Klassekampen.no
Tirsdag 30. mai 2017
Sentralmakt: LO-kongressens vedtak om nyorganisering av de lokale leddene er ikke et godt svar på de organisatoriske utfordringene, skriver Knut Kjelstadli. Foto: Siv Dolmen
LO-kongressens vedtak om regionråd handler om å temme opposisjonen.
Lokal organisering

Fra sin start har fagbevegelsen diskutert hvilken form for organisering som er hensiktsmessig. Debatten har ikke vært bare for vedtektsnerdene blant oss. Hvordan en organiserer, har også sagt mye om hvem en ville bygge på, og hva fagbevegelsen skulle gjøre.

Én strid stod mellom fagforbund, som bygde på felles yrke, og industriforbund som organiserte alle på en bedrift eller i en bransje. En neste konflikt angikk forbund mot lokale faglige samorganisasjoner. Den «gamle retning» prioriterte forbund; den «nye retning», Fagopposisjonen ledet av Martin Tranmæl, ville bygge LO på lokalorganisasjonene, men tapte på LO-kongressen i 1917. Forbundene forble mektigst; de forvaltet de landsomfattende tariffavtalene som på mange vis ble sjølve basisen for fagbevegelsens virke.

Men de lokale organisasjonene, samorg.-ene, ble ikke avskaffet. De akslet flere oppgaver.

Ved å bygge på alle fagforeninger i et område fremmet de klasseenhet. Folk fra én sektor lærte å kjenne andres problemer. Bruer ble bygd, for eksempel mellom industriarbeidere i privatkapitalistiske bedrifter og ansatte i det offentlige, som postfolk eller trikkekonduktører. Fagbevegelsen sprang ikke ut av én allerede gitt enhetlig klasse; den ble til ved å bygge opp en allianse. Nå i nyere tid kan en se at lokal organisering kanskje bedre løser oppgaven med å nå fram til «prekariatet» og til dem som arbeider som kvasi-sjølstendige, enn fagforbundene. For en som går ut og inn av leilighetsjobber, treffer det dårlig å måtte gå ut og inn av ulike forbund.

De lokale organisasjonene har dessuten vært skreddersydde for å ta opp felles problemer på et sted, det være seg tiltak mot arbeidsløshet eller motstand mot nedlegging av sjukehus. Mange problemer var stedbundne. Men samtidig, fordi en organiserte hele den lokale lønnstakerklassen, falt det også naturlig å reise overordnete, politiske saker, som et forbund kanskje lot ligge. En utredning til LOs kongress nå i mai trekker fram «tverrfaglig» samarbeid som viktig; det er nettopp noe samorg.-ene kan utvikle.

Eksistensen av samorg.-enene sikret en kanal for å fremme saker ved sida av forbundene. Om en aksepterer at flere motsatte synspunkter har en legitim plass innen LO, hjelper lokalorganisasjonene til med å sikre meningsmangfold og medlemsdemokrati. I den seinere tid har flere av disse lokale avdelingene – som LO i Trondheim og LO i Oslo, vært en basis for venstrestrømninger.

Nå har LO-kongressen i mai vedtatt en nyorganisering av de lokale leddene. Den bygger som nevnt på en utgreiing fra en arbeidsgruppe, som gir en god oversikt over flere av de organisatoriske utfordringene. Men intet i dataene og beskrivelsene av situasjonen tilsier at de endringene som ble vedtatt, er svaret.

1. Hovedgrepet er å opprette det som er kalt regionråd.

2. Disse rådene skal settes sammen slik at medlemmene utpekes fra forbundene + pluss tre representanter fra lokale organisasjoner (opprinnelig var foreslått kun én representant herfra).

3. En årlig fylkeskonferanse skal holdes. Men denne skal ikke lenger, som nå, ha sitt eget styre; regionrådet skal ta over styrets oppgaver.

4. LOs distriktskontorer, som består av ansatte – ikke valgte – sekretærer, skal spille en viktig rolle i det regionale arbeidet.

I utredningen nevnes i grunnen ett argument for at dette er den adekvate organisasjonsformen – nemlig at myndighetene arbeider med å endre regionene i Norge, og at fagbevegelsen må forholde seg til disse. Men hva som kommer ut av den nåværende regjeringens planer om nye regioner, hva slags og hvor store, er fortsatt i det blå. Hva en «region» vil bety, veit ennå ingen.

Det som ligger i kortene, er at LOs nyorientering svekker styrken i lokal­organisasjonene – ja, svekker demokratiet. Før ble det lokale fellesorganet, styret i fylkeskonferansen, valgt fra de lokale foreningene. Nå utpekes forbundsrepresentantene i det nye fellesorganet, regionrådet. Kanskje satser forbundene på en fra grunnplanet, kanskje på en ansatt – dette er åpent. Dessuten: Før hadde fylkeskonferansen eget styre, som kunne ta initiativer; nå ligger utspill hos regionrådet. Og de tre i regionrådet som kommer lokalt fra, skal velges på fylkeskonferansen, som altså er styrt av regionrådet.

Det handler om at LOs ledelse har søkt å temme en brysom opposisjon.

knut.kjeldstadli@iakh.uio.no

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klasse­kampen tirsdager.

Artikkelen er oppdatert: 27. juni 2017 kl. 10.21

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk