Klassekampen.no
Onsdag 31. mai 2017
For 400 år siden døde Giovanni Botero. Innsiktene hans bør gjenoppdages.
Boteros visdom
Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com

Sankthansaften er det 400 år siden den italienske samfunnsviteren og økonomen Giovanni Botero døde. Han ble født i Piemonte i 1544 og levde sitt liv i ytterkanten av jesuittordenen – litt for selvstendig til å passe helt inn.

Botero levde i en periode da europeernes kunnskap og informasjon om resten av verden økte raskt. Som ung mann hadde han studert og undervist i Frankrike, noe som ser ut til å ha vekket en interesse for andre kulturer. I 1587 fikk han innpass i Vatikanet, der han ble medlem av rådet som satte opp listen over forbudte bøker. Med sin posisjon i Roma befant Botero seg i sentrum for datidens utvikling innen filosofi, teologi og historie, så vel som geografi og etnografi.

I dag er Botero så godt som glemt, men på 1600-tallet fikk han stor innflytelse. Hans to hovedverk kom ut på mange språk, i henholdsvis 81 og 42 utgaver, på rundt 80 år. I antall utgaver slår dette senere bestselgere som Adam Smith, som skrev i en tid da bøker var blitt mye vanligere og billigere.

I verket «Relazioni Universali» gir Botero en oversikt over verdens kulturer og samfunn. Her samles geografi, etnografi og statsvitenskap i ett og samme verk. Når man leser ham i dag blir man ikke bare slått av hvor detaljert den kunnskapen er som Botero formidler, men også av hans åpne beundring for variasjonen og mangfoldet i Naturens skaperverk. En gang, før opplysningstiden, fantes det et Europa som ikke var så etnosentrisk som det siden ble.

Fra et økonomisk synspunkt er Boteros hovedverk «Om Byenes Storhet». To spørsmål som krevde en forklaring på Boteros tid var a) hvorfor de eneste ‘øyene’ av allmenn velstand i et føydalt Europa var visse byer og b) hvorfor Spania var blitt avindustrialisert og fattigere etter at enorme mengder gull og sølv hadde flommet inn fra Amerika. Hvorfor endte alt dette gullet opp i byer der det ikke var gruver, slik som Venezia og Amsterdam?

Det er dette spørsmålet Giovanni Botero og hans samtidige Antonio Serra besvarer på en etter mitt syn tilfredsstillende måte. For Botero skapes merverdi gjennom å tilsette kunnskap til råvarer: tilsetter man kunnskap til tømmer, kan man bygge hus, møbler og kunstverk. For mer enn 400 år siden observerte disse økonomene en sammenheng mellom stor arbeidsdeling, mangfold og rikdom. Det er som om de sier at byene er rikere jo flere ulike yrker som finnes der; byene knuste føydalismen og skapte velstand, frihet og sivilisasjon.

Antonio Serra satte i 1613 den teoretiske prikken over i-en i Boteros arbeid ved å definere økende avkastning eller stordriftsfordeler. Byaktivitetene skilte seg klart fra råvareproduksjon gjennom at kostnadene sank ettersom produksjonsvolumet økte. Dermed kunne byfabrikantene – samtidig som de tjente mer – sette ned prisene og trekke til seg enda flere kunder: en ‘god sirkel’ av det vi kaller imperfekt konkurranse som bare fortsatte å forsterke seg. Dette har våre økonomer fra for 400 år siden til felles med utviklingsøkonomene fra 1950- og 60-tallet.

Har man først oppdaget Boteros visdom, finner man at ideer som synes å ha oppstått med ham lenge vil gjennomsyre europeisk økonomisk tenkning. Det var jo ikke vanlig å sitere. Den fargerike Sir Walter Raleigh skrev tydeligvis delvis av Botero når han snakket om å skape velstand. Colberts politikk i 1600-tallets Frankrike var preget av Boteros forståelse, og den første professor i økonomi utenfor Tyskland–Anders Berch i Uppsala–skriver i 1747 at bearbeiding av råvarer har fått navn på seg for å være ‘utømmelige gullgruver’. Man hadde lært av Spanias forfall.

Boteros innsikter kommer og går. I 1817, 200 år etter Boteros død, produserte David Ricardo en teori der internasjonal handel ble basert på bytte av kvalitativt identiske arbeidstimer. Dermed forsvant Boteros innsikter: alle økonomiske aktiviteter ble likeverdige. Siden dukker Boteros idé om betydningen av økonomisk struktur opp igjen med Marshall-planen etter 2. verdenskrig. Denne planen gjenoppbygget Europas velstand, samtidig som Havanna-Charteret fra 1948 tillot fattige land midlertidig beskyttelse av industri. Disse to institusjonene skapte det som i dag kalles les trente glorieuses: den eksepsjonelle vekstperioden mellom 1945 og 1975. Når Ricardos teori nå igjen synes å kollapse, kan Boteros innsikter med hell gjenoppdages til 400-årsjubileet.

eriksreinert@gmail.com

Økonomene Morten Jerven, Erik S. Reinert, Rune Skarstein, Camilla Øvald, Chr. Anton Smedhaug og Ebba Boye skriver onsdager i Klassekampen.

Artikkelen er oppdatert: 27. juni 2017 kl. 10.37

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk