Klassekampen.no
Lørdag 27. mai 2017
Menneskekjærlighetens evangelist: Bjørnson levde et aktivt liv i diktning og samfunnsdebatt. Dette håndkolorerte fotoet er det siste som ble tatt av dikteren. Foto: Anders Beer Wilse, digitaltmuseum.no
Bjørnstjerne Bjørnsons flammende religionskritikk munnet ut i et livets og menneskekjærlighetens evangelium.
Ære det evige forår i livet
Dogmatiker: Teologen Gisle Johnson (1822–1894) hadde stor innflytelse blant pietistiske bevegelser. Foto: Daniel Georg Nyblin, digitaltmuseum.no
Polemiker: I pamfletten «Om Retfærdiggjørelsen» raste Bjørnson mot Johnson og gikk i rette med det straffende, gammeltestamentlige gudsbildet hans.

Vi er i mai måned – omgitt av naturens ufattelige livskraft, oppstandelse på alle kanter, en livsofse som krever poesi. For meg er mai måned fremfor alt knyttet til dette diktet av Bjørnstjerne Bjørnson:

Ære det evige forår i livet

som allting har skapt!

Oppstandelsens morgen det minste er givet,

kun former går tapt.

Slekt føder slekt,

stigende evne den når;

art føder art i millioner av år.

Verdner forgår og oppstår.

[…]

Evighets avkom og frø er vi alle.

Tankene har

røtter i slektenes morgen, de falle,

spørsmål med svar, fulle av sæd

over den evighets grunn;

derfor deg gled

at du en svimlende stund

økede evighets arv!

Bland deg i livsfryden, du som fikk være

blomst i dens vår,

nyte et døgn til det eviges ære

i menneskekår,

yte din skjerv

inn til det eviges verv,

liten og svag

ånde et eneste drag

inn av den evige dag!

Det lille mennesket stilt inn i det store kosmos, ærefrykt for livslovene, undring og søken, kosmisk religiøsitet. Francis Bull kommenterer i «Norsk Litteraturhistorie IV.2» at her har Bjørnson nådd ett av høydepunktene i sin diktning. Bull fremhever strofenes vakre bygning, rytmens velklang og de utsøkte vokalharmoniene som forenes i «tankens storhet». Diktet, som har tittelen Salme II, er en monumental hymne til livet.

Fakta:

Bjørnstjerne Bjørnson:

• Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) var i andre halvdel av 1800-tallet en av Europas viktigste forfattere og samfunnsdebattanter. I 1903 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur.

• I denne teksten skriver Gro Steinsland om Bjørnsons kritikk av Kirkens dogmatiske kristendomsforståelse, som førte til at han havnet på kant med ledende teologer.

• I 1876 erklærte han at han ikke trodde på den evige fortapelse, og hevdet at Kirken holdt folket nede i uvitenhet og frykt med dogmet om helvete og den straffende Gud.

• I stedet for den dogmatiske troen formulerte Bjørnson en livsbejaende religion, som kommer til uttrykk i flere av diktene hans, skriver Steinsland.

Om forfatteren:

• Gro Steinsland er professor emerita i religionshistorie.

Men denne salmen vitner om mer enn en dikters opplevelse av akutt livsfryd. Diktet er blitt til midt i Bjørnsons svære religiøse krise sist på 1800-tallet, en krise som formet seg som et gjennomgripende opprør mot samtidens dogmatiske kirkekristendom. I «Vennskap i storm, Bjørnstjerne Bjørnson 1875–1889», som utgjør andre bind av Edvard Hoems store Bjørnson-biografi (2009–2013), kan vi følge tordenbrakene fra denne striden som kom til å lyde over hele Norden.

Det hele startet som en opposisjon mot folkehøyskolestyrer Christopher Bruuns kristendomsforkynnelse og endte i et dramatisk oppgjør med hele den konservative teologien, representert ved mektige universitetsprofessor Gisle Johnson, som også preget lekmannsbevegelsen.

Det sier ikke så lite når Francis Bull omtaler feiden som den viktigste i Bjørnstjerne Bjørnsons svært aktive liv. Krisen satte dype merker i hans diktning og fikk stor betydning for norsk åndsliv og kultur. Mange av stridstemaene som Bjørnson forfektet, skulle en mannsalder senere settes på kartet av den liberale teologi. Men i 1870–1880-årene sto Bjørnson alene om å målbære så uortodokse synspunkter på Bibelen og kristendommen.

Etter mange års opphold i utlandet slo den bjørnsonske familie seg i 1875 ned på gården Aulestad i Gausdal. Nærheten til folkehøyskolemiljøet på Vonheim lokket med vennesamvær og felles interesser. Vonheim ble i noen tiår ett av landets viktigste kultursentra. Mange tilreisende kom for oppleve skolens levende ord, foredragene ble ledsaget av sanger av Bjørnson og Grundtvig. Folkehøyskolens kristendom hadde brodd mot pietismen og var for Grundtvigs kulturåpne kristendom.

Men Bjørnson opplevde at Christopher Bruuns kristendomsforståelse mer og mer dreiet mot kierkegaardsk moralisme og helvetesstraff. Til sist ble det mer enn Bjørnson kunne tåle. Edvard Hoem gir oss et levende glimt av motsetningene i miljøet. Det hele skal ha skåret seg en søndag i februar 1876, da Bruun talte om Jesu nedfart til dødsriket og det oppsto en diskusjon om synderinnen Eva noensinne kunne frelses. Da var begeret fylt for Bjørnson som bruste opp og erklærte at han ikke trodde på den evige fortapelse.

Samme år gikk han ut i Oplandenes Avis og tordnet mot prestene og «vaar nuværende religionsforkyndelse». Han mente at folket, og især bøndene, ble holdt nede i vankunne og løgn med dogmer og tale om at menneskenaturen er fordervet fra fødselen av. Han kunne ikke lenger tro på en skapergud som hevner seg ved å straffe et flertall av menneskeheten i Helvete.

I årene som følger, leser han seg opp på religionshistorie og utviklingslære, han oppdager hvor mye i Bibelen som er historieavhengig. Han må erkjenne at Bibelen er skrevet av ufullkomne mennesker og derfor ikke bokstavrett er Guds ord. Han stiller spørsmål ved dogmet om treenigheten og Jesu guddom. Han stiller spørsmål ved en kirke som ikke åpner seg for samtidens kunnskap og kultur, men lar Djevelen overta det meste.

Slike tanker skal han til allmenn bestyrtelse ha presentert på et folkehøyskolemøte på Sagatun i Hamar juli 1877. I januar 1878 kom det melding om at han var utstøtt også av Grundtvigs leir i Danmark.

Bjørnson går grundig til verks. I 1887 publiserer han en pamflett på 36 sider med tittelen «Om Retfærdiggørelsen», et stegvist angrep på mektige Gisle Johnsons trosutlegning. Dette er interessant lesning, slett ikke uten aktualitet i dag. Bjørnson går til frontalangrep mot det Kanaans språk som opprettholder kirkens dogmer og umyndiggjør ikke-teologene. Han raser mot det juridiske forholdet mellom Gud og mennesket som ligger i det nedarvete begrepet rettferdiggjørelse. Han fillerister kort sagt bildet av Gud som hevner.

Gisle Johnsons innflytelse i samtiden var formidabel; sammen med sine disipler hadde han sørget for å stenge døren for Grundtvigs innflytelse i Norge. Blant Bjørnsons argeste motstandere var den tidligere omgangsvennen Johan Christian Heuch, sogneprest i Uranienborg, senere biskop. Heuch var en hard teologisk negl, i boken «Vantroens Væsen» fra 1883 gikk han til angrep på alt Bjørnson sto for, også politisk: parlamentarisme, allmenn stemmerett og kvinnefrigjøring. Bjørnson ble offentlig stemplet som vantro.

Den årelange striden, som vedvarte langt inn i 80-årene, kostet dikteren og hans familie atskillig, vennene falt fra på alle kanter. Edvard Hoem gir et sårt glimt av omkostningene når han forteller om Karolines nødvendige reise til tannlege i Kristiania. Husfruen på Aulestad, som aldri hadde spart seg når det gjaldt å føre et umåtelig gjestfritt hus for venner og tilreisende, hadde ingen å ta inn til eller til å møte seg i hovedstaden.

Tidlig i striden i 1877 ble Bjørnson invitert til å holde foredrag i Studentersamfundet i Kristiania, her talte han flammende om «At være i Sandhed». Foredraget ble en av hovedbegivenhetene i norsk kulturliv i 1870-årene. For mange unge som senere skulle bli viktige samfunnsaktører, ble talen en skjellsettende opplevelse. Arne Garborg skriver i Fedraheimen i januar 1880 om at han kunne datere sin moderne vekkelse til dette møtet, der hele den moderne tid og europeiske ånd fosset frem for tilhørerne gjennom Bjørnsons ord.

Men uten en form for tro kunne Bjørnson ikke leve. I brevs form forklarer han at skjønt han ikke lenger tror på en guddommelig frelser og personlig udødelighet, må det ikke oppfattes som han er blitt irreligiøs. Hans gamle gudsbilde er riktignok sprengt, men ut av krisen kom han til tro på en større guddom som er i all god framgang. Først gjennom krisen hadde «Menneskekjærlighedens Evangelium» gått opp for ham.

Denne livets religion er det som får uttrykk i Salme II. Salme I og III som omringer diktet, gir gripende glimt inn i den eksistensielle uro og angst som gjennomleves før han finner nytt fotfeste i et utvidet verdensbilde. I Salme III henvender han seg direkte til den allmaktens guddom som han nå aner.

Bjørnsons uvanlig aktive livsgjerning fører tanken til Hannah Arendt tanker om Vita Activa. Bjørnson levde det hele: diktningen, gårdsarbeidet, foredragene, polemikken, politikken. Dikterens modne livssyn peker frem mot de siste ordene han fikk nedtegnet på dødsleiet i Paris 1910: «De gode gjerninger redder verden.»

Religionshistorisk fyller Bjørnson rollen som reformator av foreldete gudsbilder, han representerer en menneskehetens religion som har som mål å tjene livet. Med sin diktergjerning har han bidratt til forståelsen av religion som et særegent språk som tilsier at gudsriker ikke skal konkretiseres i dogmer, imperier eller kalifater. Da kan det føre riktig galt avsted. Han forkynner en menneskekjærlig religion som bare kan utvikles gjennom gode gjerninger og helst formuleres som poesi.

Artikkelen er oppdatert: 20. juni 2017 kl. 12.43

Klassekampen benytter informasjons­kapsler (cookies) så vi kan gi deg bedre service, og for å holde styr på om du er logget inn på våre tjenester. Du kan lese mer om vår bruk av informasjons­kapsler her.

Lukk