda går de bare på barneskolen.

Stadig leser vi om dem, de beryktede tweensene – en ny gruppe mektige forbrukere som allerede på barneskolen begynner med mye av det vi tidligere assosierte med ungdomsskolen og tenårene. De er i en mellomfase: Fremdeles er de barn, likevel pendler de stadig inn i ungdomslivet, der oppmerksomheten rettes mot utseende, sosiale relasjoner og en hektisk medie­kultur. Elleveåringene er de nye fjortisene.

Men også fra annet hold dukker det opp bekymrede røster. De siste årene har en rekke medisinske studier fastslått at barna fysisk kommer tidligere i puberteten. Amerikanske og danske studier har pekt på at det gjelder både gutter og jenter – for jentene er det brystutviklingen som skjer tidligere, for gutta er det testiklenes vekst som begynner noe før. Hva skyldes det – er det kosthold, hormoner i tilsetningsstoffer i maten og kosmetikk, eller er det rett og slett noe så diffust som stress?

Et sted midt imellom

Spør du Emma, Dina og Rebecca om de er barn eller ungdommer, ser de nølende på hverandre et øyeblikk, og den skravlende taleflommen inne på jenterommet blir avløst av stillhet.

– Jeg er et barn, sier Rebecca til slutt.

Dina drar på det, nikker.

– Jeg tror jeg er et barn. Men samtidig gjør jeg jo ungdomsting. Jeg bruker sminke. Og jeg liker merkeklær.

I hvert sitt tempo, men sikkert og stødig, har jentene forandret seg de siste månedene. De leker ikke like mye lenger, i stedet gjør de andre ting. Når de kommer hjem, lukker de døra til rommene sine og setter på musikk, ser på nettserien «Jenter» på NRK. De chatter, tar selfies, sender snaps og lager musikkvideoer med appen Musical.ly. I klassen har vennskapene forandret seg. Jentegjengene har gjennomgått utallige runder med drama, på veien er noen vennskap gått tapt.

Likevel er de bare ved begynnelsen av den voldsomme forandringen som når som helst skal settes i gang, som brått forandrer kroppene deres, huden, stemmen, hjernen.

– Jeg synes vi er mer ungdommer enn barn, sier Emma.

– Hva skjer når man blir ungdom, da?

– Man ser sånn ut, sier Rebecca og lar hodet falle tungt over Iphonen, mens fingrene begynner å knatre drevent.

– Det gjør jo dere også?

– Det er sant det. Jeg er ganske avhengig av mobilen, sier Emma.

Men enn så lenge har de alle ganske strenge regler for hvor mye de får lov til å bruke mobiltelefonen. Rebeccas mor har installert en egen nedtellingsapp som viser hvor lenge de får bruke mobilen hver dag. Også Emma og Dina har fastsatte rammer å forholde seg til.

– Jeg liker å se på «Skam», for da ser jeg hvilke ting ungdommen gjør, og hvordan de ser ut. Jeg tenker at det viser hva vi kommer til å gjøre når vi blir større. Som å feste mye. Og at guttene slåss og sånn, sier Dina.

– Det høres ikke ut som noe jeg har lyst til å se på, sier Rebecca.

– Men er det noen dere kjenner som har begynt å feste?

– Nei. Jeg gikk forbi noen som drakk øl en gang. Å, det var en forferdelig lukt, sier Rebecca.

– Så dere er kanskje ikke ungdommer helt ennå heller. Kan det være at dere er midt imellom? Tweens?

– Hva er tweens?

– Det kommer fra engelsk, og spiller på ordene «teen» og «in-between», altså at man befinner seg et sted midt mellom barndom og tenår.

– Ja. Det passer, sier jentene og nikker.

Den enkle tida

For bare en generasjon siden ble alderen åtte til tolv sett på som den enkle tida, poengterer de danske forfatterne og familieterapeutene Pia Beck Rydahl og Pernille W. Lauritsen i boka «Tweens». Det var de gode, gamle dagene da store barn fremdeles klarte det meste selv. De slo ball på vei hjem fra skolen og kom ikke hjem før til kveldsmaten, som de ordnet selv. Det var en tid som ble sett på som stillheten før stormen – tenårene. I dag har den enkle tida på mange måter forsvunnet, skriver Rydahl og Lauritsen. Også hos tweensene stormer det.

– Det kom veldig brått, det at Dina skulle bli så opptatt av merkeklær. Det skal være klær av det og det merket, hun er helt fiksert på det. Og det kommer ikke fra meg. Jeg har aldri vært opptatt av det, sier Dinas mor, Astrid Irene Qvan.

Hun merker godt at det er mye som skiller datterens barndom fra hennes egen. Dina er opptatt av helt andre ting, og utviklingen skjer tidlig. Elleveåringen hennes snakker og oppfører seg allerede som en tenåring.

Neste uke skal klassen til Dina endelig ha pubertetsundervisning. Det er bra, synes Qvan. De skal få lære om kroppens forandringer, om hormoner som løper løpsk og gryende seksuell modning.

Puberteten

Høyt oppe i nakken, langt bak i hjernen ligger den: hypofysen. Kjertelen er omtrent på størrelse med en fingertupp, og det er den som starter å sende hormoner nedover til eggstokker og til testikler, med beskjed om å sette det hele i gang.

Fra å være et barn skal man forvandles til et kjønnsmodent vesen som er i stand til å reprodusere seg: Barnet er kommet til vekstens endepunkt. Egentlig er det en liten kroppslig revolusjon.

Tidspunktet for pubertetens inntog har falt drastisk de siste 150 årene. Det var på slutten av 1980-tallet at forskere ved universitetet i Nord-Carolina for første gang begynte å interessere seg for fenomenet. Mens lærebøkene fra 1960-tallet fastslo at jentenes brystutvikling begynner i elleveårsalderen, observerte de stadig flere jenter i åtte- og niårsalderen som kom til klinikken med begynnende brystvekst.

Funnene fikk den amerikanske barnelegeforeningen til å se nærmere på fenomenet. 17.000 jenter ble undersøkt, og resultatet var alarmerende: Nå var alderen for begynnende brystutvikling krøpet ned til 9,9 år.

Studien fra den amerikanske barnelegeforeningen har likevel vært oppfattet som kontroversiell. Metodologisk kan den ha hatt noen utfordringer, fordi målingen tok utgangspunkt i fotografier, forteller overlege ved Haukeland universitetssykehus i Bergen Petur Júlíusson.

Han leder den første norske studien som systematisk kartlegger puberteten hos norske barn, og for første gang tas det i bruk ultralyd, som overlegen håper vil gi mer presise resultater. 1100 testikler og bryst er undersøkt.

Det interessante er at selv om brystutviklingen ser ut til å ha endret seg, er tidspunktet for den første menstruasjonen mer eller mindre uendret de siste 70 årene.

– Tidspunktet for menarke, det vil si den første menstruasjonen, begynte gradvis å gå nedover på 1830-tallet, da gjennomsnittsalderen var 16–17 år. Gro Harlem Brundtland jobbet med dette før hun ble politiker faktisk, på et prosjekt der de hentet data fra fødselsstuene i Oslo. Men på 1940–50-tallet lå gjennomsnittsalderen på rundt 13 og et halvt år, og siden den gang har akkurat dette tallet stått mer eller mindre stille – det har bare krøpet ned noen desimaler og ligger i dag på omtrent 13 år. Når det gjelder brystutviklingen har økningen de siste årene, ifølge studier fra USA og Danmark, vært mer kraftig.

Spørsmålet er om man må lete etter andre årsaker enn tidligere pubertet når man ser på brystutviklingen, sier Júlíusson.

– Fordi brystutviklingen endrer seg i større grad enn tidspunktet for første menstruasjon, har man lurt på om dette kan skyldes en stedbunden effekt hos jentene, som ikke har noe med hypofysen og den øvrige pubertets­utviklingen å gjøre.

– Hva kommer det av da?

– Det er det som er det store spørsmålet. Det kan være bedre ernæring, en kroppssammensetning av mer fettvev. En annen hypotese er at det finnes stoffer i omgivelsene som kan ha hormonhermende effekter, og at disse har vært i frammarsj de siste årene. Disse kan vi få igjennom kostholdet, eller utenfor det, som for eksempel kremer vi smører oss med.

Langt oppe i hjernen

Det siste er komplekst, påpeker Júlíusson, og her vil de søke hjelp fra andre fagområder i det videre arbeidet med studien. For det er ikke nødvendigvis ett bestemt tilsetningsstoff som i seg selv påvirker kjønnsmodningen – det kan like gjerne være en sammensetning av helt bestemte stoffer. Foreløpig er ikke kunnskapen man har om dette god nok.

Enkelte undergrupper av barn er mer utsatt for tidlig pubertet: Adoptivjentene har for eksempel økt risiko for å komme tidligere i puberteten enn majoritetsbefolkningen, forteller Júlíusson.

Ekstremt tidlig pubertet er bekymringsfullt. Barna som begynner modningen grytidlig, har større risiko for depresjon og for å bli overvektige seinere i livet, de har større kreftrisiko og er mer sårbare for å bli utsatt for seksuelle overgrep.

På klinikken på Haukeland er det derfor til enhver tid noen barn som får hormonbehandling for å bremse ekstremt tidlig pubertetsstart. Oftest jenter.

Det er også kjent at traumatiske hendelser i barndommen kan bidra til å framskynde puberteten.

Men hva med selve tweenskulturen i seg selv? Utsetter barna seg for sider ved livet de ikke er klare for? Kan det nesten tenåringsaktige livet dagens barneskolebarn lever, med stort fokus på utseende gjennom klær og sosiale medier, bidra til å framskynde puberteten – også fysisk?

Selv vil ikke Júlíusson gå for langt i å spekulere i potensielle sammenhenger mellom sosiale omgivelser og pubertetsutvikling.

– Men at det parallelt også pågår en psykososial utvikling, er jo reelt. Og hypofysen, som bestemmer når puberteten skal inn­treffe, er jo forankret ganske langt oppe i hjernen, sier forskeren.

Bryster til besvær

I klasserommet på Ullerål skole på Hønefoss ser tida ut til å ha stått mer eller mindre stille siden 1990-tallet. Furupanel på veggene, linoleum på gulvet og tett, tung luft. Men de om lag 30 sjetteklassingene i rommet er tydelig barn av 2000-tallet, der de sitter og spinner frenetisk på hver sin fidget­spinner.

Akkurat nå er stillheten til å ta og føle på i klasserommet. Sjette klasse skal ha en dobbelttime med pubertetsundervisning. Ved kateteret står helsesøster Elin Klevberg og en modig jente i klassen, som har stilt seg ved siden av Klevberg.

– Kan noen se noen forskjeller på Kristine og meg, spør helsesøsteren og smiler rolig.

Ingen respons. På forreste benk sitter tre gutter og kikker stjålent på hverandre, fniser og rister på hodet. Dina, Emma og Rebecca sitter taust bak hver sin pult.

– Noen? Hva har skjedd?

Til slutt tar en gutt på bakerste rad ordet.

– Æh, hoftene?

– Hoftene, ja. Så bra du så det. Jeg har bredere hofter enn Kristine. Andre ting?

Klassen er stille. Høyden, kommer det forsiktig fra en stemme borte ved døra. Klevberg bekrefter, og venter igjen.

– Jeg får si dette selv, siden dere kanskje ikke tør å si det, sier helse­søsteren til slutt.

– Brystene er også en forskjell. Jeg har bryster. Eller pupper.

Små, kvalte latterhikst sprer seg utover klassen. På forreste pult sitter fem gutter med panna mot bordflata og hodet gjemt langt under armene.

Uaffisert og med avvæpnende ro forklarer helsesøster at brystene er der for at kvinnen skal kunne amme barna sine.

– Flaut, hvisker gutta på forreste rad.

Men de følger med.

Mobilens makt

– Jeg liker å bare si ting helt direkte, på en rolig måte, sier Klevberg etterpå.

Hun begynte som helsesøster på Ullerål barneskole i høst, og det siste året har hun gått og grunnet på hva som har skjedd siden sist hun jobbet på barneskole. De siste årene har hun jobbet på ungdomsskole og på videregående, og da hun kom tilbake til barnetrinnene, var hun forberedt på å omstille seg og igjen konsentrere seg om typisk barneproblematikk.

– Men det er så rart. De snakker så likt, akkurat som ungdommer. Allerede fra fjerde klasse kommer de til meg med ungdomstanker, med problematikk som jeg egentlig hadde tenkt hører ungdommen til.

– Hva slags problematikk, da?

– Det er veldig mye drama. Både jentene imellom og mellom jentene og guttene. Og det er også utseendepress – jeg har hørt jenter helt ned i første klasse snakke om slanking, som sammenlikner hvem som er tynnest. Og det er jo ikke bra. Barn skal få lov til å være barn en god del lenger, syns jeg.

– Hvor kommer det fra?

– Det er tydelig at sosiale medier har mye å si. De får mobiltelefon utrolig mye tidligere enn de fikk forrige gang jeg jobbet på barneskole, for bare fem år siden. Og med mobiltelefon kommer alle disse appene, Snapchat, Musical.ly og så videre. Det virker uskyldig, men det handler jo om hvordan man ser ut, hvordan man tar seg ut.

Det er viktig at foreldrene tenker på at de er barnets rollemodeller, sier Klevberg. Det foreldrene gir oppmerksomhet til, er også det som barnet vil bli opptatt av.

Og mens noen foreldre gleder seg til barna blir større, og kanskje selv bidrar til å pushe barna over i ungdomsfasen, er andre mer bevisste på å holde igjen, sier Klevberg. Det er viktigere enn aldri før at foreldrene følger med, og setter klare grenser.

– En far jeg snakket med, hadde en datter som allerede var på vei. Kroppen hadde begynt å forme seg tidlig, mye tidligere enn normalen. Vi ser det, sa han, og vi står på alt vi kan for at hun skal få være et barn så lenge hun kan. Det syntes jeg var så fint. For selv om du ser ut som du går i sjuende, men ligger flere trinn under, er det viktig å tenke på hva det medfører. Man kan lett bli pushet inn i noe man ikke er klar for.

Helst skulle hun sett mer samarbeid hos foreldrene om hva som er greit, og hva man ønsker å holde igjen på.

– Drømmesituasjonen er at foreldrene i en klasse går sammen og legger noen føringer for når barna i klassen skal få sin første mobil. De som går foran, har et stort ansvar, og bør være klar over hva de starter. Jo flere som har mobiltelefon, jo vanskeligere er det for andre foreldre å holde igjen.

Alltid tilgjengelig

Emma, Dina og Rebecca er foreløpig mest på Musical.ly. Det er en app som går ut på at man mimer til musikk­videoer, legger på effekter og sender til hverandre. Dessuten tar de ustanselig selfies, og etter skoletid ringer de hverandre på Facetime.

I klassen er det noen som har fått ubehagelige meldinger på Snapchat.

Ifølge Medietilsynets Barn og medier-undersøkelse bruker én av fem elleve år gamle jenter mobilen i mer enn to timer hver dag – i 13-årsalderen er det dobbelt så mange. Nesten halvparten av barna mellom ni og 16 år bruker sosiale medier daglig, og blant brukerne er Snapchat definitivt størst – med en brukerandel på 80 prosent.

Den største forskjellen mellom dagens barn og tidligere generasjoners barn er at de får den store, globale verdenen rett inn på mobilen sin, ufiltrert, sier professor i tverrfaglig barneforskning ved NTNU, Vebjørg Tingstad.

– Mange barn fikk nok for eksempel med seg terroraksjonen i Manchester i forrige uke. Den var rettet mot barn, og flere barn var blant ofrene. Den verdenen som er der ute, som er brutal og voldelig, har nok barn i vår del av verden i større grad vært beskyttet fra tidligere. Det har vært lettere for foreldrene å filtrere informasjonen.

Med alt fra blodige henrettelses­videoer fra Den islamske staten (IS) til grov pornografi tilgjengelig fra den lysende skjermen i nattemørket, kan det drive hvilke foreldre som helst til bekymringens vanvidd. Og hvordan setter man egentlig grenser? Da vi som er voksne i dag selv var barn, lærte vi at man aldri skulle sette seg inn i en bil med en fremmed. Nå er farvannet atskillig mer komplisert, påpeker Tingstad.

KGOY

– I tillegg er barna i Vesten i dag blitt mål for direkte markedsføring på en annen måte enn før, sier hun.

I USA, der markedsteoretikere har et ord for alt, kalles fenomenet KGOY: Kids Grow Older Younger. Allerede på barnetrinnet er de små forbrukerne i gang med å utforme en slags tenåringsidentitet – det synes på klærne de ønsker seg, tv-seriene de velger, måten de bruker sosiale medier på.

Ikke minst for leketøysprodusentene merkes utviklingen: Mens de tidligere regnet sine kjernekonsumenter for å være barn opp til 13 år, er alderen i dag justert ned til åtteårsalderen, skrev en amerikansk ekspert på barnemarkedet i Marketing Times. Etter dette slutter barnet å interessere seg for leker.

Det betyr slett ikke at markedet har gitt dem opp som konsumenter – tvert imot.

– Det kommersielle markedet er flinke til å spille på de sårbare punktene i barndommen og ungdommen – det å være populær, å være pen, å tilhøre en gjeng. Og det er ikke alle som har økonomi til å følge opp. Undersøkelser har vist at foreldre strekker seg veldig langt for å imøtekomme de store barnas «behov», av frykt for at de skal falle utenfor.

Det er grunn til å være kritisk til utseendepresset barna utsettes for, sier Tingstad. At elleveåringer daglig bruker sminke på skolen, synes forskeren er i overkant tidlig.

– Å være så ung og bruke så mye energi og penger på å tilpasse seg og ivareta ett bestemt utseende – det ligger en form for disiplinering i det.

XXS

I friminuttet likner jentene i sjette klasse på Ullerål skole aller mest på barn: Frie og ubekymrede, med lange, hengslete kropper, løper de rundt, spiller smashball og basket. De ler og roper, de leker.

Men nå er skoledagen over.

– Hvilken synes dere er finest? Den svarte eller den hvite, spør Emma.

Dina gransker de to blusene i gjennomsiktig tyllstoff, legger hodet på skakke et øyeblikk.

– Den hvite, sier Dina.

De tre jentene har begitt seg til byens kjøpesenter, Kuben. Med målrettet gange har de passert interiørbutikker, blomsterbutikker, jernvarehandler og kommet til Bik Bok. Da vi for et øyeblikk siden foreslo å gå inn i en barnebutikk med klær for barn opp til tolv år, ble vi møtt med forferdede blikk og intens hoderysting. Helt uaktuelt.

Bik Bok, derimot. Mellom tettsittende ungdomsklær og bh-er med hjerter på begynner de drevent å bla seg gjennom kleshengerne. Snart bærer de kjoler, bukser og jakker inn på prøverommet og drar gardinene for.

– Passer disse klærne dere? Det er jo voksenstørrelser, spør vi dem når de er på vei inn.

– Vi kan bruke xxs. Det passer, sier Dina.

Fra et markedsperspektiv er det jentene som er de mest interessante forbrukerne. Mens gutta ønsker seg noen få, store ting, er jentene mer tilbøyelige til å spre forbruket sitt utover mange små ting, fra lipgloss til armbånd med glitter på, forteller første­amanuensis ved Institutt for pedagogikk og livslang læring ved NTNU, Ingvild Kvale Sørenssen. Hun har skrevet doktorgrad om tweens og har særlig forsket på Disney Channel, der giganter som Hannah Montana for noen år siden satte tydelige avtrykk på tweens­kulturen.

Det interessante med dette forbruket er likevel leken forbundet med det, mener Sørenssen.

Mye av sminken de kjøper på H&M, lipglosser og øyeskygge med glitter på, er først og fremst en slags leke­sminke som gir dem mulighet til å teste ut en tenåringsidentitet, sier forskeren.

– Det er en slags aldersveksling de driver med. De har et barnerepertoar som de spiller på i noen tilfeller, og et ungdomsrepertoar i andre tilfeller. I det ligger det egentlig en stor frihet.

I arbeidet med doktorgraden sin gjorde hun flere kvalitative intervjuer. Hun husker at hun kom hjem til en av jentene i forskningsmaterialet en vinterdag. Hun satt ute i parkdress og cherrox og lekte – men da de kom inn på rommet hennes, var det fullt av plakater med Miley Cyrus og tvillingene Mary-Kate og Ashley Olsen.

– Jeg vet ikke om noen andre aldersgrupper som har den dynamikken og fleksibiliteten. Som voksen kan jeg være barnslig og tøysete, men jeg kan ikke fritas for voksenansvaret.

– Men eksponeres de ikke for såpass mye de ikke er klare for, når så mange av dem for eksempel har smarttelefoner og tilgang til sosiale medier?

– Det er mye på nettet jeg ikke vil at barna mine skal utsettes for. Men løsningen er nok ikke å skjerme dem for alt, eller å snakke i dommedagsprofetier om at barndommen er i ferd med å forsvinne. Barndommen har bare forandret karakter, men de er ennå barn. Som foreldre er oppgaven vår å være reflekterte og kunnskapsrike, og å sette oss inn i den verdenen de lever i, ikke ta avstand fra den.

Forandringer for døra

Det er ettermiddag, jentene sitter ute på terrassen hjemme hos faren til Rebecca. Med lykkelige hvin har de hoppet seg slitne på trampolinen, de har spist grillpølser med ketsjup og potetsalat, og en stund ser det ut til at de har glemt telefonene sine.

– Kan vi ikke lage slim, sier Rebecca plutselig.

– Hva sa du dere ville gjøre?

– Lage slim. Alle gjør det.

Det viser seg at Youtube er full av videoer av jenter som lager slim. Du trenger visst ikke annet enn salt, potetmel og tre typer såpe for å lage en myk, avstressende, såpeduftende slimball som du etterpå kan sitte og holde i hånda og kna på.

Slimet virker beroligende, forklarer jentene – akkurat som fidgetspinnerne halvparten av klassen satt og spinnet med under pubertetsundervisningen tidligere den dagen – det handler om å ha noe å holde på med, dempe den rastløse uroen.

En stund til skal de leve i konstant forandring. Kroppens hormoner, celler og nervebaner kommer i flere år til å sende forvirrende signaler ustanselig til hjernen, følelsene vil svinge hit og dit, og pubertetens eksplosive endringer står for døra.

Vi tar oss i å håpe at de vil ta godt vare på hverandre.

– Det er dumt at jeg ikke får lov til å bruke sminke på skolen, sier Emma, bøyd over skålen med hvit, foreløpig tynn, melisaktig konsistens.

– Jeg liker ikke hvordan jeg ser ut uten sminke.

Ved siden av sitter Rebecca med sin slimskål, tvilende til alt snakket om sminke. Selv bruker hun kanskje bare litt maskara når hun skal i bursdag, ellers ingenting.

Sminken får henne til å føle seg som en annen, sier hun. Hun er ikke klar for det.

– Emma, du er kjempefin uansett, sier Rebecca.

astridm@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 20. juni 2017 kl. 12.39

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk