Fredag 2. juni 2017
Livet, del to: Etter at huset til Dag Rønning brant, har han måttet bygge opp tilværelsen på nytt. Men hjemstedet er fortsatt Svartlamon i Trondheim.
Omveltning
Dag derpå
Redaktør Dag Rønning er glad han holdt hodet kaldt da det ble hett. Nå er han godt i gang med sitt andre liv.

Da huset han bodde i brant ned, var det Svartlamon som sørget for normaliteten i livet hans. Dag Rønning hadde brukt åtte år på å pusse opp i det skakke, gamle trehuset i Trondheims alternative byøkologiske bydel. Seint en kveld oppdaget han at leiligheten raskt ble fylt av røyk. Han hadde brukt dagen på å hjelpe Christopher Nielsen med manus om tegneserie­figuren Hold Brillan, og var «for en gangs skyld edru og pigg på en lørdagsnatt».

På forhånd hadde han fundert på hva han skulle ta med seg i tilfelle brann. Men da det faktisk skjedde, var det én ting som sto i hodet hans: Å komme seg ut. Fort. På utsida sto en kompis og tok imot.

– Vi ramlet om kull, gikk 15 meter unna, og så smalt det en ildkule ut av det vinduet jeg nettopp hadde klatret ut av, sier Rønning.

Huset brant ned til grunnen, sammen med alle tingene hans. 800 vinylplater, bøker og kunst. Pass, telefon og datamaskin. Selv kaller han det «liv 1» og «liv 2». I sitt første liv var han godt utstyrt, med verktøy fra faren og skikkelig fiskeutstyr. I sitt andre liv er det mye Clas Ohlson.

– Det er bare å akseptere at etter en slik brann er det nye kort og nye spilleregler, sier Rønning.

Han titter rundt seg i sin nye leilighet på Svartlamon, to hus bortenfor. Branntomta er på svart­lamonsk vis omskapt til en vakker «slanghage» til fri benyttelse.

Fakta

Dag Rønning

Alder: 55 år.

Stilling: Redaktør for Gatemagasinet Sorgenfri.

Sivilstand: Singel, barnløs.

Hvor er du i livet? I transittmodus. På tre år har jeg opplevd to store omveltninger. Da sitter man igjen med det basale, som identitet, moral, arbeidsevne og minner. I ettertankens lys er jeg såre fornøyd med det og tar dagene som de kommer.

på sparket

Hva slags musikk hører du på?

– Lista er lang: The Kinks, Steeleye Span, Bob Dylan, The Byrds, Jimi Hendrix, Jethro Tull, Soft Machine, Lindisfarne og T. Rex. På gymnaset måtte jeg ha alt av Frank Zappa og etter hvert Captain Beefheart. Jeg liker amerikansk folke­musikk som The Stanley Brothers, Gram Parsons og Jimmie Rodgers, men hører gjerne på hard rock som Black Sabbath, The Clash, Ramones, Urge Overkill og Nirvana. Av norske helter er det de to store Nielsen-er: Otto og Joachim.

Hvilken bok har gjort sterkest inntrykk på deg?

– Jeg leste «Johnny Got His Gun» (1938) av Dalton Trumbo som 17-åring, en leseopplevelse som gjorde enhver kontakt med militæret utenkelig, og som tok meg videre inn i politiske miljøer i Trondheim. Også Fjodor Dostojevskijs «De besatte» (1872) og Thomas Wolfes «Finn veien, engel» (1929) kan anbefales.

Hva er din favorittfilm?

– Jeg liker storslåtte drama, som «A Clockwork Orange», «Reservoir Dogs», «Gudfaren» og «Apokalypse nå». Intrikat BBC-krim er snadder, og jeg er fan av underground tegnefilmer. Er også helfrelst på «Skam».

Sorgenfri i ti år

Nye kort har han hatt en del av. De ni årene som gatemagasinet Sorgenfris redaktør er det lengste arbeids­forholdet han har hatt noensinne. Han har dermed vært med nesten fra begynnelsen. Magasinet feirer i disse dager ti år på gata i Trondheim.

– Det er vanskelig å ikke bruke de store ordene. Jeg føler meg enormt privilegert, sier Rønning.

Hver måned lager fire fast ansatte og 15–20 frilansere et magasin som selges i 5000–6000 eksemplarer. Selgerne er rusmisbrukere, bostedsløse, langtidsledige og folk som sliter litt. Bladet koster hundre kroner. Halvparten går til selger.

– For å komme inn på arbeids­markedet er det et skjemavelde av dimensjoner. Vi representerer en type jobb som ikke finnes mer, hvor du kan gå inn, arbeide og få penger rett i hånda, sier Rønning, som tror nettopp dette er veien til respekt:

– Norge er et protestantisk land. Når du jobber, har du en funksjon. Det at selgerne har et produkt de selger, skiller dem fra tiggerne.

I løpet av ti år har mer enn en million magasiner og bøker skiftet hender. Med hevet selvfølelse kan selgerne kjøpe seg det de vil, enten det er en dose smertelindring mot abstinenser eller et måltid. Og folk er ikke lenger redd for dem, men stopper for å prate.

– Stigmaet er brutt. Det er nesten det viktigste, sier Rønning.

Tok en bråstopp

Han har selv opplevd hvordan det er å være ærlig om egen rusbruk. I 2012 ble han portrettert av Adresse­avisen mens han var innlagt på Vestmo behandlingssenter. I intervjuet beskrev han rusvanene som en karusell han følte behov for å bråstanse. Han drakk øl hver dag og var glad i en joint. Fra å ha vært kreativ bensin, ble rusen en kjedelig vane. Han måtte ha rødvinsglasset, en sixpack i kjøleskapet og jointen. Så dro han på rehab og var uvanlig ærlig om det.

– Det føles helt ok. Jeg fronter et blad som har åpenhet som sin fanesak. At ikke jeg skulle være åpen, ville være hyklersk, sier han.

Reaksjonene på intervjuet kom fra uventet hold: fra Sorgenfri-selgerne som fikk solgt færre blad. Rønning brukte neste lederartikkel på å presisere at uttalelsene var hans meninger, ikke Sorgenfris.

– Jeg innrømmet jo også å ha gjort noe kriminelt, ved å si at jeg hadde røyket cannabis. Jeg kunne ha opplevd ubehageligheter etterpå, det var en del av risikoen som lå i bøtta. Men det var dette med å være ærlig og kunne se folk i øynene.

På grunn av ærligheten mistet han lappen, men vant ny kunnskap. Han fant ut at han ikke er fysisk avhengig av rus, og kunne gå videre med et langt mer nøkternt forbruk. Fem år etter synes han det er kjipt at han fremdeles ikke har fått igjen førerkortet, selv om han aldri har kjørt i ruset tilstand. Like fullt er han glad for oppholdet på Vestmo.

– Det hjalp veldig. Dessuten var det en underlig opplevelse som trigget meg journalistisk, det å gå fra å være redaktør til å bli pasient på rusavvenning, sier han, og beskriver hvordan han plutselig satt i gruppeterapisamtaler med folk han kjente fra Sorgenfri-miljøet.

– Jeg tror det snart vil presse seg fram en annen nyansering på dopfeltet. Det er veldig rart at man kan si at narkotika er en styggedom, samtidig som taxfree går så det suser, sier Rønning.

Han peker på noen paradoks: At midler som i det ene øyeblikket er medisin skrevet ut av fastlegen, i det neste er narkotika. Og at ett av de kraftigste rusmidlene ofte ikke regnes inn på lista over farlige substanser:

– Alkohol er et enormt stort samfunnsproblem, som har dype røtter i kulturen vår og som vi bør regulere, omtrent som vi gjør med nikotin.

Skogskole og barmann

Om man vil vite hva denne mannen holdt på med før han ble redaktør, er det en historie som hopper hit og dit. Utdannelsen består av noen år på Statens skogskole på Snåsa og tekstforfatterlinja på Westerdals i Oslo. I ungdommen trodde han at han skulle ta over sin barnløse onkels gård i Orkdal, men Rønning fant ut at han var hakket mer urban enn som så. Så han kjørte taxi i noen år, til han dro til Oslo. Han har jobbet med barnevern, og som bartender på Kampen Bistro i hovedstaden. Og han brakk ryggen da han forsøkte å etablere et utested på Cuba på Grünerløkka i Oslo.

En travel sommerkveld gikk strømmen, og Rønning skulle sjekke hvordan det gikk med 10.000 kroner i innkjøpt is. I bekmørket klatret han over et gjerde med eføy, så ikke lysgraven på den andre sida og falt fem og en halv meter rett i betongen.

– Da jeg kom ut av ryggkorsettet, kom jeg inn på forfatterstudiet i Bø, sier Rønning, som til slutt forsto at det var skriving han ville drive med.

– Den røde tråden i livet mitt er som fra et garnnøste en katt har lekt seg med, sier han.

Passerspissen i hjertet

Selv hadde han det han kaller en trygg og god barndom, i eplehagene på Persaunet i Trondheim. Mens moren gjorde sin klassereise fra arbeiderstrøket på Bakklandet til litt lenger opp i lia, gjorde Rønning en «omvendt» reise. Han har etter eget sigende aldri vært pønker eller anarkist, men alltid plassert seg et sted på venstresida. Og han elsker gamle arbeiderboliger. At han de siste 15 årene har fått bo på Svart­lamon, passer ham utmerket:

– Det er passerspissen midt i hjertet. Både sosialt, politisk og historisk er det helklaff, sier han.

Han setter pris på det ustriglede og litt rufsete ved bydelen, med gjenbruk, mindre konsum, deling og reparasjonskultur. At det kryr av unger, hunder og katter.

– Det er en annerledeshet som har fått lov til å vokse her, og det synes jeg Trondheim bør være stolt av.

Klisjeen om Svartlamon er at det bare er å gå ut på gata og spørre folk, så har man et band. Så også for Rønning, som fant Rodgers. De startet som et coverband med Jimmie Rodgers låter, men så begynte Rønning å skrive. Forsikringspengene etter brannen finansierte utgivelsen av americana-plata «Sudden Crop».

Underveis i intervjuet banker det på døra, og inn kommer Truls, som er gitarist i bandet. Han har ikke plass til vaskemaskin inne hos seg selv, og har den stående hos Rønning, som har plass, men ikke maskin.

– Det er Svartlamon i et nøtteskall, sier Rønning.

Etter brannen var han sjeleglad for bydelens sosiale samhold. I månedsvis stilte venner og naboer opp med varme og sofa, for en mildt sjokkskadd Dag. Og etterpå, da han kunne brukt brannpengene som egen­kapital til en toroms over toglinjene, har han fortsatt som «svartlamonitt».

– Jeg føler at jeg er med i et eksperiment som prøver ut en annen boform, sier Rønning.

De store trærne

I årene som lærer på Norges kreative fagskole var det første han sa til nye klasser: «Hei, jeg heter Dag, og jeg er dendrofil» – helt til noen studenter googlet det og lurte på om han likte å ha sex med trær.

– Da måtte jeg presisere at det handlet om den filosofiske måten å være dendrofil på; det å elske store, mektige trær, sier Rønning.

Hobbyen er å knabbe knehøye skudd under byens prakttrær, som plasseres litt rundt omkring. Han har plantet både bøk, alm og ask, og satser på at noen en gang i framtida vil tenke vennlige tanker om den som plantet.

Og om du syntes han har hatt nok omveltende erfaringer, har han ett siste kort på hånda. I august i fjor fikk han hjerneslag. Man kan egentlig ikke se det på ham, annet enn et øyebryn som stadig ser litt spørrende ut og en venstrefot han drar litt etter seg.

– Jeg fikk meg en «karamell i hauet», sier Rønning, som måtte få mer enn ett hint før han kom seg på sykehuset.

Verken at han ble uvanlig beruset av én øl, brukte usaklig lang tid på å gå hjem fra puben, var grøtete i stemmen dagen etter, eller at han bommet på de velkjente steinene opp til familiehytta, gjorde susen.

– Så skulle jeg ta meg en rotur og rodde bare i ring. Da skjønte jeg det, sier Rønning, som er glad han beholdt vettet og seg sjøl.

– Jeg var nære på å brenne inne og kunne vært pleiepasient. Da får man litt perspektiv på livet, sier han.

fridag@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 27. juni 2017 kl. 11.05
Fredag 22. september 2017
Forfatter og bildekunstner Gerhard Stoltz har aldri hatt ­særlig høye ambisjoner. Derfor passer det ham godt å bo utenfor allfarvei og prøve å male verdens beste bilde.

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk