Klassekampen.no
Lørdag 3. juni 2017
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS
Den norske boligdrømmen tok slutt for lenge siden.Boligmarkedet gjør oss alle til lovbrytere og karrierister

«Ingen skal tjene penger på at andre mennesker trenger et sted å bo», skal Trygve Bratteli ha sagt til Arbeiderpartiets landsmøte i 1949. Krigen var over, men bolignøden var stor, og i byene bodde mange i trange, kalde og fuktige leiligheter, ofte leid til ågerpris.

Det var starten på det som med rette kan kalles det norske bolig­eventyret: en storstilt utbygging av nøkterne, men gode boliger vanlige arbeidsfolk hadde råd til. Utbyggingen var basert på erkjennelsen av at eieformen var den beste: om folk eide boligen sin selv, var det større sjanse for at de vil ta skikkelig vare på den. Dessuten var også en bolig først og fremst er et sted man skulle leve livet sitt – ikke et sted man skulle tjene penger på.

Men det er lenge siden 1949, og om boligmarkedet var et termometer i sosialdemokratiets rumpe, ville temperaturen nærmet seg komagrensen for lenge siden. Dugnaden fra etterkrigstiden er erstattet av en lovløs vill vest-økonomi hvor den sterkestes rett gjelder.

I vinter var en mekler innom for å se på leiligheten vår. Etter at han hadde kikket kjapt innom alle rommene, satte han seg ved kjøkkenbordet, sa at «dette ser jo fint ut, dette», og gjorde seg klar til å skrive kontrakt. Jeg forsøkte å si noe om at vi hadde byttet ut den gamle og utette verandadøra for et par år siden, og at sikringsskapet var nytt, men det var tydeligvis uinteressante opplysninger. Heller så han seg litt om, gjorde et kjapt internettsøk etter gjennomsnittlig kvadratmeterpris i området, stakk fingeren i været og uttalte deretter et obskønt høyt tall. Om det er rotter i kjelleren (et vanlig problem i Bergen) eller mangelfull drenering (også et vanlig problem i Bergen) er nemlig ikke noe problem for en eiendomsmekler, så lenge beliggenheten er grei, kvadratmeterne mange nok og kjøkkenbenken fin.

Mens jeg skriver disse ordene, er min mann og jeg midt i en budrunde, i et forsøk på å skaffe oss et rekkehus oppført i 1953. Inntil vi startet boligjakten, levde jeg i den villfarelse at nordmenn stort sett var redelige folk som holdt seg til lover og regler.

Men av alle de husene og leilighetene vi har sett på det siste halvåret, er lovbrudd regelen heller enn unntaket. Om ikke badet er pusset opp «som en vennetjeneste» og uten dokumentasjon – eller ved hjelp av svart arbeid, som man også kan kalle det – er sjansen stor for at en del av boligen er ulovlig utbygd til utleiedel. De færreste synes å ha noen kvaler ved det – noen synes til og med at det er så innafor å bryte loven at de nevner det i overskriften på boligannonsen.

At utleieleiligheten ikke er godkjent, betyr som regel at bokvaliteten, som skal sikres gjennom mål som god nok takhøyde, trygge rømningsveger, tilstrekkelig dagslys og ventilasjon, ikke er ivaretatt. I prinsippet kan kommunen derfor når som helst kreve at lokalene blir tilbakeført til sin opprinnelige tilstand, oftest kjellerboder. Det gjør de sjelden. I stedet nyter eierne godt av leieinntekter på mange tusen kroner hver eneste måned, helt skattefritt.

Ja, det er forferdelig lenge siden 1949. I dag er det nemlig ikke bare lov å tjene vanvittig mye penger på at andre trenger et sted å bo – du blir oppfordret til det. Hvis man, som oss, befinner seg i den relativt velbergede delen av befolkningen, er nemlig det beste trikset for å skaffe seg enda større bolig og enda mer kapital å sørge for at man kjøper nettopp et «objekt» med utleiedel. Da får man låne enda mer penger av banken, og så kan man innlosjere en lavtlønnet aleneforsørger eller flyktning som bare kan drømme om noen gang å få eie sitt eget hus, men som derimot er velkommen til å hjelpe med nedbetalingen av ditt.

Jeg har aldri bodd mer enn seks år i det samme huset. Det jeg gleder meg mest til med å flytte denne gangen, er at jeg vet at det endelig er siste gang. Jeg skal ha et sted jeg kan komme hjem til, som barna mine kan komme hjem til, et sted der jeg kjenner veggene og dørene og utsynet fra vinduet, der jeg vet når røropplegget ble skiftet sist og hvem som plantet rododendronen i hagen.

Slik ser ikke staten, for ikke å si tidsånden, på det. Både regjeringen og Husbanken bruker nå et begrep som boligkarriere, for riktig å understreke at å bo ikke lenger er noe man gjør for å bo, men for å gjøre karriere og bygge kapital – et syn som fullstendig overser at ens posisjon på boligmarkedet har svært lite med hardt arbeid og gode vurderinger å gjøre, men en hel del med flaks og tilfeldigheter.

Derfor, når jeg nå skal kjøpe og selge for mange millioner, skal det føles som en prestasjon, og følgelig deles på sosiale medier på linje med jobbforfremmelser og barnefødsler. Som om det var jeg selv som hadde fått den flatterende prislappen, og ikke det høyst ordinære rekkehuset.

sandra.lillebo@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 20. juni 2017 kl. 12.56

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk