Klassekampen.no
Fredag 2. juni 2017
Ikke verdens undergang: Klimaendringene betyr ikke at menneskeheten vil dø ut, men de vil ramme de fattigste hardest, skriver forfatteren. Her en tyfon i Kina. Foto: China Out, AFP/NTB scanpix
Klimadebatten er preget av falske motsetninger. Det gjør at vi står i stampe.
Klimadrama

Nylig ble verdens undergang verdens-nyheter. The Guardian meldte at klimaendringer hadde fått permafrosten rundt frølageret på Svalbard til å tine, slik at det flommet over. Det førte til en mediestorm med sensasjonelle overskrifter om «The Doomsday Vault». Vinklingen: Klimaendringene er allerede så ille at selv vår redningsplan for dommedag ikke klarer seg i møte med dem.

Det som faktisk hadde skjedd, var at noe vann hadde piplet inn i tunnelen, langt unna selve hvelvet som ligger hundre meter dypere inn i fjellet. Dette har skjedd før, fordi inngangen til lageret ikke er utformet til å være helt vanntett – noe som nå skal utbedres.

Dette er selvfølgelig en mindre spennende historie enn en klimathriller ispedd referanser til dommedag. Men det er et typisk eksempel på hvordan mediedekningen av klimaendringer ofte blir svart-hvit. På den ene siden presenteres global oppvarming altfor ofte som nettopp verdens undergang. På den andre siden finnes folk som hevder at alt er i sin skjønneste orden, som Frp-politiker Ulf Leirstein som tidlig i mai triumferende tvitret at det snødde.

Da jeg nettopp hadde begynt på doktorgradsstudiene mine i Amsterdam, for vel ti år siden, kom Al Gore innom universitetet for å snakke om den nye filmen sin, «An Inconvenient Truth». Når jeg ser filmen igjen i dag, kan jeg fortsatt la meg imponere av hvordan han klarer å formidle den grunnleggende faktakunnskapen rundt klimaendring. Men filmen er også skrekkinngytende med sin uavbrutte presentasjon av naturkatastrofer, inkludert en ullen referanse til sykdommer som fugleinfluensa. Mens Gore snakket, ble jeg da også urolig: Jeg begynte å se for meg hvordan Nordsjøen flommet inn over auditoriet.

Redsel er en dårlig rådgiver, lyder et nederlandsk ordtak. Ikke minst fordi redsel kan føre til apati. Jeg har derfor ikke anbefalt filmen til andre, selv om den har vært så enormt viktig for bevisstheten rundt klimaendringer.

Men litt overdrivelse er da et greit retorisk grep for å formidle et budskap? Jo, så lenge budskapet ikke endres. Vitenskapelige studier er ofte fulle av forbehold. Mediene hopper over disse og blåser opp konklusjonene. Som om det ikke er dramatisk nok at isen smelter, havet stiger og det blir flere hetebølger.

Dette fører til unødvendig svart-hvite motsetninger i klimadebatten. Innimellom får det meg til å havne i en underlig spagat. Sludder fra klimafornektere motsier jeg selvfølgelig på det sterkeste. Samtidig kan jeg på en bursdagsfest få oppriktige, bekymrede spørsmål om verden går under. Ofte ser jeg meg nødt til å understreke at klimaendringene ikke betyr menneskehetens undergang, men at det er noe som de fattigste i verden kommer til å lide mest under. Og at vi i Norge har nok penger til å ta imot de hardeste støytene.

Det leder meg til en annen motsetning som jeg ofte møter: Klima mot økonomi. En falsk motsetning som både klimaaktivister og høyrevridde politikere farer med: At vi må velge mellom enten arbeidsplasser eller en klimanøytral framtid, uten annen mulig utvei.

Kanskje begynner folk så smått å forstå at denne motsetningen er falsk. For en måned siden tvitret den konservative tankesmia «The American Enterprise Institute» ironisk nok at solenergi krever 79 ganger så mye arbeidskraft som strøm fra kull. Bortsett fra at disse tallene er svært villedende – fordi de regner med alle som trengs for å installere solceller i denne nye industrien, mens kullgruvene allerede finnes – er det konservative argumentet nå tydeligvis at kullindustrien gir færre jobber. Noe som er sant. I USA er det nå bare halvparten så mange gruvearbeidere i kullindustrien som det finnes installatører av solcellepaneler. Enda mer ironisk: I Kentucky finnes det et kullmuseum som nå har byttet helt til solenergi, fordi det sparer dem åtte til ti tusen dollar i året på strømregningen.

På filmfestivalen i Cannes har Al Gore nettopp presentert sin nye film, «An Inconvenient Sequel: Truth to Power», som kommer til sommeren. Også han innser nå at det er mer konstruktivt å snakke om løsninger enn å skremme folk. Slike løsninger er man heldigvis allerede i full gang med å utvikle: Et rekordantall elektriske biler kjører i gatene, kullkraftverk stenges over hele verden, og sol- og vindenergi bygges ut overalt. Men jeg tviler sterkt på at disse prosjektene er basert på angst – nei, heller på et håp om en bedre framtid.

frans-jan@thissideofthearctic.org

Øystein Heggdal, Marit Simonsen, Stefan Sundström, Anna Blix og Frans-Jan Parmentier skriver om natur, miljø og landbruk i Klassekampen hver fredag.

Artikkelen er oppdatert: 27. juni 2017 kl. 11.05

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk